Det profetiske siktemålet i GT er over alle ting å vitne om Jesus – jødenes Messias og hedningenes Kristus, herrenes Herre og kongenes Konge og framfor alt verdens Frelser. En skulle derfor tro at det var teologenes største glede i arbeidet med GT å finne Kristus der, og få han til å lyse fram av Skriften. Men når det gjelder de siste oversettelsene til Bibelselskapet, virker det som at man har glemt Jesu ord til jødene:

Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Og: For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. (Joh.5)

Emmausvandrerne opplevde det veldig frydefullt og trosstyrkende da Jesus slo følge med dem og underviste fra alle GT-skriftene det som sto skrevet om Ham: Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! (Luk.24) Men bibelskapets nye oversettelse, i likhet med 78/85-overs., synes å være mer opptatt av å gi Bibelen et godt språk enn av å få fram Kristusprofetiene, slik at vi kan glede oss over dem.
Jes.7,14 har vært trukket fram av mange i den offentlige debatten, der man ikke syntes det var nødvendig å gi Matt.1:23 og Luk.1:34f. ryggstøtte i bruken av ordet jomfru.

Jeg har i det siste arbeidet med 1M 2:21-24.
Der bruker den nye oversettelsen kvinne i stedet for manninne: Mannen sa: Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt. Dette blir helt meningsløst. Ordet for peker jo nettopp på forbindelsen mellom isj og isja, mann og manninne. Manninne har vel aldri vært i vanlig bruk på norsk. Det var et ord Bibelselskapet tidligere brukte for nettopp å synliggjøre det isj og isja får fram, nemlig at kvinnen var skapt av mannen. Denne Guds skaperakt av Eva viser profetisk hen til Kristus og hans brud, menigheten, som er skapt av han og har sitt liv i Ham. Videre sier den nye oversettelsen (v.24): Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de skal være ett kjød. Også her er det meningsløst å bruke det intetsigende ordet kvinne. Har fått vite at det hebraiske ordet som her er brukt, er isjtå, som betyr mannens, dvs. at hun er hans, hører ham til, er hans eiendom. Også det går på forholdet mellom Kristus og menigheten.

Et annet eksempel er 2Sam.23:2-3.
2011-oversettelsen har: Herrens Ånd taler gjennom meg, hans ord er på min tunge. Israels Gud har talt, til meg har Israels klippe sagt: Den som styrer mennesker med rettferd, den som rår med gudsfrykt, er lik morgenlyset …..  Dette kan jo være hvem som helst, for eksempel kong David selv. Men vi skal merke oss at det er en profeti han har fått av Gud å forkynne, som han understreker i v.2: Herrens Ånd taler gjennom meg. Og vi husker hva Jesus sa om Herrens Ånd: han skal vitne om meg. (Joh 15:26). Dette hadde de respekt for de som stod bak de andre norske oversettelsene. NB88 har for eksempel: Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn. Her går det tydelig fram av profetien at det er Jesus Messias det er tale om.

David fryder seg i Ham og sier (v.5): For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle han ikke la det gro fram? Det er nådepakten som Jesus har vunnet oss med sitt blod. Her stråler evangeliet om Jesus imot meg og har gitt meg stor glede hver gang jeg har lest det. Men den nye oversettelsen gir meg i dette tilfelle næringsløs agurk i stedet for brød.

Jes 61:1-2
Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren…

Disse ord forkynte Jesus for folket i Nasaret, som han hadde vokst opp iblant (Luk.4), og sa: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.

Er det noe du og jeg trenger i 2012, så er det nåde. Nåde ifra Gud. Vi kan ikke leve uten den. Da går vi fortapt. Nåde er betingelsen for å få inngang i ”hans elskede Sønns rike”. Nåden gir deg og meg forlatelse og renselse for vår synd, et nytt hjerteforhold til Gud og til våre medmennesker. Nåden gir oss frelsesvisshet, håp for framtiden og kjærlighet til Gud, så vi ønsker å gå på hans veier og leve som Han vil.

