HVORDAN DET GIKK MED ’TESTFRÅGAN’!

Torsdag 29.mars

Ordinasjonen av Ingrid Bjerkås i 1961 var brudd på en 900 år gammel tradisjon her i landet. Det ble et stort oppstyr og debatt omkring denne handlingen. For det rådende syn i kristenfolket som blant teologene var at dette var imot Bibelens lære. Om det å ordinere kvinner til prester, sa den svenske biskop Bo Giertz at den fremste test på at man var bibeltro, var at man gikk mot kvinnelige prester. På tross av protester vant dette likevel fram. Årsakene kan grupperes teologisk og ideologisk og hadde hatt en lang forberedelsestid helt fra Opplysningstiden. Opplysningstidens tenkere satte fornuften i høysetet, og for dem var menneskenaturen grunnleggende god (noe vår tids ateister og humanister fortsatt holder fast på. Selv etter Utøya – massakren gjorde man det, siden man terpet om og om igjen på sangen av Nordal Grieg ”Til Ungdommen” hvor ett av versene begynner slik ”Edelt er mennesket…..”

Opplysningstidens tenkere var utviklingsoptimister. Verden kom til å gå framover når det gjaldt vitenskap, teknikk, moral, og veien til det opplyste ville komme fram. Ja, det gikk framover med vitenskap og teknikk, men ikke med moral og det opplyste. For lyset finnes bare hos Gud i hans ord. Når dette lyset fravikes kommer mørket over mennesket. Det merker vi sterkt i våre vestlige samfunn nå. Et ferskt eksempel fra dagens nettnyheter: En 45 år gammel mann som har forgrepet seg seksuelt på sine egne døtre i åtte år, slipper straff ettersom han skal ha vært psykotisk i gjerningsøyeblikket. Dette sier noe både om mørket i denne mannen, hos psykiatrisk sakkyndige og retts-systemet i Norge. Humanismen ser nemlig også ut til å formørke rettsoppfatning og straffeutmåling. Man ”forstår” forbryteren i den grad at offeret og samfunnet blir skadelidende.

 Og med teologien har det gått samme vei.
”I 1961 ble Wisløff professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet. I lærerkollegiet var det motstridende syn – på kirken, dåpen, Skriften og økumenikken. Få delte Wisløffs syn. Men på grunn av sin forkynnelse og sitt forfatterskap nøt han stor tillit hos fakultetets venner i legfolket. I 1970-årene ble motsetningene blant lærerne stadig mer markerte. Konflikt om kvinnelige prester avdekket uforenlige oppfatninger av Skriften, dens lære og autoritet. For Wisløff forsvant avgjørende forutsetninger for kirkelig samarbeid. Da han 1975 – ved oppnådd pensjonsalder – tok avskjed, gjorde han det klart at han ikke lenger kunne identifisere seg med Menighetsfakultetet.” (Sitat fra Norsk biografisk leksikon (Store norske …))

Tre av fire norske kristne ledere tror skapelsesberetningen kun er en billedlig fortelling. Bare halvparten tror at historien om Noahs ark er historisk. Det viser en liten undersøkelse Vårt Land har gjennomført blant 58 prester og pastorer i Norge. 200 ble spurt, men bare 58 svarte på undersøkelsen. Halvparten svarte at de trodde på evolusjonslæren, mens en tredel ikke trodde på denne. Samtidig svarte vel halvparten at de mente at historien om Noahs ark og syndefloden viste til en historisk hendelse. Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, mener et bokstavelig syn på skapelsesberetningen og syndefloden er problematisk. ”Jeg synes en del mennesker gjør det utrolig vanskelig både for seg selv og andre hvis de skal lage en motsetning mellom Bibelens skapelsesberetning og hva moderne forskning kommer fram til. Det er helt unødvendig, og det gjør troen vanskelig, sier han.” Det motsatte er nok heller tilfelle. Troen på Bibelen styrkes ved tro, ikke ved tvil og vantro. Å tro på Gud, er å tro hans ord. Å tro på Jesus Kristus, er å tro hans ord. Så enkelt er det!

Om Noah-fortellingen sier Nordhaug iflg. Vårt Land: ”Jeg tenker fortellingen om Noahs ark og syndfloden er billedlig. Den har oppstått ut ifra erfaringer av at vannflommer er ødeleggende. Det er umulig for opplyste mennesker å tro at to og to av alle dyreslag gikk inn i arken og var der i et visst antall døgn. Fortellingen er billedlig i sin natur, og det anfekter meg overhodet ikke. Det er helt umulig å ta den bokstavelig.” Husk da at Nordhaug var rektor på MF før han ble biskop! Det sier ikke så lite om utviklingen på MF, som var det teologiske fakultetet som ble stiftet for å stå imot liberalteologien ved Universitetet. I dag er det teologiske syn på Bibelen ved MF mye likt det på de sekulære Universitetene og høyskolene.

For eksempel n.d.gj. opplysningstidens tro på moralsk framgang vitner ikke utviklingen av undervisningen i etikk ved MF om at dette er tilfellet. I 2001 ble det for eksempel kjent at Jan Olav Henriksen kunne forsvare sodomi. Senere har han også gitt til kjenne at han forsvarer gjengifte. Han har skrevet flere bøker om etiske emner uten å belegge sine synspunkter ut fra Bibelen. I stedet virker tankegodset humanistisk mer enn kristent. Men humanismen eller humanetikken er som en kork på vannet som flyter med strømmen uten feste noe sted. Det viser seg igjen og igjen at Bibelen taler sant om Gud og om mennesket. Følgene av 68-opprøret mot kristendommen og dens verdinormer har bare i økende grad gitt bevis for det. Nyhetsoverskriftene viser det.

Men disse store teologer, har de aldri lest 1Kor 1:28
Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.

