NÅR JEG GJØR DET JEG IKKE VIL

Mandag 27.februar

Ja, hvor ofte gjør vi ikke det vi ikke vil? En ting er når det ikke går ut over andre. Men når det gjør det? Og vi ikke ville det slik? Hva da? Ja, om skaden er uopprettelig så må vi i allefall bekjenne og be om tilgivelse. For noen ganger kan skaden repareres, men ikke alltid.

I går skjedde en slik ting som ikke skulle, ikke måtte skje. Likevel skjedde det. Og da jeg oppdaget det i morges, ble jeg ydmyket og fortvilet, for det var ikke så veldig lenge siden jeg hadde gjort akkurat den samme feilen. Hva da? Jo, å glemme et møte jeg var satt opp som taler på. Jeg hadde sagt ja til å komme. Jeg hadde notert det i kalenderen på mobilen min. Jeg hadde vært nøye med å kikke etter daglig for ikke å glemme noe. Og før denne helgen kunne jeg ikke se at den bestemte kalenderdagen var gråfarget, noe som den er når jeg har lagt inn et gjøremål der. Hvordan det kunne gå an, skjønner jeg ikke, for når jeg nå skulle se etter, så var den farget. Slo da opp og der stod det: Kylland kl. 18.

Så måtte jeg på nytt igjennom den ydmykende opplevelsen å ringe opp og bekjenne det som det var. Jo jeg var tilgitt, de var nå bare glad at det ikke hadde hendt meg noe på veien. Snille mennesker! Men kristne brødre og søstre som jeg hadde sviktet.

Når slikt skjer, så kan en ta det på to måter. Det var så lett å bli forstått og tilgitt, så om det skulle skje igjen, er det ingen katastrofe. Så tar en det seg ikke til hjerte og gjør noe for at det ikke skal skje igjen. Eller – en tar det virkelig alvorlig og søker både i bønn til Gud og i praktisk handling å forholde seg slik at en ikke svikter igjen. Likevel kan en aldri være for sikker. Paulus, uten sammenligning for øvrig, bekjenner i brevet til romerne: Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Rom 7:15.

Som kristne blir vi stadig mint om behovet for overbærenhet og tilgivelse. Å villig gi det – for vi er så avhengig av det selv. Det erfarte jeg igjen i dag. Likesom Kristus har tilgitt dere! (Kol 3,13)

GODT NYTTÅR!

Onsdag 11.januar

Godt nyttår! Det må vi ønske hverandre selv om vi vet at heller ikke 2012 i ett og alt kan bli et godt år pga. ondskap og synd som regjerer mennesker og dermed også verden – i tillegg til naturkatastrofer og personlige kriser som møter den enkelte. Men apostelen Johannes sa:
Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. (3.Joh.2)

Johannes ba sikkert for Gajus. Hans bønn gjorde noe for at hans ønske for Gajus skulle oppfylles. Slik er vi med å velsigne hverandre når vi ber for hverandre. At vi må bli bevart i nåden og nå inn i Guds rike, må være det viktigste vi ber om da.
Johannes var ikke naiv med tanke på hva som kan hende oss i dager som kommer. Men han ønsket likevel sin bror alt godt. Det gjør forhåpentligvis også vi. Når vi som kristne velsigner hverandre er det ikke uten betydning. For vi tror og vet at Gud er til, og at han lønner dem som søker ham.

RIBBENET

Onsdag 2.november

Ja, nå er det på tide med et nytt innlegg. Mange har vel den senere tid gitt opp å kikke innom bloggen min, siden ingen ting nytt blir skrevet. Men som jeg har sagt før – jeg må ha noe å skrive om, noe som ligger meg på hjertet å få gitt videre. Og i dag har jeg noe!

Overskriften er ikke et hebraisk ord, men så norsk som det kan bli. Det handler om noe vi alle har flere av i brystkassen, og hvilken profetisk betydning det har, det spesielle ribbenet vi møter i 1M 2:21-24. Der leser vi:
Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han ett av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.
Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne*, for av mannen er hun tatt.

