Men er det av nåde …

At mange ikketroende mennesker syter og klager, enda de har det godt, har mat på bordet hver dag, fast inntekt, pensjon og forsikringer, helse, gode naboer og bor i et trygt land – er jo til å undre seg over. Men at kristne mennesker gjør det, selv om de har de samme goder, og i tillegg er frelst fra sine synder, er ikke bare beklagelig, men en stor urett mot Gud som har gitt oss frelse og alt godt ellers. Og tenker vi etter – hvem av oss har ikke gjort oss skyld i den uretten, å klage?

Jeg sitter av og til ved frokostbordet, alene, fordi jeg først står opp når min kone (nei, min hustru – lykkelige meg – for det er det hun er) drar på jobb, og fordi jeg, etter å ha kommet meg opp av senga og stelt meg, har min faste time med Guds Ord og bønn. Når jeg da mellom ni og halv ti sitter der med overflod av skiver, smør, pålegg og drikke framfor meg, og ser ut av kjøkkenvinduet på fuglene som forsyner seg av sitt matfat ute – Når jeg videre tenker på det gode varme, tette huset vi får bo i, på mine kjære og de gode naboene våre - så hender det ofte at jeg bare må takke, takke Herren for hans store nåde som Han så ufortjent har øst ut over meg. Og tenk, så gjelder det ikke bare de timelige ting, men også de evige!

Så vet jeg at når jeg kan sitte slik og takke og ha det så godt som jeg har det, så er det alene på grunn av at Han som heter ”Jeg er den jeg vil vise meg å være” (som Guds navn JHWH betyr) i sin nåde plukket meg opp som den tomme, sundtrampede og verdiløse blikkboksen jeg var i atten, nittenårsalderen og gav meg Livet med framtid og håp i Kristus.

Ja, det at jeg kan sitte slik og takke, skyldes jo at Gud har tatt seg av meg opp gjennom alle år, og vært så usigelig god mot meg på tross av mine synder og ufullkommenhet. For det er ikke vanskelig å se det når jeg ser meg tilbake. Han har vært det i mitt liv som han har villet vise seg å være, nemlig DEN NÅDIGE FAR VI ALLE HAR I HIMMELEN.

Når jeg så vender blikket fra meg selv og fuglene på marken, og tenker på mine kjære, Oddbjørg og jentene våre, mange i min familie og Oddbjørgs familie, så ser jeg det samme der. Det skyldes Herrens nåde. Han har vært likeens mot dem. For Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. (Sal 103:13).

Og retter jeg blikket enda lenger ut og tenker på vårt eget land, så ser jeg Herrens nådige hand også der. Fordi så mange av våre fedre ved Hans nåde i tro tok imot evangeliet, det gode budskapet om Jesu frelsesverk, og brakte det videre ut til den store verden, fikk vi alle høste velsignelser av det som land og folk. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. (Matt.5:45).

Men hvorfor? Ja, hvorfor har Gud vært slik mot oss når det er så helt ufortjent? Fordi det er av nåde og ikke av gjerninger. (Rom.11:6). Det gjelder først og fremst vår sjels frelse, men også de jordiske godene han oppholder vårt liv med. Bør ikke det være godt også for deg å tenke på?

Du som tror på Jesus som din frelser, se nå opp og se Guds godhet og takk Ham av hjerte, for det har du grunn til, selv om plagene dine skulle være mange!
Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. (1Tess 5:18) Ja, Gud være takk for sin usigelige gave!  (2Kor 9:15)

MOSES, JOSVA OG KALEB

Ble Moses, Josva og Kaleb frelst fordi de oppfylte Loven eller fordi de trodde Gud?

Det var spørsmålet jeg satt med etter å ha hørt en inspirerende og berikende tale av Eva Olsvold Sundar på Shofar-møte i går kveld.