Noe som har gledet meg i julehøytiden har vært å tenke over dette ordet slik vi finner det i Juleevangeliet. Bare se her:
1) Navnet som døperen Johannes fikk, betyr ”Herren er nådig”. I dette navnet ligger selve oppgaven han skulle ha, nemlig å lede mennesker til Jesus slik at de kunne få oppleve denne Herren som er nådig. Se der, Guds Lam, som bærer (bort) verdens synd, sa han, og var fornøyd med at: Han skal vokse, jeg skal avta (Joh.1 og 3).

2) Og Maria fikk høre: Vær hilset, du som har fått nåde! (Lk.1:28). Og to vers lenger nede: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Her hører vi at hun har fått nåde og funnet nåde. Med andre ord: Maria fikk nåde fordi hun fant nåde. Det forteller oss at Maria ikke var syndfri, slik den katolske kirke vil ha oss til å tro. Nei, hun fant nåde fordi hun hadde behov for den og derfor lette etter den. Banket på hos Gud i bønn for å finne den. Slik Jesus senere sa:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for (Matt 7:7-8).

Maria fant fordi hun lette. Tydeligvis klar over sin uverdighet i forholdet til Gud ba hun derfor om nåde og fant den!

Engelens nådehilsen var den beste hilsen Maria kunne fått for sin egen del. Den beste hilsen også du og jeg kan få. Og Gud gir villig til den som ber Ham. Fordi nådens år er her ennå.
Et nådeår for deg som trenger Jesus!

Lukk opp hjertet ditt for Jesus og tro dette evangeliet. Det er for deg i dag!

Godt nyttår! Det må vi ønske hverandre selv om vi vet at heller ikke 2012 i ett og alt kan bli et godt år pga. ondskap og synd som regjerer mennesker og dermed også verden – i tillegg til naturkatastrofer og personlige kriser som møter den enkelte. Men apostelen Johannes sa:
Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. (3.Joh.2)

Johannes ba sikkert for Gajus. Hans bønn gjorde noe for at hans ønske for Gajus skulle oppfylles. Slik er vi med å velsigne hverandre når vi ber for hverandre. At vi må bli bevart i nåden og nå inn i Guds rike, må være det viktigste vi ber om da.
Johannes var ikke naiv med tanke på hva som kan hende oss i dager som kommer. Men han ønsket likevel sin bror alt godt. Det gjør forhåpentligvis også vi. Når vi som kristne velsigner hverandre er det ikke uten betydning. For vi tror og vet at Gud er til, og at han lønner dem som søker ham.

Ja, nå er det på tide med et nytt innlegg. Mange har vel den senere tid gitt opp å kikke innom bloggen min, siden ingen ting nytt blir skrevet. Men som jeg har sagt før – jeg må ha noe å skrive om, noe som ligger meg på hjertet å få gitt videre. Og i dag har jeg noe!

Overskriften er ikke et hebraisk ord, men så norsk som det kan bli. Det handler om noe vi alle har flere av i brystkassen, og hvilken profetisk betydning det har, det spesielle ribbenet vi møter i 1M 2:21-24. Der leser vi:
Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han ett av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.
Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne*, for av mannen er hun tatt.

For noen dager siden satt jeg hjemme en kveld og så et program på Lifestyle. Jeg er innom der av og til, selv om det er et adventistisk konsept som ligger bak denne kanalen. Jeg synes det er godt og interessant å høre mye av det som kommer der. Denne gang var det et program om kreasjonisme kontra evolusjonisme. Foredragsholderen kom mot slutten av programmet inn på ribbenet og hevdet at ribbenet hos oss mennesker er slik at om du opererer vekk en bit av det, så vokser benet ut igjen. Foruten ribbenet er det så vidt jeg vet bare en kroppsdel utenom som har den egenskapen. Det er leveren. Det fikk jeg greie på den gang moren min fikk leverkreft og fikk operert vekk den delen som var syk. Leveren kom til å vokse ut igjen, fikk vi vite.

Men nå er det ribbenet.
I morges da jeg lå i sengen og enda var i grenselandet mellom søvn og våken tilstand drømte jeg om hva Gud gjorde for oss i Kristus, i form av et bilde. Jeg så for meg oss mennesker som en haug med pianoer som Gud samlet til et St.Hans-bål og tente på fordi de ikke kunne repareres. I stedet bygde Gud et flygel og lot det gjelde for alle disse pianoene som ble til aske. Da jeg kom ut på badet for å stelle meg, levde dette ”synet” ennå i meg. Men jeg syntes ikke bildet passet helt fullkomment på det Gud gjorde for oss i Kristus. Det var da dette med ribbenet tok form hos meg og jeg begynte å ane den åndelige betydningen i det siterte bibelverset.