For noen dager siden satt jeg hjemme en kveld og så et program på Lifestyle. Jeg er innom der av og til, selv om det er et adventistisk konsept som ligger bak denne kanalen. Jeg synes det er godt og interessant å høre mye av det som kommer der. Denne gang var det et program om kreasjonisme kontra evolusjonisme. Foredragsholderen kom mot slutten av programmet inn på ribbenet og hevdet at ribbenet hos oss mennesker er slik at om du opererer vekk en bit av det, så vokser benet ut igjen. Foruten ribbenet er det så vidt jeg vet bare en kroppsdel utenom som har den egenskapen. Det er leveren. Det fikk jeg greie på den gang moren min fikk leverkreft og fikk operert vekk den delen som var syk. Leveren kom til å vokse ut igjen, fikk vi vite.

Men nå er det ribbenet.
I morges da jeg lå i sengen og enda var i grenselandet mellom søvn og våken tilstand drømte jeg om hva Gud gjorde for oss i Kristus, i form av et bilde. Jeg så for meg oss mennesker som en haug med pianoer som Gud samlet til et St.Hans-bål og tente på fordi de ikke kunne repareres. I stedet bygde Gud et flygel og lot det gjelde for alle disse pianoene som ble til aske. Da jeg kom ut på badet for å stelle meg, levde dette ”synet” ennå i meg. Men jeg syntes ikke bildet passet helt fullkomment på det Gud gjorde for oss i Kristus. Det var da dette med ribbenet tok form hos meg og jeg begynte å ane den åndelige betydningen i det siterte bibelverset.

Guds ord er et profetisk ord. Gud taler sitt ord i bilder, selv om bildene er fullt ut virkelige og har skjedd i historien. Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne, og satte det i Edens hage til å dyrke den. Etter syndefallet følger så menneskenes historie, og den er hele tiden en parallell historie mellom den slekt Gud utvelger seg som sin, troens slekt, og den han forkaster, vantroens slekt. Alt dette skjer virkelig i historien og åpenbares gjennom folket Israel og dets historie. Den åndelige virkeligheten som beskrives gjennom historiens tildragelser kulminerer i Golgatahendelsen, der Kristus Jesus, Guds Sønn ved Guds vilje tar på seg og soner all verdens synd og Gud samtidig i det veldige som der skjer gir Satan, Guds fiende, dødsstøtet. For Jesus står opp fra de døde som en førstegrøde og sender sine disipler ut i verden med forkynnelsen av det gode budskapet om frelsen og det evige liv som Jesus har gjort mulig ved sin stedfortredende død og oppstandelse. Så følger misjonshistorien. Den åndelige fortellingen ligger i og under denne ytre historien. La oss ta et eksempel:

Mange mennesker synes syndefallsberetningen er komisk. Eva spiser et eple og bringer ved det forbannelse over hele menneskeslekten. Det høres latterlig ut og folk vender seg bort fra hele Bibelen i det de betrakter den som eventyr og legender. Men for det første, står det ikke at det var et eple. Det står ikke noe om hvilken frukt det var i det hele tatt. Og det er nok ikke tilfeldig. Hensikten er nemlig ikke at vi skal spekulere i hva slags frukt det var, men at vi skal forstå den åndelige virkeligheten som ligger under det som skjedde. Slik er det også med ribbenet.

For den menneskelige fornuft synes det latterlig at Gud skulle bygge kvinnen av ett av mannens ribben. Hvorfor kunne Han ikke gjøre det på samme måten som med mannen. Vel, ribbenet vokste ut igjen og Kain, Abel og Set og de øvrige navnløse barna ble født med feilfrie antall ribben pga. de nedarvede genene. Alt det er forståelig. Men hvorfor gjorde Gud dette kunstverket med Eva på den måten Han gjorde det? Fordi det har et åndelig innhold som er av verdensvid betydning. Gjennom denne skapelsen av Eva har Gud billedlig vist hvordan Han ville frelse verden. Det er saken. Og det er bare ved Guds Ånd og kunnskapen om Guds frelsesplan i Kristus som vi finner i NT, at vi kan forstå det. Paulus taler om HEMMELIGHETEN i Kristus. Den var skjult, men er nå blitt åpenbart ved hans apostler. Det er mange slike hemmeligheter i Bibelen. Gud har laget det slik, for at det skal være skjult for vantroen, men bli forstått av troen.

Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn
slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden Ef 3:4-5

På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige. Matt 11:25

Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser?
Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. Matt 13:10-11
Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.
På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.
Men dere – salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. Matt 13:13-16

Til den som ”hører”, sier Jesus:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. Matt 7:7
Og gjennom Jesaia sier han:
Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud. Jes 45:3

Den skjulte Skatten i det vi nå snakker om, er Jesus!
For den skjulte Skatten i ribbenet er Ham:
Adam og Eva er forbilder på Kristus og menigheten. (Rom.5:14; 1Kor 15:45). Slik Eva ble skapt av Adam og hadde sitt liv av ham, slik skapes Kristi menighet av Kristus og har sitt liv av Ham. Det kristologiske forbildet i 1Tim 2:13-15 kan vi da tyde slik:
For Adam (Kristus) ble skapt først, deretter Eva (Kristi menighet). Og Adam (Kristus) ble ikke dåret, men kvinnen (menigheten) ble dåret og falt i overtredelse. Men hun (menigheten) skal bli frelst gjennom sin barnefødsel (Kristus, født av en kvinne), så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet..

Ribbenet som Eva ble skapt av er altså forbilledlig Kristus!
For at Eva skulle bli skapt, lot Gud det komme en dyp søvn over Adam. Ordet som er brukt for søvn her, er det ord som brukes om en bevisstløs tilstand, forbilledlig om en som er død. Slik måtte Kristus dø for å gi verden liv!
Dette var for hver den som lengter etter syndenes forlatelse, liv og salighet hos Gud, og det mottas i tro.
1M 2:22-23
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne (på hebraisk heter mann isj, kvinne heter isja) for av mannen er hun tatt.
Joh 6:51
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjøtt, som jeg vil gi for verdens liv.

Joh 3:27-29
Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.

HERRENS FRYKT ELLER FRYKT FOR HERREN?

Tors.29.sept.

For tiden leser jeg Apostlenes gjerninger. Det vil si, jeg leser gjerne tre steder i Bibelen i løpet av dagen, først og fremst om morgenen. Da jeg begynte denne lesepraksisen, delte jeg Bibelen i tre nokså like bolker, slik at jeg startet med 1.Mosebok, Salmenes bok og Matteusevangeliet. Målet er ikke å komme gjennom Bibelen i løpet av en bestemt tid. For det varierer hvor mye det blir lest hver dag. Det er viktigere å ha tid til det en leser, så det kan synke inn.

I dag var det Apg.9 jeg startet på, om Paulus sitt første livsforvandlende møte med den oppstandne Jesus Kristus. Etter at vi der får høre om Paulus sine første år som Jeshua-troende og misjonær, blir det et avbrekk i fortellingen om Paulus sitt virke fra v.31. Dette verset lyder slik:

Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Her er mye å tenke over. Menigheten hadde vært under kraftig forfølgelse over flere år. Men så fikk de en fredsperiode. I denne perioden ble menigheten oppbygget og vandret i Herrens frykt, står det, og den vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Når Herrens menighet får leve i fred, blir det gjerne over tid et frafall fra troen og et moralsk forfall, slik vi ser det i Norge i dag. Men det kan også føre til oppbyggelse og styrkelse, slik vi ser det her: Menigheten vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Uttrykket Herrens frykt i v.31 var det imidlertid jeg måtte grunne mest på i dag.

Slår vi opp i data-bibelen, finner vi uttrykket gudsfrykt 21 ganger, fire av disse i GT, resten, altså 17 ganger i NT. I bestemt form finner vi ordet 3 ganger i NT, i eiendoms form 1 gang, dette også i NT. Uttrykket frykt for Herren finner vi 6 ganger, alle i GT, i bestemt form 2 ganger, også det i GT.