Hvorfor jeg nevner disse tre, er fordi Moses fikk se løfteslandet og Josva og Kaleb fikk komme inn i det, erobre det og ta det i eie mens deres og forrige generasjon ble nektet det. Jeg spør slik også fordi Eva i talen nevnte et bibelvers hun var blitt spurt om ved en tidligere anledning, nemlig Joh 1,17:

For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

La oss se på Moses først. Sundar understrekte sterkt flere ganger at når Moses var på fjellet i førti dager, var det ikke for å få loven, men for å få instruksjon om tabernaklet, dets bestanddeler, byggematerialer og arkitektur og prestetjenesten som skulle utføres der. Loven hadde han fått og gitt folket før han besteg fjellet. Og sentrum i tabernaklet var Herren selv. Der bodde han så lenge folket leiret seg. Men det var først når ofringene ved innvielsen av helligdommen var utført og blodet stenket på Loven (lokket på paktskisten) og de hellige ting at Herrens herlighet kunne senke seg for å bo der, midt i blant folket. Siden bodde han der hos dem hver gang de lå i ro i leiren.

At det var på blodets grunn Gud ville og kunne bo blant folket, ser vi også av det faktum at hele utferden fra Egypt ble mulig pga. blodet, det som på Guds befaling ble strøket på dørstolpene rundt inngangsdøra til jødenes hus da dødsengelen gikk gjennom landet og drepte hver førstefødt. Slik ble hver førstefødt i Israel berget gjennom blodet og på en måte stilt fram som et forbilde på hver den som blir født av Gud, som altså blir frelst i kraft av blodet, ikke av Loven. Moses visste derfor at det var ved Herrens miskunn gjennom blodet at det var frelse å få.

Når det står i Joh.1 at loven ble gitt ved Moses, betyr det altså ikke at det var ved sine gjerninger under loven at Moses ble frelst eller satte sin lit til frelse. Det står bare at loven ble gitt ved ham. Mosebøkene viser i sin helhet at Moses ikke satte sin lit til sine gjerninger, men til Herrens miskunn ved soningsblodet. Han ble derfor i likhet med Abraham rettferdiggjort pga. sin tro og tillit til Gud, som også Hebreerbrevet sier:

Heb 11:24-29

Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.

Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.

Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte.

Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land.

 

Josva og Kaleb var to av de tolv speiderne som ble sendt ut for å utspeide landet. Da de tolv kom tilbake, var det bare disse to som trodde at de kunne beseire innbyggerne der og erobre landet fordi Gud hadde sagt de skulle og lovt å gi dem seier. De andre speiderne og folket lot seg rive med av frykt og vantro og fikk som straff å dø i ørkenen i løpet av de førti følgende år. De fikk ikke komme inn i det, til forbilde på alle dem som ikke får komme inn i Guds rike pga. den samme vantro.

Om Josva og Kaleb sier Gud:

4M 14, 24: Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det. Det var altså pga av tillit til Gud (fordi han ”trofast fulgte meg”) at de fikk komme inn.

Følgende skriftsteder viser det samme:

Heb 3:18-19 Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.

Heb 4,1-3 La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! – Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.

Hva så med loven? Jo vi leser i Gal 3,19:

Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt …… Gal 3, 21: Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! …… Gal 3, 22: Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror. …… Gal 3, 24: Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.

Slik ser vi det forbilledlig gitt oss også i Mosebøkene. Folket syndet og de forskjellige blodige offer måtte bringes på alteret for å sone for folkets synd. Slik har Jesu blod gjort soning for hele verdens synd. Men bare de som tar i mot frelsen ved tro på det offer som Gud har brakt, hans egen Sønns blod, får komme inn i landet. Dvs. at de tror at Jesu blod også renser dem for deres synd og ved det rettferdiggjør dem for Gud. Dette gjelder også jødene. Og nå roper de etter Gud, som Sundar fortalte og også viste ut fra Skriften: Hvor er han? Hvordan skal vi finne Han? For de har ikke blodet. Men det skjer en oppvåkning blant dem nå, også blant de ortodokse. For Gud har ført dem til landet og de sanne kristnes kjærlighet til dem har fått dem til å lete etter Jesus Messias.

Men da har Gud selv svart på spørsmålet ovenfor: Moses, Josva og Kaleb kom ikke inn i løfteslandet og ble frelst fordi de oppfylte loven, men fordi de trodde Gud.

For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort.

Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Rom 3:22-26.

La oss derfor be med Jesu disipler: Forøk vår tro! Gjør vår tro på deg større, Jesus! For ingenting er umulig for deg! Gjør oss frimodige i å vise vår tro på deg for våre medmennesker så også de kan komme til tro på deg!

IKKE EN TØDDEL I LOVEN

Matt 5:18 For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.

********************************************************

Første utkast: 8.februar.

Redigert 16.mars.