Guds ord er et profetisk ord. Gud taler sitt ord i bilder, selv om bildene er fullt ut virkelige og har skjedd i historien. Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne, og satte det i Edens hage til å dyrke den. Etter syndefallet følger så menneskenes historie, og den er hele tiden en parallell historie mellom den slekt Gud utvelger seg som sin, troens slekt, og den han forkaster, vantroens slekt. Alt dette skjer virkelig i historien og åpenbares gjennom folket Israel og dets historie. Den åndelige virkeligheten som beskrives gjennom historiens tildragelser kulminerer i Golgatahendelsen, der Kristus Jesus, Guds Sønn ved Guds vilje tar på seg og soner all verdens synd og Gud samtidig i det veldige som der skjer gir Satan, Guds fiende, dødsstøtet. For Jesus står opp fra de døde som en førstegrøde og sender sine disipler ut i verden med forkynnelsen av det gode budskapet om frelsen og det evige liv som Jesus har gjort mulig ved sin stedfortredende død og oppstandelse. Så følger misjonshistorien. Den åndelige fortellingen ligger i og under denne ytre historien. La oss ta et eksempel:

Mange mennesker synes syndefallsberetningen er komisk. Eva spiser et eple og bringer ved det forbannelse over hele menneskeslekten. Det høres latterlig ut og folk vender seg bort fra hele Bibelen i det de betrakter den som eventyr og legender. Men for det første, står det ikke at det var et eple. Det står ikke noe om hvilken frukt det var i det hele tatt. Og det er nok ikke tilfeldig. Hensikten er nemlig ikke at vi skal spekulere i hva slags frukt det var, men at vi skal forstå den åndelige virkeligheten som ligger under det som skjedde. Slik er det også med ribbenet.

For den menneskelige fornuft synes det latterlig at Gud skulle bygge kvinnen av ett av mannens ribben. Hvorfor kunne Han ikke gjøre det på samme måten som med mannen. Vel, ribbenet vokste ut igjen og Kain, Abel og Set og de øvrige navnløse barna ble født med feilfrie antall ribben pga. de nedarvede genene. Alt det er forståelig. Men hvorfor gjorde Gud dette kunstverket med Eva på den måten Han gjorde det? Fordi det har et åndelig innhold som er av verdensvid betydning. Gjennom denne skapelsen av Eva har Gud billedlig vist hvordan Han ville frelse verden. Det er saken. Og det er bare ved Guds Ånd og kunnskapen om Guds frelsesplan i Kristus som vi finner i NT, at vi kan forstå det. Paulus taler om HEMMELIGHETEN i Kristus. Den var skjult, men er nå blitt åpenbart ved hans apostler. Det er mange slike hemmeligheter i Bibelen. Gud har laget det slik, for at det skal være skjult for vantroen, men bli forstått av troen.

Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn
slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden Ef 3:4-5

På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige. Matt 11:25

Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser?
Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. Matt 13:10-11
Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.
På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.
Men dere – salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. Matt 13:13-16

Til den som ”hører”, sier Jesus:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. Matt 7:7
Og gjennom Jesaia sier han:
Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud. Jes 45:3

Den skjulte Skatten i det vi nå snakker om, er Jesus!
For den skjulte Skatten i ribbenet er Ham:
Adam og Eva er forbilder på Kristus og menigheten. (Rom.5:14; 1Kor 15:45). Slik Eva ble skapt av Adam og hadde sitt liv av ham, slik skapes Kristi menighet av Kristus og har sitt liv av Ham. Det kristologiske forbildet i 1Tim 2:13-15 kan vi da tyde slik:
For Adam (Kristus) ble skapt først, deretter Eva (Kristi menighet). Og Adam (Kristus) ble ikke dåret, men kvinnen (menigheten) ble dåret og falt i overtredelse. Men hun (menigheten) skal bli frelst gjennom sin barnefødsel (Kristus, født av en kvinne), så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet..