Herrens frykt er brukt 10 ganger i GT, men bare en gang i NT, nemlig her i Apg.9,31. Herrens frykt og gudsfrykt kan romme det samme, men ikke nødvendigvis, siden gudsfrykt kan bety frykt for Herren. Men er ikke det det samme? Jo, en del steder betyr det det samme. Men frykt for Herren kan også være det naturlige falne menneskets frykt for Gud, slik Adam og Eva fryktet da de hørte Gud i hagen og gjemte seg for Ham. Denne frykten gjorde at de ville komme seg vekk fra Gud. Frykten hadde sin grunn i en dårlig samvittighet (1M.3,8-10). Likeens med jødefolket under Sinai da Gud steg ned på fjellet i ild og bulder og brak (2M.19/ He.12,18-19). Eller Peter etter fiskefangsten, da han så sin synd i møte med Jesu makt og herlighet. Da sa han: Gå fra meg, for jeg er en syndig mann (Luk.5,8).

Uttrykket Herrens frykt sier imidlertid at frykten er Herrens, altså kommer fra Herren og er skapt av Ham, ikke som en frykt som skiller Gud og mennesket, men som binder mennesker til Ham. Som gjør at de er redd for å synde mot Ham fordi de elsker Ham, og som gjør at de ønsker å følge Ham og lyde Ham.

I Rom 1:5 sier Paulus:
Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

For å virke troens lydighet, sier han. Denne lydighet har med Herrens frykt å gjøre. Ved den tro som er virket av Jesus (Apg.3,16) skapes gudslivet og gudsfrykten i et menneske slik at det lyder Gud, i motsetning til hva det gjorde før. Da er man ikke lenger kristen på sin måte, slik en ofte kan høre det sies i dag, men man har fått Herrens tro og Herrens frykt. Denne frykten er ikke en angst for Gud, men en kjærlighetens frykt som holder en fra å gjøre imot Guds vilje og driver en til gode gjerninger som er virket av Gud ved Den Hellige Ånd. (Ef 2,10)

Vil du slå opp de ti stedene i GT der du finner uttrykket Herrens frykt, vil du se at de alle sammen beskriver denne frykten som en frukt av at en er kommet i et levende kjærlighetsforhold til Gud. Disse stedene er: 2Krøn.19,7 / 19,9 / Sal.19,10 / Ord 2,5 / 10,27 / 15,16 / 15,33 / 19,23 / 23,17 / Jes.33,6. Les disse versene og bli oppbygget!

KRISTNE DANSELØVER PÅ TV2

Lørdag, 13.august

Trykt i Dagen 16.aug.

Mine foreldre var danseløver. De var både dyktige, hadde rytmefølelse og var glad i å danse. Når de hadde behov for atspredelse, dro de på restaurant for å danse og hygge seg.

Selv arvet jeg anlegg for dans, men det ble ikke noe særlig av det fordi jeg ble en kristen i 19-årsalderen. Da var det utenkelig for meg å dyrke en slik interesse. Det hørte de verdslige gleder til, og jeg hadde fått andre interesser. Jeg leste tidlig hva Paulus skrev (Rom12,1-2 og 2.Kor 6,14-17) og dette var så selvfølgelig for meg, gjenfødt som jeg var blitt ved troen på Kristus til et nytt og annerledes liv.

I vår overseksualiserte tid var det sjokkerende å lese i Dagen 12.august om kristne kjendiser som har latt seg dra med i TV2’s danseprogram til høsten, avbildet i Dagen med hver sin dansepartner i utfordrende, sensuelle positurer.

Kan vi se for oss Jesus byttet ut med de kristne på disse bildene? Om noen kan det, så kan ikke jeg.

Kristen dans i Bibelen var gledesdans for Herren. Det var gjerne ringdans. Kvinner med kvinner. Menn med menn. Det var ikke pardans, kvinne med mann, og den var ikke sensuelt betont i motsetning til en del av pardansene i dag.