Øyvind Andersen, teolog og mangeårig bibellærer lærte at Bibelen tolker seg selv for den som tror den, og at det ikke er gitt noen mennesker å tolke Skriften, for i det en gjør det hever en seg over Skriften og setter lit til sin egen forstand. Gud har ”innblåst” Skriften ved sin Ånd. Den kan derfor bare åpenbares ved hans Ånd. Det var også han, eller kanskje det var Hallesby, som sa det så billedlig klart: ”Man skal ikke legge Bibelen på fanget, men sitte på Bibelens fang.” Ja, da vil en bli lært av Gud. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 1Pet 5:5

Så fikk biskop Bo Giertz rett i at kvinneprestspørsmålet var en ”testfråga” på Bibeltroskap! Og moralen må bli: Tro ikke på våre biskoper og prester, men tro Bibelen!

Dom 2:10 Så ble hele dette slektledd samlet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren.

JESUS I GT OG DEN NYE BIBELOVERSETTELSEN

Onsdag 25.januar

Det profetiske siktemålet i GT er over alle ting å vitne om Jesus – jødenes Messias og hedningenes Kristus, herrenes Herre og kongenes Konge og framfor alt verdens Frelser. En skulle derfor tro at det var teologenes største glede i arbeidet med GT å finne Kristus der, og få han til å lyse fram av Skriften. Men når det gjelder de siste oversettelsene til Bibelselskapet, virker det som at man har glemt Jesu ord til jødene:

Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Og: For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. (Joh.5)

Emmausvandrerne opplevde det veldig frydefullt og trosstyrkende da Jesus slo følge med dem og underviste fra alle GT-skriftene det som sto skrevet om Ham: Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! (Luk.24) Men bibelskapets nye oversettelse, i likhet med 78/85-overs., synes å være mer opptatt av å gi Bibelen et godt språk enn av å få fram Kristusprofetiene, slik at vi kan glede oss over dem.
Jes.7,14 har vært trukket fram av mange i den offentlige debatten, der man ikke syntes det var nødvendig å gi Matt.1:23 og Luk.1:34f. ryggstøtte i bruken av ordet jomfru.

Jeg har i det siste arbeidet med 1M 2:21-24.
Der bruker den nye oversettelsen kvinne i stedet for manninne: Mannen sa: Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt. Dette blir helt meningsløst. Ordet for peker jo nettopp på forbindelsen mellom isj og isja, mann og manninne. Manninne har vel aldri vært i vanlig bruk på norsk. Det var et ord Bibelselskapet tidligere brukte for nettopp å synliggjøre det isj og isja får fram, nemlig at kvinnen var skapt av mannen. Denne Guds skaperakt av Eva viser profetisk hen til Kristus og hans brud, menigheten, som er skapt av han og har sitt liv i Ham. Videre sier den nye oversettelsen (v.24): Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de skal være ett kjød. Også her er det meningsløst å bruke det intetsigende ordet kvinne. Har fått vite at det hebraiske ordet som her er brukt, er isjtå, som betyr mannens, dvs. at hun er hans, hører ham til, er hans eiendom. Også det går på forholdet mellom Kristus og menigheten.

Et annet eksempel er 2Sam.23:2-3.
2011-oversettelsen har: Herrens Ånd taler gjennom meg, hans ord er på min tunge. Israels Gud har talt, til meg har Israels klippe sagt: Den som styrer mennesker med rettferd, den som rår med gudsfrykt, er lik morgenlyset …..  Dette kan jo være hvem som helst, for eksempel kong David selv. Men vi skal merke oss at det er en profeti han har fått av Gud å forkynne, som han understreker i v.2: Herrens Ånd taler gjennom meg. Og vi husker hva Jesus sa om Herrens Ånd: han skal vitne om meg. (Joh 15:26). Dette hadde de respekt for de som stod bak de andre norske oversettelsene. NB88 har for eksempel: Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn. Her går det tydelig fram av profetien at det er Jesus Messias det er tale om.

David fryder seg i Ham og sier (v.5): For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle han ikke la det gro fram? Det er nådepakten som Jesus har vunnet oss med sitt blod. Her stråler evangeliet om Jesus imot meg og har gitt meg stor glede hver gang jeg har lest det. Men den nye oversettelsen gir meg i dette tilfelle næringsløs agurk i stedet for brød.

RIBBENET

Onsdag 2.november

Ja, nå er det på tide med et nytt innlegg. Mange har vel den senere tid gitt opp å kikke innom bloggen min, siden ingen ting nytt blir skrevet. Men som jeg har sagt før – jeg må ha noe å skrive om, noe som ligger meg på hjertet å få gitt videre. Og i dag har jeg noe!

Overskriften er ikke et hebraisk ord, men så norsk som det kan bli. Det handler om noe vi alle har flere av i brystkassen, og hvilken profetisk betydning det har, det spesielle ribbenet vi møter i 1M 2:21-24. Der leser vi:
Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han ett av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.
Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne*, for av mannen er hun tatt.

For noen dager siden satt jeg hjemme en kveld og så et program på Lifestyle. Jeg er innom der av og til, selv om det er et adventistisk konsept som ligger bak denne kanalen. Jeg synes det er godt og interessant å høre mye av det som kommer der. Denne gang var det et program om kreasjonisme kontra evolusjonisme. Foredragsholderen kom mot slutten av programmet inn på ribbenet og hevdet at ribbenet hos oss mennesker er slik at om du opererer vekk en bit av det, så vokser benet ut igjen. Foruten ribbenet er det så vidt jeg vet bare en kroppsdel utenom som har den egenskapen. Det er leveren. Det fikk jeg greie på den gang moren min fikk leverkreft og fikk operert vekk den delen som var syk. Leveren kom til å vokse ut igjen, fikk vi vite.