Ribbenet som Eva ble skapt av er altså forbilledlig Kristus!
For at Eva skulle bli skapt, lot Gud det komme en dyp søvn over Adam. Ordet som er brukt for søvn her, er det ord som brukes om en bevisstløs tilstand, forbilledlig om en som er død. Slik måtte Kristus dø for å gi verden liv!
Dette var for hver den som lengter etter syndenes forlatelse, liv og salighet hos Gud, og det mottas i tro.
1M 2:22-23
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne (på hebraisk heter mann isj, kvinne heter isja) for av mannen er hun tatt.
Joh 6:51
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjøtt, som jeg vil gi for verdens liv.

Joh 3:27-29
Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.

For tiden leser jeg Apostlenes gjerninger. Det vil si, jeg leser gjerne tre steder i Bibelen i løpet av dagen, først og fremst om morgenen. Da jeg begynte denne lesepraksisen, delte jeg Bibelen i tre nokså like bolker, slik at jeg startet med 1.Mosebok, Salmenes bok og Matteusevangeliet. Målet er ikke å komme gjennom Bibelen i løpet av en bestemt tid. For det varierer hvor mye det blir lest hver dag. Det er viktigere å ha tid til det en leser, så det kan synke inn.

I dag var det Apg.9 jeg startet på, om Paulus sitt første livsforvandlende møte med den oppstandne Jesus Kristus. Etter at vi der får høre om Paulus sine første år som Jeshua-troende og misjonær, blir det et avbrekk i fortellingen om Paulus sitt virke fra v.31. Dette verset lyder slik:

Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Her er mye å tenke over. Menigheten hadde vært under kraftig forfølgelse over flere år. Men så fikk de en fredsperiode. I denne perioden ble menigheten oppbygget og vandret i Herrens frykt, står det, og den vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Når Herrens menighet får leve i fred, blir det gjerne over tid et frafall fra troen og et moralsk forfall, slik vi ser det i Norge i dag. Men det kan også føre til oppbyggelse og styrkelse, slik vi ser det her: Menigheten vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Uttrykket Herrens frykt i v.31 var det imidlertid jeg måtte grunne mest på i dag.

Slår vi opp i data-bibelen, finner vi uttrykket gudsfrykt 21 ganger, fire av disse i GT, resten, altså 17 ganger i NT. I bestemt form finner vi ordet 3 ganger i NT, i eiendoms form 1 gang, dette også i NT. Uttrykket frykt for Herren finner vi 6 ganger, alle i GT, i bestemt form 2 ganger, også det i GT.

Herrens frykt er brukt 10 ganger i GT, men bare en gang i NT, nemlig her i Apg.9,31. Herrens frykt og gudsfrykt kan romme det samme, men ikke nødvendigvis, siden gudsfrykt kan bety frykt for Herren. Men er ikke det det samme? Jo, en del steder betyr det det samme. Men frykt for Herren kan også være det naturlige falne menneskets frykt for Gud, slik Adam og Eva fryktet da de hørte Gud i hagen og gjemte seg for Ham. Denne frykten gjorde at de ville komme seg vekk fra Gud. Frykten hadde sin grunn i en dårlig samvittighet (1M.3,8-10). Likeens med jødefolket under Sinai da Gud steg ned på fjellet i ild og bulder og brak (2M.19/ He.12,18-19). Eller Peter etter fiskefangsten, da han så sin synd i møte med Jesu makt og herlighet. Da sa han: Gå fra meg, for jeg er en syndig mann (Luk.5,8).

Uttrykket Herrens frykt sier imidlertid at frykten er Herrens, altså kommer fra Herren og er skapt av Ham, ikke som en frykt som skiller Gud og mennesket, men som binder mennesker til Ham. Som gjør at de er redd for å synde mot Ham fordi de elsker Ham, og som gjør at de ønsker å følge Ham og lyde Ham.