Illustrasjonen viser utsnitt av prekestolen i Bekkelaget kirke med bibelverset “Syndens løn er døden” (Rom.6:23a), som menighetsrådet fikk malt over i 2004. Var det fordi bibelverset var for sterk kost å møte menigheten med i kirken? Eller stod ikke resten av verset der? Det lyder slik:
“men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

- Det de har gjort i praksis er at de har gått inn i et helhetlig kunstverk og malt over en tekst som man føler er for tøff for menigheten. Dermed har man sensurert deler av kunstverket, sier Oddbjørn Sørmoen til Østlandssendingen. Han er rådgiver hos Riksantikvaren med kirkebygg som spesialfelt. – Koret i kirken er dekorert med bilder som gjengir deler av det nye testamentet. Bildene konfronterer kirkegjengerne med livets alvor, ifølge Sørmoen. – Kunstneren markerer ikke bare at synd og død hører sammen, men også nåde og evig liv, sier han.

Vurderingen til Bekkelaget menighetsråd når det gjelder bibelverset virker fornuftig, mener Geir Hellemo, rektor ved Det praktisk-teologiske seminar. – På sentrale steder i kirkerommet, som prekestolen, er det helt avgjørende at grunntonen i evangeliet kommer fram, sier han.

Hvordan dette enn henger sammen og hva slags motiver Bekkelaget menighetsråd har hatt for gå til et slikt skritt, så var det et ord av Jesus som stod for meg da jeg hørte om dette, og det er Mark 8,38:
For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.

Det er en kjennsgjerning i dag at mange i kirken skammer seg over ord i Bibelen, som de skulle ønske aldri hadde stått der og derfor prøver å dekke over dem eller, unnskylde dem eller bortforklare dem så godt de kan. Men Jesus slo fast at selv ikke en tøddel i loven skal forgå før alt har skjedd som Gud har sagt.Vi skal nå se på disse ordene av Jesus i Matt 5:17-19 og særlig v.18. 

Ordet loven kan ha flere betydninger i Bibelen. I Bibelsk Oppslagsbok av Hedegård og Saarisalo leser vi: ”Ordet loven blir i Bibelen brukt i flere forskjellige betydninger. I engere forstand kan det bety alle budene som Moses fikk av Herren … I videre forstand kan det betegne de fem Mosebøkene  … og i blant betegner det GT i sin helhet, for eksempel i Joh.10:34; 15:25; 1Kor 14:21.”

Mye taler for at det er denne tredje forståelsen av loven Jesus mener i Matt 5,18.

Om vers 17-19 her i Matt 5 sier Asschenfeldt-Hansen følgende:”Jødenes skriftlærde delte budene i de større og de mindre budene. ”De minste budene” (v.19) fikk mindre betydning på den måten, og vi vet at det til og med var bud som de satte ut av kraft ”på grunn av deres egne forskrifter” (Matt 15:6).”

Altså kan det synes som at det Jesus vil si med ”den minste bokstav eller en eneste tøddel”, er at alt det som står i GT er viktig og skal oppfylles – både bud, løfter og profetier – for ingenting av det som står der er så lite og ubetydelig at det kan neglisjeres eller settes til side. Uttrykket: før det er skjedd alt sammen understreker at det må være dette Jesus mener.

Med v. 17-19 vil Jesus advare disiplene mot å tro, som de skriftlærde, at det er noe som heter mindre bud i Skriften som er mindre forpliktende for oss. For alt det Gud har sagt er like forpliktende, verdifullt og viktig – for hver minste bokstav og hver minste tøddel skulle oppfylles.

Så vet vi ut i fra Skriften at det først og fremst skulle skje ved og i Jesus. Han har oppfylt og skal oppfylle hele Bibelens budskap. For Bibelens ord er Guds og Jesu ord. Og Paulus sine ord, som var til bry for Bekkelaget menighet, er like mye hans ord (Den som hører dere, hører meg) La oss derfor huske dette av Jesus som vi har sitert fra Markus:

For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.

Når det gjelder overmalingen av skriftstedet i Bekkelaget kirke, så er det trist at menighetsrådet valgte å gå til en slik handling. Ordet av Paulus er det godt å bli mint om. Det er jo bakgrunnen for at Jesus kom og gav sitt liv. Det er jo på den bakgrunnen at evangeliet får mening.