Men nå er det ribbenet.
I morges da jeg lå i sengen og enda var i grenselandet mellom søvn og våken tilstand drømte jeg om hva Gud gjorde for oss i Kristus, i form av et bilde. Jeg så for meg oss mennesker som en haug med pianoer som Gud samlet til et St.Hans-bål og tente på fordi de ikke kunne repareres. I stedet bygde Gud et flygel og lot det gjelde for alle disse pianoene som ble til aske. Da jeg kom ut på badet for å stelle meg, levde dette ”synet” ennå i meg. Men jeg syntes ikke bildet passet helt fullkomment på det Gud gjorde for oss i Kristus. Det var da dette med ribbenet tok form hos meg og jeg begynte å ane den åndelige betydningen i det siterte bibelverset.

Guds ord er et profetisk ord. Gud taler sitt ord i bilder, selv om bildene er fullt ut virkelige og har skjedd i historien. Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne, og satte det i Edens hage til å dyrke den. Etter syndefallet følger så menneskenes historie, og den er hele tiden en parallell historie mellom den slekt Gud utvelger seg som sin, troens slekt, og den han forkaster, vantroens slekt. Alt dette skjer virkelig i historien og åpenbares gjennom folket Israel og dets historie. Den åndelige virkeligheten som beskrives gjennom historiens tildragelser kulminerer i Golgatahendelsen, der Kristus Jesus, Guds Sønn ved Guds vilje tar på seg og soner all verdens synd og Gud samtidig i det veldige som der skjer gir Satan, Guds fiende, dødsstøtet. For Jesus står opp fra de døde som en førstegrøde og sender sine disipler ut i verden med forkynnelsen av det gode budskapet om frelsen og det evige liv som Jesus har gjort mulig ved sin stedfortredende død og oppstandelse. Så følger misjonshistorien. Den åndelige fortellingen ligger i og under denne ytre historien. La oss ta et eksempel:

Mange mennesker synes syndefallsberetningen er komisk. Eva spiser et eple og bringer ved det forbannelse over hele menneskeslekten. Det høres latterlig ut og folk vender seg bort fra hele Bibelen i det de betrakter den som eventyr og legender. Men for det første, står det ikke at det var et eple. Det står ikke noe om hvilken frukt det var i det hele tatt. Og det er nok ikke tilfeldig. Hensikten er nemlig ikke at vi skal spekulere i hva slags frukt det var, men at vi skal forstå den åndelige virkeligheten som ligger under det som skjedde. Slik er det også med ribbenet.

For den menneskelige fornuft synes det latterlig at Gud skulle bygge kvinnen av ett av mannens ribben. Hvorfor kunne Han ikke gjøre det på samme måten som med mannen. Vel, ribbenet vokste ut igjen og Kain, Abel og Set og de øvrige navnløse barna ble født med feilfrie antall ribben pga. de nedarvede genene. Alt det er forståelig. Men hvorfor gjorde Gud dette kunstverket med Eva på den måten Han gjorde det? Fordi det har et åndelig innhold som er av verdensvid betydning. Gjennom denne skapelsen av Eva har Gud billedlig vist hvordan Han ville frelse verden. Det er saken. Og det er bare ved Guds Ånd og kunnskapen om Guds frelsesplan i Kristus som vi finner i NT, at vi kan forstå det. Paulus taler om HEMMELIGHETEN i Kristus. Den var skjult, men er nå blitt åpenbart ved hans apostler. Det er mange slike hemmeligheter i Bibelen. Gud har laget det slik, for at det skal være skjult for vantroen, men bli forstått av troen.

Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn
slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden Ef 3:4-5

På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige. Matt 11:25

Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser?
Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. Matt 13:10-11
Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.
På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.
Men dere – salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. Matt 13:13-16

Til den som ”hører”, sier Jesus:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. Matt 7:7
Og gjennom Jesaia sier han:
Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud. Jes 45:3

Den skjulte Skatten i det vi nå snakker om, er Jesus!
For den skjulte Skatten i ribbenet er Ham:
Adam og Eva er forbilder på Kristus og menigheten. (Rom.5:14; 1Kor 15:45). Slik Eva ble skapt av Adam og hadde sitt liv av ham, slik skapes Kristi menighet av Kristus og har sitt liv av Ham. Det kristologiske forbildet i 1Tim 2:13-15 kan vi da tyde slik:
For Adam (Kristus) ble skapt først, deretter Eva (Kristi menighet). Og Adam (Kristus) ble ikke dåret, men kvinnen (menigheten) ble dåret og falt i overtredelse. Men hun (menigheten) skal bli frelst gjennom sin barnefødsel (Kristus, født av en kvinne), så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet..

Ribbenet som Eva ble skapt av er altså forbilledlig Kristus!
For at Eva skulle bli skapt, lot Gud det komme en dyp søvn over Adam. Ordet som er brukt for søvn her, er det ord som brukes om en bevisstløs tilstand, forbilledlig om en som er død. Slik måtte Kristus dø for å gi verden liv!
Dette var for hver den som lengter etter syndenes forlatelse, liv og salighet hos Gud, og det mottas i tro.
1M 2:22-23
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne (på hebraisk heter mann isj, kvinne heter isja) for av mannen er hun tatt.
Joh 6:51
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjøtt, som jeg vil gi for verdens liv.

Joh 3:27-29
Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.

VAR ALLE DISSE GUDS BARN?

Onsdag 28.sept.

I går, tirsdag, trykte Dagen et innlegg jeg sendte avisen for flere uker siden. Innlegget understreker nødvendigheten av å gjøre det jeg i mitt forrige innlegg, ”Hva det vil si å vise troskap”, understrekte viktigheten av – nemlig det Paulus sier i 1Kor 4,1-4:
Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter.