I Rom 1:5 sier Paulus:
Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

For å virke troens lydighet, sier han. Denne lydighet har med Herrens frykt å gjøre. Ved den tro som er virket av Jesus (Apg.3,16) skapes gudslivet og gudsfrykten i et menneske slik at det lyder Gud, i motsetning til hva det gjorde før. Da er man ikke lenger kristen på sin måte, slik en ofte kan høre det sies i dag, men man har fått Herrens tro og Herrens frykt. Denne frykten er ikke en angst for Gud, men en kjærlighetens frykt som holder en fra å gjøre imot Guds vilje og driver en til gode gjerninger som er virket av Gud ved Den Hellige Ånd. (Ef 2,10)

Vil du slå opp de ti stedene i GT der du finner uttrykket Herrens frykt, vil du se at de alle sammen beskriver denne frykten som en frukt av at en er kommet i et levende kjærlighetsforhold til Gud. Disse stedene er: 2Krøn.19,7 / 19,9 / Sal.19,10 / Ord 2,5 / 10,27 / 15,16 / 15,33 / 19,23 / 23,17 / Jes.33,6. Les disse versene og bli oppbygget!

I går, tirsdag, trykte Dagen et innlegg jeg sendte avisen for flere uker siden. Innlegget understreker nødvendigheten av å gjøre det jeg i mitt forrige innlegg, ”Hva det vil si å vise troskap”, understrekte viktigheten av – nemlig det Paulus sier i 1Kor 4,1-4:
Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter.

Bedraget som Kirken i dag fører mennesker inn i, er dessverre allerede blitt stort og omfattende. Det er sørgelig at en tidligere lærer og rektor på presteskolen Menighetsfakultetet kan få seg til å sende inn det omtalte avisinnlegg. Jeg så det nødvendig at dette ble kommentert og skrev derfor innlegget som altså kom i Dagen i går og var som følger:

“Biskop Nordhaug sier i sitt innlegg i Dagen 16.august, uten forbehold, at alle de som ble drept på Utøya var Guds barn. Kan det være sant? Jeg skulle ønske at det var sant, men verken biskopen eller noen andre kan si det. Bare Gud!

            Jeg er født av min mor og far og vet utmerket godt hvem de er, dessverre i motsetning til mange som vokser opp i dag. De heter Gunvor og Kaare Fredriksen. Mange som kjente dem, ser og sier også i likhet med meg at jeg ligner på dem. Og mange kan fremdeles bevitne at jeg er deres barn.

            Hvem er så Guds barn? Selvfølgelig de som er født av Ham. Hva står det i Joh.1,12-13?

Alle dem som tok imot ham (Jesus), dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

            Legg merke til det som står. De var født av Gud fordi de tok imot Jesus og trodde på ham.

            Tilgi meg så at jeg spør. Vet biskopen at de drepte på Utøya og i Oslo hadde tatt imot Jesus? Kan de som kjente disse ulykkelige bekrefte det? Jeg spør ikke om de var døpt, men om de trodde på ham. Bibelordet sier at hvis de var Guds barn, trodde de på Jesu navn. Hans navn var Jesus og betyr frelse. Å tro på hans navn, betyr altså at en tror seg å være frelst av Ham. Trodde alle de drepte det? Hadde de virkelig søkt Guds frelse? Jeg ønsker at det var slik.

            Men med all medfølelse for dem som døde og deres nærmeste som er i sorg og savn, nytter det ikke å skjule sannheten. Hvor flotte disse ungdommene enn var – det har vi jo hørt mye om disse dagene etter tragedien – så trodde de på og identifiserte seg med et parti som har vært hovedleverandør av ugudelige lover og en gudløs ideologi, som ut fra hva vi leser i Bibelen, lenge må ha vakt Guds vrede.

            Arbeiderpartiet, hvor mye godt de enn har i sitt program og har kjempet for gjennom årene, så har de likevel hovedansvaret, sammen med en unnfallen kirke for at så mange mennesker i landet vårt ikke vet hva kristendom er, og dermed ikke hva lykke og velsignelse for dem selv og vårt folk er. Når de så dør, dør mange uten Gud og uten håp, enten de dør for morderhånd eller på annen måte. Med sine begravelser og sine liktaler har Arbeiderpartiet i mange år vist hele det norske folk hva de har satt sitt håp til: Menneskelig godhet og kunnskap, evner og handlinger. Det står de da også ved. Men dette holder ikke i møte med døden, i møte med Gud. Det tror jeg også biskopen vet. Det som holder er det Jesus sier i sin bønn til Gud:

            Og dette er det evige liv (å ha barnekår hos Gud), at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Joh 17:3

            Men om 22.juli-katastrofen fører til at vi vender om til Gud og søker hans nåde, så er der ennå nåde å finne hos Gud for Jesu skyld. For Bibelen sier at Gud virkelig ønsker å frelse alle mennesker som kommer til erkjennelse av sannheten og søker Ham!”

