Archive for august, 2009

Kirkebesøk

Lørdag kveld var vi i Håkvik og besøkte en slektning mor og jeg ikke hadde truffet før, Frode Sjølander. Han driver gården etter sin bestefar som var bror til min bestefar. Samtidig driver han 4H knyttet til gården og bygger nå opp en barnehage på gården for ca 30 unger. Ved siden av dette er han kirketjener i Narvik kirke. Vi var glad vi fikk besøkt han og familien.

Narvik kirke

Narvik kirke

Neste dag, søndag 2.august, traff vi han igjen etter gudstjenesten i Narvik kirke. Det jeg nå vil skrive om har ingen ting med Frode å gjøre. Det har med prestens preken å gjøre. For meg var det en opplevelse å komme tilbake til en gudstjeneste nettopp i denne kirken som jeg har hatt så gode minner fra. Det var nemlig i denne kirken jeg fikk bekjenne min tro på Jesus ved å gå til nadverd for første gang. Det var også i denne kirken, det året 1966, at jeg fikk den opplevelsen å lytte til Johnstad som da var sokneprest i Narvik. Det betydde mye for meg som var kalt av Gud og skulle finne lys i evangeliet, for Johnstad hadde en klar og bibeltro forkynnelse.

Interessen og spenningen var derfor stor da jeg 43 år senere, denne augustdagen, skulle høre den nåværende presten preke. Ikke minst på grunn av prekenteksten denne dagen som hadde så stor relevans til den situasjonen vår Kirke befinner seg i for tiden. Det var Matt 7:15-20, og presten leste:
Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?  Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter.

Så begynte han. Etter hvert som han steg fram i talen ble det nokså klart hvor det hele ville ende. Og jeg satt og tenkte da prekenen var over: «Hvordan går det an at en prest kan tale slik, etter å ha avgitt et høytidelig løfte for Gud og mennesker da han ble ordinert, om å forkynne og lære i overensstemmelse med Bibel og bekjennelse, og etter å ha fått en så alvorlig tekst å preke over?»

Men svaret er gitt: Når en prest har latt seg lære opp til å tvile på at Bibelen er Guds inspirerte ord, så blir edsavleggelsen ved ordinasjonen bare en nødvendig del av det seremonielle som han må delta i for å kunne bli ordinert. Omtrent som de foreldre som bærer barnet sitt til dåpen uten å ønske at barnet skal bli en kristen, likevel svarer ja på spørsmålet om de vil at barnet skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og oppdras i den kristne forsakelse og tro!

Prekenen vi fikk høre var dessverre et brudd på det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. I dag dyrkes mennesket fram for Gud. Hensynet til menneskers behov og ønsker settes over Guds bud. Presten forsvarte slik, tvert imot Guds bud (3M 18:22/20:13/Rom1:24.26f./1Kor 6:9/1Tim 1:9f.), de homofiles rett til å leve sammen som ektefolk og hele prekenen munnet ut i dette «Størst av alt er kjærligheten» (1.Kor.13:13).

Slik kan altså en Bibeltekst snakkes vekk og gjøres uforpliktende og den guddommelige kjærligheten kjødeliggjøres.

Vi som gikk til gudstjeneste denne søndagen for å bli oppbygget og velsignet Narvik Kirke2av Guds ord, måtte gå skuffet derifra når det gjaldt prekenen. Den viste at presten nettopp var en slik «falsk profet» eller vranglærer som Jesus sterkt og mange ganger advarte sin menighet imot og som presten selv skulle ha advart imot. Det er tragisk for han selv og enda mer for menigheten som på denne måten fristes og forføres til å tro slik som han, og kanskje gå fortapt sammen med han, hvis ikke Gud gir han omvendelse.

Et ord av Jesaia rinner meg i hu, Jes 8:20.22:
Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem. …. de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke. De er støtt ut i natten.
 
Og et ord av Jakob: Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. Jak 3:1.

Advertisements

august 25, 2009 at 3:12 pm 2 kommentarer

Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord

Golfbanen i SjomenSlik skriver Elias Blix i sin lengselsfulle salme om Norge, eller er det Nord-Norge? Denne lengselen som han gir uttrykk for, særlig i siste verset: «Å eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt når eg langt er i frå», den lengselen hadde jeg lenge etter at vi flyttet til Sørlandet og Lyngdal i 1985. Men i sommer, fra 30.juli til 4.august, fikk jeg se mitt «fedreland» igjen. Bildet over er tatt innerst i Sjomen, en fjord som løper mot Sverige to mil sør for Narvik.Narvik2 Mor og jeg fikk oppleve noen herlige dager i Narvik-området, innerst i Ofotfjorden, dager med sol og Sydenvarme, gjensyn med slekt og familie, med utsikt over mektige Ofot-fjell og blått hav, med Geitrams og Reinfann langs veiene og nordnorsk lynne.

Reinfann

Reinfann

Vi stortrivdes! Fikk låne bilen til Kristin, datter til min fetter Olaf i Lyngdal. Var dermed «mobil» og kunne komme oss så greit imellom. Selskap ble det både hos tante Bergly, min mors søster, og hos hennes to sønner, Leif og Olaf, som alle bor i Narvik og omegn, der de også har sine barn med deres familier i nærheten. Vi var også «på byen» og kikket i butikker og spiste gode middager på to av byens kaféer. Og så hadde vi veldig greie boforhold i  familiehytte på Narvik Camping.

Vil vel noen si at hus er blitt til av seg sjøl eller at biler er blitt til av seg sjøl? Er det ikke da enda mindre sannsynlig at den «døde» og enda mer den levende naturen skulle ha blitt til av seg sjøl. Nei det står en Gud bak!

Hamnøy i Lofoten

Hamnøy i Lofoten

Når vi ser hele dette fantastiske skaperverket og tenker oss selv, små, ufullkomne og urettferdige mennesker som vi er, inn i dette ufattelige, umålbare store – da må jeg for min del si med David i Sal 8:5 hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Hva tenker David på? At Gud sørger for oss med alt det vi trenger for livet her? Ja, sikkert. Men enda mer at Han kom til vår jord i sin sønn, Jesus, og led og døde straffen for all synd vi har gjort mot Han, for å fri oss i fra dommen over våre synder og gi oss sin egen rettferdighet som en ufortjent gave. Det er da David undrer seg og spør: hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! 

Ja, jeg undrer meg sammen med David og kan ikke annet enn gi Gud den ære og takk Han fortjener, selv om det her i tiden bare må skje på ufullkomment vis.  For slik har Gud elsket verden……..!

august 24, 2009 at 11:27 am Legg igjen en kommentar


Kategorier