Bedraget som Kirken i dag fører mennesker inn i, er dessverre allerede blitt stort og omfattende. Det er sørgelig at en tidligere lærer og rektor på presteskolen Menighetsfakultetet kan få seg til å sende inn det omtalte avisinnlegg. Jeg så det nødvendig at dette ble kommentert og skrev derfor innlegget som altså kom i Dagen i går og var som følger:

“Biskop Nordhaug sier i sitt innlegg i Dagen 16.august, uten forbehold, at alle de som ble drept på Utøya var Guds barn. Kan det være sant? Jeg skulle ønske at det var sant, men verken biskopen eller noen andre kan si det. Bare Gud!

            Jeg er født av min mor og far og vet utmerket godt hvem de er, dessverre i motsetning til mange som vokser opp i dag. De heter Gunvor og Kaare Fredriksen. Mange som kjente dem, ser og sier også i likhet med meg at jeg ligner på dem. Og mange kan fremdeles bevitne at jeg er deres barn.

            Hvem er så Guds barn? Selvfølgelig de som er født av Ham. Hva står det i Joh.1,12-13?

Alle dem som tok imot ham (Jesus), dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

            Legg merke til det som står. De var født av Gud fordi de tok imot Jesus og trodde på ham.

            Tilgi meg så at jeg spør. Vet biskopen at de drepte på Utøya og i Oslo hadde tatt imot Jesus? Kan de som kjente disse ulykkelige bekrefte det? Jeg spør ikke om de var døpt, men om de trodde på ham. Bibelordet sier at hvis de var Guds barn, trodde de på Jesu navn. Hans navn var Jesus og betyr frelse. Å tro på hans navn, betyr altså at en tror seg å være frelst av Ham. Trodde alle de drepte det? Hadde de virkelig søkt Guds frelse? Jeg ønsker at det var slik.

            Men med all medfølelse for dem som døde og deres nærmeste som er i sorg og savn, nytter det ikke å skjule sannheten. Hvor flotte disse ungdommene enn var – det har vi jo hørt mye om disse dagene etter tragedien – så trodde de på og identifiserte seg med et parti som har vært hovedleverandør av ugudelige lover og en gudløs ideologi, som ut fra hva vi leser i Bibelen, lenge må ha vakt Guds vrede.

            Arbeiderpartiet, hvor mye godt de enn har i sitt program og har kjempet for gjennom årene, så har de likevel hovedansvaret, sammen med en unnfallen kirke for at så mange mennesker i landet vårt ikke vet hva kristendom er, og dermed ikke hva lykke og velsignelse for dem selv og vårt folk er. Når de så dør, dør mange uten Gud og uten håp, enten de dør for morderhånd eller på annen måte. Med sine begravelser og sine liktaler har Arbeiderpartiet i mange år vist hele det norske folk hva de har satt sitt håp til: Menneskelig godhet og kunnskap, evner og handlinger. Det står de da også ved. Men dette holder ikke i møte med døden, i møte med Gud. Det tror jeg også biskopen vet. Det som holder er det Jesus sier i sin bønn til Gud:

            Og dette er det evige liv (å ha barnekår hos Gud), at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Joh 17:3

            Men om 22.juli-katastrofen fører til at vi vender om til Gud og søker hans nåde, så er der ennå nåde å finne hos Gud for Jesu skyld. For Bibelen sier at Gud virkelig ønsker å frelse alle mennesker som kommer til erkjennelse av sannheten og søker Ham!”

DAGENS ORD

Mandag 30.mai

Ef 3:14-15
Derfor bøyer jeg da mine knær for Far, han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. (fra gårdagens pr.tekst: Ef 3,14-21)
Matt 6:7-10
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham. Slik skal dere da be: Vår far, du som er i himlene! Må ditt navn helliges, ditt rike komme, din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden. (fra dagens tekst: Matt 6,6-13)

I dag har jeg slått sammen noe av gårdagens prekentekst og dagens tekst og vil konsentrere det jeg vil si om følgende: Hvordan skal vi, eller får vi lov til, å tiltale Gud når vi ber.

Når dere ber, sier Jesus (v.6) skal dere be: Vår Far (v.9) (egentlig Pappa)
Og Paulus sier: Jeg bøyer mine knær for Far (Pappa)
Det er en vidunderlig rett som en kristen har at han kan si Far og vite at Gud virkelig vil være far for ham. Derfor føyer Paulus til: han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.

Mange, også kristne, sier bare Gud når de ber. Det er ikke galt. Det understreker hvor høy og stor Han er, som han selv sier i Jes 57,15: For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, Men videre sier han i v.15:
og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende. Her ser du ham som far, med det gode, ansvarsfulle farshjertet. Han som er vår skaper, er også far for sine barn.

Og for deg som ikke kan kalle deg et barn av Ham, men ønsker å bli hans barn, også for deg vil Han være far. Derfor kan du trygt be. Hør bare hva han sier:
For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp. Jer 29:11. Han venter bare på at du skal ta imot Jesus som han har gitt deg til frelse så han kan få bevise dette for deg.

Langt i fra alle i verden har et godt farsbilde. En voldelig, fordrukken far, en far som misbruker barnet sitt seksuelt, en far som svikter mor og barn og ikke vil forsørge dem lenger, men bare drar sin vei – kan fullstendig ødelegge farsbildet hos barnet sitt. Mange har derfor problemer med farsbildet.
Men Gud er ikke en slik far. Han er det beste du kan tenke deg med en far. Han har ofret seg selv i døden for å gi deg liv, framtid og håp.

Vil du ta imot det og tro det i dag?
Da kan du som Paulus, bøye dine knær for Ham, bekjenne dine synder og takke Ham for syndenes forlatelse, be for alle mennesker, ikke minst for dine fiender. Dine bekymringer, dine sorger – legg det av hos Ham. Be han gi deg sin fred og gå så til dagens gjøremål med frimodig håp og tillit til Ham.