1Kor 4:1-4
Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter.
Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro.
Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer.
For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.
 

Det er befriende å lese Paulus sine ord her. Han står ikke i noe lydighetsforhold til mennesker først og fremst, men til Herren. Herren er hans herre over all annen myndighet.

Biskp Kjølås

Tenk om det var slik blant oss i Norge nå for tiden? Ikke mange tenker slik.

Forvalter er noe vi er for andre. Da gjelder det å gjøre alt slik at oppdragsgiveren blir fornøyd. Slik var Paulus. Derfor kunne han si: Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. (Apg 20:26-27)

Jeg er glad det er apostelen som presenterer seg her som forvalter og sier han har vist troskap i sitt forvalterskap. Selv kjenner jeg på brist og mangel gjennom mange år når det gjelder å leve som en kristen. Men etter det lys jeg har fått, har jeg strukket meg etter å være en tro forkynner av Guds Ord, slik det er overlevert oss i Skriften. Kanskje har jeg ikke alltid lykkes. Men det har vært mitt mål.

Kvinnelig sokneprest

Forvalterskap overfor Gud er først og fremst dette å være tro mot Guds hemmeligheter, som Paulus sier. Den norske Kirke hadde tidligere dette med i sin bønn framfor alteret hver eneste søndags gudstjeneste: ”Nå ber vi deg i vår herre Jesu navn: Se nådig til din kristne kirke, bevar den og hellige den i din sannhet. La ditt ord bli forkynt klart og rent og dine sakramenter bli brukt rettelig. Gi din kirke rettskafne tjenere, som både lærer vel og lever vel.”

Nå virker det dessverre som at Kirken har byttet arbeidsgiver. Det virker som at den nå vil være tro mot Staten og ikke mot Gud. I avisen Dagen stod det en av de siste dagene at en av seks prester i den hollandske lutherske kirke er ateister eller agnostikere. Da må en spørre om ikke de har valgt feil yrke.

La oss be for oss selv og for andre om å få være tro mot Guds Ord og alltid akte og forkynne hele Skriften som den endegyldige sannhet i en verden som ikke setter troskap og sannhet høyt, hverken mot Gud eller mennesker.

Trykt i Dagen 16.aug.

Mine foreldre var danseløver. De var både dyktige, hadde rytmefølelse og var glad i å danse. Når de hadde behov for atspredelse, dro de på restaurant for å danse og hygge seg.

Selv arvet jeg anlegg for dans, men det ble ikke noe særlig av det fordi jeg ble en kristen i 19-årsalderen. Da var det utenkelig for meg å dyrke en slik interesse. Det hørte de verdslige gleder til, og jeg hadde fått andre interesser. Jeg leste tidlig hva Paulus skrev (Rom12,1-2 og 2.Kor 6,14-17) og dette var så selvfølgelig for meg, gjenfødt som jeg var blitt ved troen på Kristus til et nytt og annerledes liv.

I vår overseksualiserte tid var det sjokkerende å lese i Dagen 12.august om kristne kjendiser som har latt seg dra med i TV2’s danseprogram til høsten, avbildet i Dagen med hver sin dansepartner i utfordrende, sensuelle positurer.

Kan vi se for oss Jesus byttet ut med de kristne på disse bildene? Om noen kan det, så kan ikke jeg.

Kristen dans i Bibelen var gledesdans for Herren. Det var gjerne ringdans. Kvinner med kvinner. Menn med menn. Det var ikke pardans, kvinne med mann, og den var ikke sensuelt betont i motsetning til en del av pardansene i dag.