Det har hendt at jeg bare på skøy har revet med meg kona mi i noen valsetrinn hjemme på stuegolvet. Men jeg kunne aldri tenke meg å danse med andre kvinner. Så mye respekt har jeg for kreftene mellom menn og kvinner. Hadde jeg kastet meg ut i disse gleder, så hadde jeg visst med meg selv at jeg hadde forlatt livet med Herren. Han har kalt oss til å være et hellig folk, annerledes enn vi var som uomvendte. Og den Hellige Ånd vitner for oss i våre hjerter ”å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag” (Rom 12,1)

For noen år siden var jeg med i et kristent kor. Et semester avsluttet vi med en hyggekveld hjemme hos et kormedlem. Måltidet foregikk rundt et langbord. Der ble vi plassert parvis, mann og kvinne, enda mange av oss ikke hadde ektefellen med. I en fellessang ble vi i ett av versene oppfordret til å gi vår bordfelle en klem. Dette visste jeg med meg selv i samme øyeblikk var et kjødelig påfunn. Hva var hensikten med å plassere oss parvis med oppfordring til å gi hverandre en klem? Da denne oppfordringen kom, måtte jeg beklage og si at dette kunne jeg ikke være med på.

Mange kristne i dag synes å være så opptatt av å vise hvor frie de er som kristne. Men frihet for kjødet er ikke frihet i Ånden. Den som er fri, er den som er bundet til Kristus. Gud vil ikke dele sitt folk med Satan og verden. Han vil ha sitt folk for seg selv, som et hellig, utskilt folk (1.Pet 2,9-12). Vennskap med verden er fiendskap mot Gud (Jak 4,4).

SANNHETEN INGEN VIL SI

Tirsdag, 9.august

Innlegget som ble sendt avisen Dagen kom der torsdag 11. aug.

Med all respekt for de som lider etter terrorangrepet fredag 22.juli vil det ikke være rett å fortie sannheter som kan forhindre nye alvorlige ulykker over vårt land og folk, enten det er terror, naturkatastrofer eller krig.

Kirken har dessverre unnlatt å svare på spørsmålet: Hvorfor skjedde dette? Og hvordan kan vi forhindre at lignende ulykker kommer over oss igjen?

Om Gud står det i Klag 3,33:
For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn. Men det hender han gjør det, for om mulig at de kan vende om.

Det er en utbredt tanke blant kristne i dag, enten det er teologer eller lekfolk – at alt ondt som vi mennesker møter, kommer i fra djevelen, for det er jo han som vil oss ondt. Eller så tenker man at det er tilfeldighetene som rår eller at noen mennesker bare er så onde. Men at Gud skulle ha noe med det å gjøre, er for mange en utenkelighet.

Man kan forstå disse tankene. Men de er ikke bibelske. Gud involverer seg mer i våre liv enn vi tenker. Der står noen ord i vår Bibel som prester og teologer dessverre dekker over så godt de kan fordi de ikke tror dem. For eksempel følgende:

Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. Jes 45:7

Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. 2M 34:6-7

Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov. Jer 6:19

Sosialdemokratiet har brakt mye godt med seg for vårt folk, men også mye ondt. Gud i himmelen vet utmerket godt hvordan man har fjernet suksessivt den sanne kristendommen i folket, i skolen, og i barnehagen. Universiteter og høyskoler er stort sett fanget under evolusjonisme og ateisme. På de teologiske fakulteter tror en ikke at Bibelen er Guds ord, men tolker den med sin falne fornuft. Så er da kirken blitt ute av stand til å veilede folket. En har ikke annet å gi mennesker enn dennesidig trøst og et evig håp i Gud uten å forkynne nødvendigheten av omvendelse. Det har vi sett også nå i minnegudstjenester som har vært etter katastrofen.