Dåren sier i sitt hjerte (Del 1)

Redigert 21.mai

Dawkins blant mange sier det

Sal 53:2
Ja, tenk, det sier dåren. En dåre er her å forstå som et uforstandig menneske. Et menneske uten forstand, som ikke tenker etter, ikke åpner øynene sine og ser og prøver å forstå. Han sier bare: Det er ingen Gud – ferdig med det!

Norge styres i dag av slike mennesker uten forstand. Og vi ser hva det fører til. Det står nemlig også noe om det i Sal 53:2. Hør bare: Ond og avskyelig er deres ferd, det er ikke noen som gjør godt.
Ateistenes livssyn fører altså til ondskap og avskyelighet, sier Gud. Ser vi det nå som ateismen i noen hundre år har vært rådende i den sekulariserte verden? Ja, utvilsomt!

Den som forkaster Gud, forkaster også Gud som lærer. Da gjelder ikke de ti bud lenger. Mennesket blir sin egen herre. Da ligger det også nær å eksperimentere, å gå ut over de fastlagte rammer og normer for livet, ikke lytte for mye til samvittigheten. Prøve noe nytt og se om ikke det er like bra.
I Norge er derfor situasjonen nå etter årtier med teoretisk og praktisk ateisme:

• Siden abortloven kom er ca 500 000 mennesker brutalt avlivet i Norge. Man kaller det selvbestemt abort, selvbestemt altså – ikke Gud-bestemt! Man gjør en uhørt stor forbrytelse mot disse barna og deres blod roper til Gud uavlatelig. Vi kan ikke ut fra Bibelen betvile at denne forbrytelsen i likhet med den undersøkelse medisinsk personell gjør av fostre for å avdekke downs syndrom og andre funksjons-hemminger i den hensikt å få luket disse bort med abort, er ondt i Guds øyne. Det samme må vi si om den befruktningshjelp som gis til ufruktbare heterofile og homofile par. Det er å bryte seg inn på Guds område. Bare Han har rett over liv og død
Jes 13:18
Over fosteret i mors liv forbarmer de seg ikke, med barn har deres øye ingen medynk.

• Skilsmisse er rettferdiggjort som en løsning på ekteskapelige problemer med den selvsagte rett til å finne seg en annen som en kan ha samliv med i stedet. Konsekvensene har vist seg i mange oppløste hjem og forvirrede sorgfulle unger som pendler mellom mamma og pappa. De får ofte nye tilleggs-mødre og fedre og bestemødre og bestefedre. Hele situasjonen, kaoset må en vel ofte si, gjør dem rotløse, usikre og angstfulle – og mindre i stand til å velge et livslangt forhold når de selv blir voksne og skal stifte hjem. Når rett skal sies, er det mange av disse skilte foreldre som gjør det de kan for å lette situasjonen for barna sine og går inn for å være venner. Så situasjonen er ikke lik for alle. Noen ganger er også skilsmisse nødvendig. Likevel har Jesus sagt: Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik (Matt 19:8). Aller mest sørgelig er det at så mange kristne ekteskap havarerer.
Matt 19:4-6
Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.

• Usikre samboerskap og partnerskap som passer det egoistiske og selvstendige mennesket som ikke har lyst til å binde seg, men være uavhengig og fri for bindinger, gjør livet utrygt både for de som inngår partnerskap, og for barna de får. Samboerskap og partnerskap viser seg da også statistisk å vare kortere enn ekteskap.

• Likestillingen – et opprør mot Guds gode ordning for familien og manns og kvinnerollen. Fruktene av likestillingskampen kan sees i harde hjerter, stillingskrig i mange hjem, ulykkelige foreldre og barn, forvirring i selvforståelse av ens rolle som kone og mann, mor og far, m.m.. Og Kjønsidentitet og -karakter blir motarbeidet og problematisert.

• Kristendomsopplæring er sakte, men sikkert fjernet fra barnehager, skoler og hjem. I stedet for de ti bud skal barna nå lære at

• Homofili er lovlig og vanlig og at likekjønnede ekteskap derfor er innført som ny ekteskapslov på linje med tokjønnede.

Evolusjonslæren og darwinismen har likevel vært hoveddrivkraften bak sekulariseringen, slik jeg ser det. Den har okkupert forskningsdisiplinene og teologien og gjort ateismen akseptabel. Alt er blitt til av seg selv, sies det. Det er ingen Gud som har skapt verden og derfor ingen Gud vi må stå til regnskap for. Vi er overgitt til oss selv og vår egen sviktende dømmekraft.

Marxismen / kommunismen er darwinismens ektefødte barn. Opplysningstiden gav rom for disse menneskefiendtlige ideologiene som har ansvar for langt flere drepte mennesker enn noen andre ideologier og livssyn.
Disse ideologiene åpnet også for den Bibel-vantro teologien som vel ikke noe land har styrt klar av. Den har også mye av ansvaret for avkristningen av landet vårt. Vi ser det i de mange biskoper som støtter homofilt samliv for eksempel.

Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud!
Det skal bli en forferdelig dag for alle disse, den dagen Kristus, som Enok profeterte, kommer for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de hårde ord som de har talt mot ham, de ugudelige syndere.</em> Jud:15

Må vi bare våke og be og arbeide på vår frelse, vi som tror vi står, at ikke også vi faller! (Fil 2:12 / 1.Kor 10:12)

Mellom troens isolasjon og uvitenhetens forakt

Jan-Olav Henriksen

Dette er tittelen på en nylig utkommet bok av Jan-Olav Henriksen som har doktorgrad i både teologi og filosofi og er ansatt som professor både ved Menighetsfakultetet og Universitetet i Agder.
I boken går han kraftig til verks mot kristenfundalismen i Norge, bl.a. representert ved Espen Ottosen. Han mener ifølge Dagen at Ottosen leser Bibelen uten forstand.
Jeg vil ikke prøve på å ta fatt i diskusjonen mellom Henriksen og Ottosen og Henriksens meninger om hvordan vi bør og ikke bør forholde oss til etiske spørsmål i tiden. Jeg konstaterer bare at han mener en kristen både kan gifte seg igjen etter en skilsmisse og leve i homofilt samliv – og at han setter vår egen forstand over Herrens klare bud i Bibelen.