Det har hendt at jeg bare på skøy har revet med meg kona mi i noen valsetrinn hjemme på stuegolvet. Men jeg kunne aldri tenke meg å danse med andre kvinner. Så mye respekt har jeg for kreftene mellom menn og kvinner. Hadde jeg kastet meg ut i disse gleder, så hadde jeg visst med meg selv at jeg hadde forlatt livet med Herren. Han har kalt oss til å være et hellig folk, annerledes enn vi var som uomvendte. Og den Hellige Ånd vitner for oss i våre hjerter ”å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag” (Rom 12,1)

For noen år siden var jeg med i et kristent kor. Et semester avsluttet vi med en hyggekveld hjemme hos et kormedlem. Måltidet foregikk rundt et langbord. Der ble vi plassert parvis, mann og kvinne, enda mange av oss ikke hadde ektefellen med. I en fellessang ble vi i ett av versene oppfordret til å gi vår bordfelle en klem. Dette visste jeg med meg selv i samme øyeblikk var et kjødelig påfunn. Hva var hensikten med å plassere oss parvis med oppfordring til å gi hverandre en klem? Da denne oppfordringen kom, måtte jeg beklage og si at dette kunne jeg ikke være med på.

Mange kristne i dag synes å være så opptatt av å vise hvor frie de er som kristne. Men frihet for kjødet er ikke frihet i Ånden. Den som er fri, er den som er bundet til Kristus. Gud vil ikke dele sitt folk med Satan og verden. Han vil ha sitt folk for seg selv, som et hellig, utskilt folk (1.Pet 2,9-12). Vennskap med verden er fiendskap mot Gud (Jak 4,4).

Samme dag som siste innlegget mitt “Sannheten ingen vil si” kom i Dagen, fikk jeg flere telefoner, melding og mail  fra kristne rundt i landet. De fleste var svært glade for innlegget og ringte for å takke for det jeg skrev. Også neste dag var det noen som takket. Men det har også kommet motreaksjoner, både når jeg har talt over dette og mot innlegget.

Mange kristne synes å ha  et forkjært syn på GT. Mange vil helst ikke lese i det og slett ikke tro at det grusomme som står der kan være forordnet av Gud. GT er jo også en tykk bok, som er vanskelig å forstå å tilegne seg. Så lar mange den ligge ulest, og nøyer seg med NT. Man mener dessuten at Gud opptrer på en annen måte i NT-lig tid enn i GT’s tid, fordi Kristus da kom og fullbyrdet vår frelse. Derfor er Gud en nådig Gud i dag og ikke den strenge Gud du finner i GT, mener man, og kan henvise til  He 12,18-24. Men er dette riktig, da er ikke “Kristus i går og i dag den samme, ja, til evig tid (He 13,8).

 He 12,18-24 gjelder de som har tatt imot Kristus til frelse og sier at de er kommet i en ny stilling i forhold til Gud, en stilling preget av et gjensidig freds-  og kjærlighetsforhold. Skriftstedet sier derimot ingenting om at Gud har forandret seg. Tvert imot sier Paulus i 1.Kor 10, der han forteller om jødenes utroskap mot Gud og Guds straffedommer over folket, at disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. (1Kor 10,6). For når det ord som ble talt gjennom engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente straff, hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. (Heb 2:2-3)

Om GT sier Paulus i 2Tim 3,16-17
Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,
for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.  NT’s selvvitnesbyrd er i det hele at det er en oppfyllelse av GT.

Bare ved å lese GT får vi et virkelig møte med den hellige Gud som det er forferdelig for en synder å falle i hendene på. Når man ikke gjør det og ikke lærer å kjenne Gud i hans hellige vrede, mangler man også frykt for denne “tre ganger” hellige Gud, noe som gjør at man ikke forstår alvoret ved synden. Synden er et opprør mot Gud, som vekker hans hellige vrede. Og enda større blir hans vrede når et folk som har fått evangeliets lys og opplevd hans nåde over syndere, foraktfullt skyver fra seg det lidelsesfulle offeret som Gud  i sin kjærlighet frivillig var villig til å lide på korset for å frelse en fortapt verden. På den måten viser de at de ikke bryr seg om å få noen nåde hos Gud. Men da må en ikke undre seg om 100 års nådetid over vårt lille land og folk en gang kan ta slutt (Rom 1,18-32).