Statsministeren har etter terroraksjonen talt om den store ondskap som de drepte og sårede har vært utsatt for. Ondskapen sitter i følge Bibelen i oss alle, selv om den ikke får slike utslag. Men når det her snakkes om ondskap, må det være rett å spørre hvordan våre politiske myndigheter i mange år har kunnet tillate at 15000 barn i mors liv hvert år er tatt av dage? Er den ondskapen mindre? Og den nye ekteskapsloven som ble trumfet igjennom uten noen forutgående undersøkelse om hva dette kunne få av følger for folk og land. Skulle Gud i himmelen se på alt dette uten å gi noen advarsel eller la det få noen følger? I tillegg har vi de mange andre synder som florerer i samfunnet, noen med bifall og oppmuntring av dem som styrer. Mange har prøvd via alle slags medier, både ved menneskelige argumenter og også ved henvisninger til hva Bibelen sier, å advare uten at de som styrer har villet høre. Dette er blitt gjort også n.d.gj. myndighetenes urettferdige kritikk mor Israel når de har forsvart seg mot terror. Hvorfor klager vi da når ulykken rammer?

Jer 6:16-17.19
Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov.

Skulle det som har skjedd av naturødeleggelser og ulykker de senere år ha noe med dette å gjøre? Jeg tror Gud ber oss tenke etter

HVA RIKDOM ER.

Mandag, 27. juni

DAGENS ORD er hentet fra
Luk 12:15
Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod. (Dagens tekst: Lk 12,13-21)

Hva er rikdom? Rikdom er å være rik i Gud. Det var det som manglet denne rikingen i Jesu lignelse. Han hadde mye jordisk rikdom, men var ikke rik i Gud. (Se v.21)   Hva er rikdommen i Gud og hva er den i motsetning til all annen rikdom?

Rikdommen i Gud er

At en er blitt forlikt med Ham og fått Gud som far og venn i stedet forsom dommer.
At en har fått sin synd tatt bort av Jesus.
At Gud selv ved sin Ånd har tatt bolig i hjertet
At Jesu fred derfor bor der inne og gir et fast håp i troen.
At en er elsket av Gud og derfor elsker Ham igjen og også sin neste.
At en ikke skal dø fortapelsesdøden, men leve evig sammen med Gud.
At en er blitt helt og fullt tilfreds i Ham.

Rikdommen i Gud er Gud selv, hans vesen, hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde, allmakt og godhet, hans farsomsorg, hans trofasthet og løfte: Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende.

Hva den er i motsetning til annen rikdom?

Den varer evig.
Den gir hvile fra begjæret etter jordisk rikdom.
Den lar den som lite har, være fornøyd.
Den kurerer hat og misunnelse.
Den er uendelig mye større enn jordisk rikdom.
Den gir lyst til å dele med andre som ikke har.
Den gleder seg når andre får.
Den er evig.

Da skjønner vi vel at det er den rikdommen som er verd å eie?

Jes 45:3
Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud.

Ta imot hans velsignelse i dag!

DAGENS ORD

Torsdag 9. juni

Ef 4,3-6:
3 Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
4 Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt,
5 én Herre, én tro, én dåp,
6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.  

Paulus’ omsorg for menighetene han stiftet var uoppslitelig, ekte, inderlig og utholdende. Fra Milet sendte han bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste (Ap.gj. 20,17ff.). Legg merke til den gripende kjærlighet Paulus har til denne menigheten og dens ledere når du leser disse versene utover.

Paulus ”ser” eller vet at menigheten vil få en utfordring med vranglærende personer i framtiden. Han formaner derfor eldsterådet til å vokte menigheten mot disse, slik han selv har gjort.

I Joh Åp2 fra v.1 leser vi Jesu brev til hyrden for menigheten i Efesus. Da er noen år gått siden Paulus smakte martyrdøden. I dette brevet kan det se ut som menighetens eldste – de som Paulus noen tiår tidligere kalte til seg i Milet – la seg Paulus sine ord så grundig på hjertet at Jesus nå kan rose dem for å ha utført den oppgaven godt. ”Ulvene” har derfor ikke sluppet til i menigheten med sine herjinger.

Men nettopp fordi lederskapet i menigheten har vært så fokusert på dette å følge Paulus’ formaning om å vokte, ser det ut som de har de mistet det største av alt underveis: Kjærligheten. (1 Kor 13)

I dagens ord er det Åndens enhet Paulus formaner om. Men les verset før. Der ber han dem vandre slik det er verdig for det kall de er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, (så de) bærer over med hverandre i kjærlighet, …

Det er alltid en fare for oss kristne at vi blir sektorbeskuende. At vi blir så opptatt av del-sannheter i Herrens ord til oss at hele sannheten blir skadelidende.