Jeg kan ikke finne ut annet enn at det er Henriksen som befinner seg mellom ”troens isolasjon og uvitenhetens forakt”. Hans tro og lære har ingen makt i seg til å frelse mennesker og forbedre verden, slik som Guds Ord har og har hatt gjennom kirkehistorien og han og hans like lever derfor en nokså isolert tilværelse. Og den forakt han mener vi ”fundamentalister” i vår uvitenhet har til ervervet menneskelig kunnskap og viten, synes jeg han selv gir til kjenne overfor oss.

Gud har i grunnen ikke så lite å si om menneskelig forstand. Både Henriksen og vi andre kan ha grunn til å merke oss og tenke nøye over det han sier. Hør bare:

Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand? Job 38:2
Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre. Men den som vandrer i visdom, han blir frelst. Ord 28:26

For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.
Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?
For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. 1Kor 1:20-21

Mitt råd til alle som tar fatt på teologistudium er: Pass på at du ofte leser det første kapittelet i Paulus sitt første brev til korinterne, og Rom.1 fra vers 18, og bestemmer deg for å la disse ord lære deg hva visdom og forstand er, og ikke minst, hvor du kan finne den! Ja jeg tror vi alle bør lese disse versene ofte.

Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Sal 111:10

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Sal 119:105 Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand. Sal 119:130

Han som ER og som VAR og som KOMMER

Del 2
God lørdagsmorgen!
Har du noen gang lurt på hvordan Moses kunne vite så sikkert at alt det han skrev i 1.Mosebok var riktig? Både skapelsesfortellingen og den verdensomspennende vannflommen har jo arkeologer funnet fortalt på andre måter i andre sivilisasjoners mytologiske fortellinger. Kan vi da ikke også betrakte disse i 1.Mosebok som mytologi, slik mange teologer mener?

La oss se en gang til på v. 22 fra avsnittet i Jes.41 jeg siterte i forrige innlegg:
Fortell oss om de tidligere ting, så vi kan legge merke til det og lære utfallet å kjenne!
Herren presenterer seg her som den som kjenner de tidligere ting, fordi han er den som VAR – og som derfor kunne fortelle Moses om det alt sammen fra begynnelsen av, slik som han ville at Moses skulle skrive det ned.

Så enkelt kan svaret være på det tekstkritiske og historisk-kritiske arbeidet som teologene driver med og har brukt så mye tid og ressurser på i mange, mange år.
Men det er avhengig av at en tror at det er JHWH, Herren, som er den egentlige forfatteren av Bibelen.

Den vanlige måten å se dette på, er at de tidligere ting er blitt muntlig fortalt ned gjennom generasjonene helt fram til Moses. At det har vært en muntlig tradisjon med å bringe forhistorien videre, er uten tvil riktig. Men Moses ble avlevert av sine foreldre til Faraos datter etter at han var avvent, og ble i sin oppvekst opplært i Egyptens visdom, ikke i den bibelske. Og som voksen måtte han flykte fra Egypt til Midian. Først da han var åtti, kom han tilbake til Egypt for å føre sitt folk til Kanaan. Fra da av fikk han sine åpenbaringer fra Gud. Han kan selvfølgelig fra han var åtti ha fått forhistorien fortalt av sin bror Aron. Men personlig tror jeg heller det var slik at Gud underviste Moses om de tidligere ting, og at Han bad Moses skrive dem ned i lag med alt det andre han fikk beskjed om å skrive:

2M 34:27
Og Herren sa til Moses: Skriv nå du opp alle disse ord! For etter disse ord har jeg gjort en pakt med deg og med Israel.

La oss til slutt ta med enda noen ord fra Jes 41, versene 26-27:
Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunne vite det? – fra fordums tid, så vi kunne si: Han har rett! Ingen har kunngjort noe, ingen har forkynt noe, ingen har hørt dere si noe.
Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de! ( de tidligere ting) – og som sender Jerusalem et gledesbud.

Men er det av nåde …

At mange ikketroende mennesker syter og klager, enda de har det godt, har mat på bordet hver dag, fast inntekt, pensjon og forsikringer, helse, gode naboer og bor i et trygt land – er jo til å undre seg over. Men at kristne mennesker gjør det, selv om de har de samme goder, og i tillegg er frelst fra sine synder, er ikke bare beklagelig, men en stor urett mot Gud som har gitt oss frelse og alt godt ellers. Og tenker vi etter – hvem av oss har ikke gjort oss skyld i den uretten, å klage?

Jeg sitter av og til ved frokostbordet, alene, fordi jeg først står opp når min kone (nei, min hustru – lykkelige meg – for det er det hun er) drar på jobb, og fordi jeg, etter å ha kommet meg opp av senga og stelt meg, har min faste time med Guds Ord og bønn. Når jeg da mellom ni og halv ti sitter der med overflod av skiver, smør, pålegg og drikke framfor meg, og ser ut av kjøkkenvinduet på fuglene som forsyner seg av sitt matfat ute – Når jeg videre tenker på det gode varme, tette huset vi får bo i, på mine kjære og de gode naboene våre - så hender det ofte at jeg bare må takke, takke Herren for hans store nåde som Han så ufortjent har øst ut over meg. Og tenk, så gjelder det ikke bare de timelige ting, men også de evige!

Så vet jeg at når jeg kan sitte slik og takke og ha det så godt som jeg har det, så er det alene på grunn av at Han som heter ”Jeg er den jeg vil vise meg å være” (som Guds navn JHWH betyr) i sin nåde plukket meg opp som den tomme, sundtrampede og verdiløse blikkboksen jeg var i atten, nittenårsalderen og gav meg Livet med framtid og håp i Kristus.