Men når Gud sender ulykke og lar en morder foreta massedrap, slik vi opplevde 22.juli, så er det  for å få et frafallent folk til å vende om, om det kunne lykkes, så han kan få velsigne oss. Når det ikke lykkes med det gode, så sender han det onde, for å vekke folk. Måtte det skje at vi forstår at vi har med Gud å gjøre i det som har skjedd, så vi vender om til Ham! Ninive vendte om, og Gud sparte byen. Men senere vendte de tilbake til livet i synd og ugudelighet. Da tok Guds langmodighet slutt og dommen falt. Han er langmodig, men hans langmodighet kan ta slutt, og jeg frykter for at det er i ferd med å skje med Norge nå. Ja, jeg gjør virkelig det.

Innlegget som ble sendt avisen Dagen kom der torsdag 11. aug.

Med all respekt for de som lider etter terrorangrepet fredag 22.juli vil det ikke være rett å fortie sannheter som kan forhindre nye alvorlige ulykker over vårt land og folk, enten det er terror, naturkatastrofer eller krig.

Kirken har dessverre unnlatt å svare på spørsmålet: Hvorfor skjedde dette? Og hvordan kan vi forhindre at lignende ulykker kommer over oss igjen?

Om Gud står det i Klag 3,33:
For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn. Men det hender han gjør det, for om mulig at de kan vende om.

Det er en utbredt tanke blant kristne i dag, enten det er teologer eller lekfolk – at alt ondt som vi mennesker møter, kommer i fra djevelen, for det er jo han som vil oss ondt. Eller så tenker man at det er tilfeldighetene som rår eller at noen mennesker bare er så onde. Men at Gud skulle ha noe med det å gjøre, er for mange en utenkelighet.

Man kan forstå disse tankene. Men de er ikke bibelske. Gud involverer seg mer i våre liv enn vi tenker. Der står noen ord i vår Bibel som prester og teologer dessverre dekker over så godt de kan fordi de ikke tror dem. For eksempel følgende:

Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. Jes 45:7

Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. 2M 34:6-7

Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov. Jer 6:19

Sosialdemokratiet har brakt mye godt med seg for vårt folk, men også mye ondt. Gud i himmelen vet utmerket godt hvordan man har fjernet suksessivt den sanne kristendommen i folket, i skolen, og i barnehagen. Universiteter og høyskoler er stort sett fanget under evolusjonisme og ateisme. På de teologiske fakulteter tror en ikke at Bibelen er Guds ord, men tolker den med sin falne fornuft. Så er da kirken blitt ute av stand til å veilede folket. En har ikke annet å gi mennesker enn dennesidig trøst og et evig håp i Gud uten å forkynne nødvendigheten av omvendelse. Det har vi sett også nå i minnegudstjenester som har vært etter katastrofen.

Statsministeren har etter terroraksjonen talt om den store ondskap som de drepte og sårede har vært utsatt for. Ondskapen sitter i følge Bibelen i oss alle, selv om den ikke får slike utslag. Men når det her snakkes om ondskap, må det være rett å spørre hvordan våre politiske myndigheter i mange år har kunnet tillate at 15000 barn i mors liv hvert år er tatt av dage? Er den ondskapen mindre? Og den nye ekteskapsloven som ble trumfet igjennom uten noen forutgående undersøkelse om hva dette kunne få av følger for folk og land. Skulle Gud i himmelen se på alt dette uten å gi noen advarsel eller la det få noen følger? I tillegg har vi de mange andre synder som florerer i samfunnet, noen med bifall og oppmuntring av dem som styrer. Mange har prøvd via alle slags medier, både ved menneskelige argumenter og også ved henvisninger til hva Bibelen sier, å advare uten at de som styrer har villet høre. Dette er blitt gjort også n.d.gj. myndighetenes urettferdige kritikk mor Israel når de har forsvart seg mot terror. Hvorfor klager vi da når ulykken rammer?

Jer 6:16-17.19
Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov.

Skulle det som har skjedd av naturødeleggelser og ulykker de senere år ha noe med dette å gjøre? Jeg tror Gud ber oss tenke etter