Dersom Åndens enhet mangler kjærlighet, står den i fare for å bli kald og lovisk. Da er ikke lenger Åndens enhet fullkommen, for den mangler det viktigste – kjærligheten. Denne kjærligheten er først og fremst kjærlighet til Jesus og hans ord, men derav også kjærlighet til brødrene. Får dette leve hos pastorer og eldstebrødre sammen med nidkjærheten for den rene og rette lære, vil formaningen i Dagens bli oppfylt etter Jesu hjerte for sine barn. Hvis ikke er det nytteløst å proklamere kirkens enhet, slik det i dag gjøres på tross av at mange biskoper, teologer og prester forsvarer og godtar homofilt samliv. Da har ikke kirken én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far! Da er splittelsen et faktum!

VEIEN UT AV LABYRINTEN

Onsdag, 8. juni

Like før jeg våknet i morges, drømte jeg om en labyrint. Det fikk meg til å tenke videre. Vi har alle forestillinger om hva en labyrint er. Noen labyrinter kan være lette å finne veien ut av – andre vanskeligere. Vi har sett dem som løsningsoppgaver for barn, og det er laget spill av dem – for eksempel kula som en skal få til å trille på brettet gjennom labyrinten uten å falle igjennom før den når målet.

Labyrinten jeg drømte om, fikk ingen løsning før jeg våknet. Den var bare en endeløs mengde veikryss med nye korridorer som ikke førte noe sted.

I Italia ved hovedstaden Roma finnes en kirkegård under bakken. Navnet på denne gravplassen er katakombene. Der ligger tusener av skjeletter etter kristne som fikk sin siste hvileplass der under de svære forfølgelsene mot de kristne de første århundrene etter Kristus. Der hadde de kristne også sitt skjulested.

Katakombene er en eneste stor labyrint av kryssende ganger, som kan være umulig å finne veien ut av hvis du våger deg inn i dem uten kjentmann.12 km med ganger er foreløpig gravd ut. Tenk å vandre rundt i disse gangene. Stadig komme til nye kryss: Hvor skal jeg nå ta veien? Mat og drikke er snart brukt opp. Kreftene minker. Desperasjonen øker. Døden nærmer seg uten redning ettersom dagene går. Dag og natt holder du ikke rede på lenger fordi mørket omslutter deg hele tiden.

Ikke rart at det å drømme om en labyrint kan være et mareritt som ikke tar slutt før du våkner.

Hva jeg vil med dette? Jo, mange mennesker vandrer gjennom livet som i en labyrint. De prøver det ene og det andre uten å finne det de søker etter. Vi har lest om mennesker som har prøvd alt innen alternativ medisin, for om mulig å bli friske. Eller alternative religiøse retninger, meditasjonsformer eller hva som helst som kan fylle sjelen med lykke, mening og tilfredsstillelse, men uten å finne fram. Ikke før de fant Jesus.

En kjent kristen sang begynner slik: ”Jesus er løsningen på dine problemer min venn”. Livet med Jesus er ikke problemfritt, men problemene blir ikke lenger problemer fordi du ikke lenger svever rundt uten ”det eneste festet som held”, som en dikter har skrevet. Tvert imot kan du mitt i vanskelighetene kjenne på denne freden som bare Jesus kan gi. For problemet vårt som menneske er atskillelsen ifra Gud pga. vår synd. Og det problemet blir bare løst ved at vi får høre og ta imot i tro budskapet om Jesus og hans forsoning. Da ser en utgangen på labyrinten. Lyset flommer over en og en spaserer ut i friheten.

Jer 6:16
Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

Veien er Jesus!

TO FRIHETSDAGER Å FEIRE!

Redigert 21.mai
Med nøyaktig ei ukes mellomrom feiret Israel og Norge sine frihetsdager, Israel først, 10.mai og Norge 17.mai.