Ja, det at jeg kan sitte slik og takke, skyldes jo at Gud har tatt seg av meg opp gjennom alle år, og vært så usigelig god mot meg på tross av mine synder og ufullkommenhet. For det er ikke vanskelig å se det når jeg ser meg tilbake. Han har vært det i mitt liv som han har villet vise seg å være, nemlig DEN NÅDIGE FAR VI ALLE HAR I HIMMELEN.

Når jeg så vender blikket fra meg selv og fuglene på marken, og tenker på mine kjære, Oddbjørg og jentene våre, mange i min familie og Oddbjørgs familie, så ser jeg det samme der. Det skyldes Herrens nåde. Han har vært likeens mot dem. For Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. (Sal 103:13).

Og retter jeg blikket enda lenger ut og tenker på vårt eget land, så ser jeg Herrens nådige hand også der. Fordi så mange av våre fedre ved Hans nåde i tro tok imot evangeliet, det gode budskapet om Jesu frelsesverk, og brakte det videre ut til den store verden, fikk vi alle høste velsignelser av det som land og folk. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. (Matt.5:45).

Men hvorfor? Ja, hvorfor har Gud vært slik mot oss når det er så helt ufortjent? Fordi det er av nåde og ikke av gjerninger. (Rom.11:6). Det gjelder først og fremst vår sjels frelse, men også de jordiske godene han oppholder vårt liv med. Bør ikke det være godt også for deg å tenke på?

Du som tror på Jesus som din frelser, se nå opp og se Guds godhet og takk Ham av hjerte, for det har du grunn til, selv om plagene dine skulle være mange!
Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. (1Tess 5:18) Ja, Gud være takk for sin usigelige gave!  (2Kor 9:15)

Er juleevangeliet oppspinn?

Det synes å være en fast tilbakevendende foreteelse i toneangivende media at liberale teologer rådspørres om hvordan vi skal forstå Bibelen, og om den er til å stole på. Særlig oppdager vi det rundt de store kristne høytidene og da i spesiell grad jule- og påskehøytiden.

Det har skjedd også i år. Fædrelandsvennen er en av de avisene som har yndet å få liberalteologene til å uttale seg og gjerne gitt det stort / iøynefallende oppslag. Spørsmålet gjaldt denne gang juleevangeliets historiske pålitelighet.eller korrekthet.

Fædrelandsvennens journalist skriver innledningsvis: ”Dersom du har en tro på juleevangeliet som historisk beretning og ønsker å bevare den, bør du ikke lese denne artikkelen.” Med andre ord, historisk er juleevangeliet ikke til å lite på! Og den som Fædrelandsvennen har fått til å hjelpe deg med å skjønne det, er teolog og førsteamanuensis Tor Vegge ved UiAs institutt for religion, filosofi og historie. Respektable titler skal det være, for da gir det inntrykk av pålitelig kunnskap og vitenskapelighet. Men den toneangivende bibelvitenskapen i dag er ikke pålitelig og derfor heller ikke vitenskap etter min mening. Jeg finner den mer som en øvelse i vantro! Jeg synes derfor det er mer på sin plass å kalle disse teologene vantro enn liberale. Og det alvorlige er at de sprer denne vantroen rundt seg og tar tilliten til Bibelen vekk ifra folk som hører på dem.

Jeg vil nå søke å imøtegå Vegges argumenter, som blir satt på trykk av Fædrelandsvennen på selveste julaften. Og jeg vil gjøre det med god hjelp av Studiebibelen, redigert av Thoralf Gilbrant og utgitt av Illustrert Bibelleksikon AS.

Det er fire områder eller opplysninger i juleevangeliet som Vegge argumenterer imot: 1) Tiden for Jesu fødsel. 2) Fødested. 3) Engleåpenbaringene. 4) De vise menn.

1. TIDEN FOR JESU FØDSEL

Vegge problematiserer at Lukas legger Jesu fødsel til tiden Kvirinius var landshøvding når Matteus på sin side sier at Herodes levde etter Jesu fødsel. Disse to opplysningene går ikke sammen, ifølge Vegge, fordi Herodes var død før Kvirinius ble romersk landshøvding. Derfor kan ikke Lukas´ sin opplysning være riktig, mener Vegge.. Med andre ord, Lukas har ikke visst dette og vi kan derfor ikke stole på det han skriver).

Svar: Kommentarverket ”Studiebibelen” (SB) har en god forklaring på dette. Når det gjelder INNSKRIVNINGEN som Vegge framfører innvendinger mot, og som omtales i Lk.2.15, har SB dette å si:

”Denne innskrivning skyldtes først og fremst skattemessige grunner. Den hadde også betydning når det gjaldt å verve soldater. Den skatten som det her er tale om, er den personlige (koppskatten). Den utgjorde en bestemt sum i året, og alle over 14 år måtte betale den. Manntallet ble påbudt hvert 14. år, slik at ingen skulle slippe unna.”

Videre sier SB: ”Dette var den første innskrivningen, og må ikke forveksles med den som Lukas forteller om i Ap.gj.5,37. Denne siste nevnes også av Josefus. Innskrivningen kan ha begynt lenge før Kvirinius ble landshøvding i Syria. En lignende innskrivning tok hele førti år.”

Innskrivningen kunne derfor fremdeles ha foregått da Kvirinius ble landshøvding! SB fremfører et grundigere forsvar av Lukas sine opplysninger om tiden for innskrivningen på s. 91 og 93 i kommentardelen.