Hvem som har grunn til å feire dagen med størst forhåpning for framtiden, vil nok besvares forskjellig, alt etter hvem du spør. Jeg har tenkt mine tanker om det.

Norge la grunnlaget for friheten i 1814, da de fremste menn kom sammen på Eidsvoll og bestemte Grunnloven for et fritt og selvstendig Norge. Grunnloven ble etter hva jeg kan forstå mye av grunnen til at vi fikk vår frihet, fordi troen på Gud og kristendommen som den bærende bjelke i byggingen av landet var så grunnleggende viktig for eidsvollsmennene, og ble nedfelt i de første paragrafene i Grunnloven. Jeg tror nemlig at det er sant som det står i fedrelandssalmen: ”Vil Gud ikkje vera bygningsmann, Me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, Kan vaktmann oss ikkje tryggja.

Denne sannheten var eidsvollsmennene så overbevist om og likeens Blix, Bjørnson og Hovden, som var de viktigste bidragsyterne av våre fedrelandssalmer, disse som ble sunget og spilt rundt omkring i landet vårt også i år på 17.mai.

Det er flere som har grunngitt hvorfor demokratiet og friheten har sin årsak i kristendommen og alene består ved den. Aud Kvalbein, for eksempel, fikk dette

så klart sagt og grunngitt i sin meget gode tale på Oslo Symposium i år. Den kan høres på YouTube.

Eidsvollsbygningen

Følgende Bibelord taler om den indre frihet fra synd og Guds vredesdom. Det er den åndelige personlige frihet et Guds barn eier i troen på Jesus.

Joh 8:31-32
Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.

Joh 8:36
Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Gal 5:1
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.

Denne indre frihet får også virkning ut til menneskene rundt og til samfunnet. Den som er løyst og satt i frihet av Jesus, er blitt et nytt menneske som bygger det gode liv rundt seg med virkning for andre. Når et land opplever at mange omvender seg til Gud, får det gode vekstvilkår for frihet og demokrati, særlig når landets lederskap blir influert av vekkelsen.

Det er høyst sannsynlig at når vi er blitt velsignet med frihet, fred og velstand, så har vi mer Gud å takke for det enn Det norske Arbeiderparti, fordi vi gjennom mange år har åpnet oss for hans frelse og brakt den videre til andre folk og land. Særlig 1800-tallsvekkelsene fikk umåtelig stor betydning ved fremveksten av misjonsselskapene og frikirkene, som ved tusenvis av misjonærer og evangelister, reist opp av Gud, brakte evangeliet både til vårt land og til den øvrige verden. Men Den norske Kirke har også uten tvil hatt stor betydning for kristendommens kår i vårt land. Guds bud og kristendomskunnskap ble lagt ned i folkesjela ved Kirkens tilstedeværelse, ved forkynnelsen som møtte menneskene på livets merkedager, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser.

Derfor er vår frihet nøye bundet sammen med den frie inngangen som Guds Ord og evangeliet har fått gjennom tidene.

Når jeg så tenker over vår situasjon i dag og tenker på Israel, så opplever jeg at den er i ferd med å snu – til nedgang for oss og til oppgang for Israel.

Jeg ser at vi som ennå feirer frihet og fred, er i ferd med å gi den fra oss (der er ingen fred for den ugudelige, sier Bibelen), mens Israel som trues med krig både innenfra og utenfra er på vei til frihet og fred, fordi Gud etter sine profetiske løfter er i ferd med å gjenføde sitt folk.

Araber og jøde ber sammen

I Israel åpner jødene seg mer og mer for evangeliet, og drives mer og mer i sin nød til Herren som sitt håp. I Norge vokser ugudeligheten fram mer og mer, som i verden for øvrig, noe som ikke er vanskelig å oppdage. Derfor tenker jeg at nådetiden snart er slutt for oss mens den er begynt for Israel. Det sier også Bibelen skal være et endetidstegn:

Luk 21:24b
Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.

“Gud utan deg den vesle urt Veikar og visnar, bleiknar bort. Signa då Gud vårt folk og land, Ver du oss lyset og livet!”