Om Kvirinius som LANDSHØVDING på Jesu tid (som Vegge også drar i tvil), sier SB: ”Publius Sulpisius Kvirinius ble regulær landshøvding i Syria først i år 6 e. Kr., etter Arkelaus’ død, (det er dette Vegge henger seg opp i), men på denne tiden (altså da Jesus ble født, ca. 5 år f.Kr. eller 11 år før Kvirinius ble regulær landshøvding) var han keiserens spesielle legat. Han ledet keiserrikets krigføring mot en opprørsk stamme, homonadenserne. Derfor ble han også betraktet som militær landshøvding i Syria og leder for rikets politikk her. Den sivile administrasjonen lå i Varius’ hender.” (sitat slutt). Kvirinius var med andre ord betraktet som landshøvding mens Herodes levde, slik Lukas fremstiller det.

2. FØDESTED

Selv om Matteus og Lukas ifølge Vegge er uenige om tidspunktet, er de samstemte om stedet. Begge sier at Jesus ble født i Betlehem. Dette er likevel ikke nok til å overbevise Vegge og mange andre teologer. Han sier: ”Det er ikke noen logikk i at Josef og familien hans måtte dra til Betlehem for å la seg innskrive i manntall.” Noen begrunnelse for denne påståtte manglende logikken fremfører ikke Vegge. En får bare inntrykk av at han mener Lukas og Matteus skrev dette fordi de kristne påsto at det var slik, for at det skulle passe med profetien i Mika 5:1 og fordi det var viktig å knytte en så viktig person som Jesus opp mot kong David. Dermed sier Vegge at han tror stedsopplysningen er inndiktet!

Til dette sier SB:

”Jødene fulgte sitt eget innskrivningssystem som førte til lange reiser for mange. Etter gammel jødisk skikk skulle manntallsinnskrivningen skje der hvor personene hadde slektstilhørighet. Josef dro derfor fra Nasaret, hvor han på denne tid har vært bosatt, til Betlehem, for å la seg innskrive der, fordi han var av Davids ætt. Betlehem var Davidsættens hjemstavn”

Ellers fremfører SB s.95 og 97 i kommentaren til Lukas, flere mulige tilleggs-grunner for stedsvalget som virker troverdige og godt kan ha spilt med i avgjørelsen Josef tok. Det er derfor ingen grunn til å benekte logikken i stedsvalget Josef foretok.

3. ENGLEÅPENBARINGENE

Her sier Vegge blant annet: ”En som leser juleevangeliet uten å være på innsiden av kristendommen, vil oppfatte det som en fortelling med klart legendepreg. Blant annet peker forekomsten av engler og varsler ved drømmesyn mot dette. I Matteus- og Lukasevangeliet viser engler seg ellers bare i Getsemane og i oppstandelsesfortellingene. Om en leser tekstene med blikk for andre ting enn det historiske, kan det åpne opp for flere betydninger. De vakre tekstene er ladet med religiøs symbolikk.” På grunn av ufreden som rådde på den tid evangeliene ble skrevet antyder Vegge at evangelieskriverne har skrevet om englene fordi de lengtet tilbake til fredsperioden under Augustus (fordi ”englene (ifølge Lukas) snakker om en frelser som er kommet for å bringe fred til verden”).

Det virker som at Vegge gjør felles sak med dem som han sier ikke er på innsiden av kristendommen, og i likhet med dem betrakter englefortellingene for ikke å være historisk pålitelige, men bare legender med religiøs symbolikk.

SB holder fram at: ”Guds Sønns inkarnasjon var en begivenhet av universal og evig betydning. Det var gjenstand for den himmelske verdens oppmerksomhet. Derfor var det intet underlig ved dette at et englekor sang Herrens pris utenfor Betlehem denne natten! Gjennom hele åpenbaringshistorien ser vi at engler som Guds sendebud åpenbarer seg. Særlig i store og viktige tider i frelseshistorien medvirker de. I særlig grad gjelder dette tiden for Kristi jordeliv.”

Vi ser at for forfatterne av SB er det ikke noe snakk om legender og religiøs symbolikk. De har en selvfølgelig tro på at Bibelens framstilling er historisk troverdig. Men Vegge tror åpenbart ikke at engleberetningene er pålitelige, fordi han velger å legge en ikketroende historisk, kritisk betraktning på det hele!

4. DE VISE MENN

Vegge kommer med en del oppklaringer her som jeg for så vidt ikke vil problematisere, men journalisten stiller spørsmålet til slutt: ”Etter alle disse forbeholdene er det fristende å spørre om ikke juleevangeliet er oppspinn?

Vegge svarer ikke direkte på spørsmålet, men indirekte svarer han ja: ”Vi må tenke oss at dette er skrevet av mennesker som trodde fullt og fast på at Jesus hadde stått opp fra de døde og var i live, og at han satt ved Guds høyre hånd i himmelen. De må ha tenkt at det må ha vært noe helt spesielt også ved fødselen til et så betydningsfullt menneske, og de skrev historien for å gi den den betydningen de mente den måtte ha.”

Han sier: ”Fra og med opplysningstiden har vi begynt å stille historiske spørsmål til tekster som vi aldri hadde stilt før. Evangeliene ble lest på en annen måte fram til da.”

Ja, da ble de lest i tro på at de var sanne, fordi de hadde den beste grunn ut fra Bibelens samlede vitnesbyrd til å gjøre det.

Men den historisk-kritiske måten å tilnærme seg Skriftene på, har egentlig ikke vært noe annet enn å stille slangens, det vil si djevelens spørsmål til Eva på nytt: Har Gud virkelig sagt? Og svaret man har gitt, og fremdeles gir på spørsmålet, er det samme som slangens: NEI, det har han selvfølgelig ikke! Han har sagt noe annet. Troen sier derimot: Ja, han har sagt nettopp det! Skriftene, også NT, er inspirert av Guds Ånd. Det er ikke historisk oppspinn, legender eller diktning. Nei, det er historisk pålitelig, fordi Gud er en Gud som har talt og handlet rett inn i historien, og gjør det fortsatt. AMEN!

Her passer det avslutningsvis å sitere fra 1Kor 1,19-21:
For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.
Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?
For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.