Archive for januar, 2010

Telling av hodehår

Av naturen er jeg godt utrustet med hodehår. Hver gang jeg dusjer, samler jeg etterpå opp håret som er falt av og som ikke er gått i sluken, noen ganger mange hår andre ganger ikke så mange. Men hver gang er det noen hår jeg må samle opp. Jeg har aldri brydd meg om å telle dem. Og å telle dem som er igjen på hodet er en håpløs oppgave. Så det er ikke til å tenke på en gang.

Nå er det andre som har lite hår på hodet, så lite at det kan gå an for et dødelig menneske å telle dem, og noen har mistet alt håret. Men enten de er tellbare for oss eller ikke, så er det én som som både vet hvor mange som er borte og hvor mange som er igjen. Dette gir Jesus forsikring om til alle sine venner, de som har satt sitt håp til Ham:

Luk 12:6-7
Selges ikke fem spurver for to skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt ikke! Dere er mer enn mange spurver.

Kanskje får du en ukomplisert dag i dag. Men uansett hvordan den blir, gled deg over at Herren følger så nøye med deg at han til og med har rede på hvor mange hår du har igjen på hodet hver gang du har dusjet. Også det forteller hvor høyt han elsker deg, for Jesus sier dette for at du ikke skal la frykt eller engstelse overmanne deg. Du er mer verd for ham enn mange småfugler som han også sørger for! Fordi du har tatt din tilflukt til ham, hjelper han deg. Han gjør det også i dag!

januar 22, 2010 at 1:35 pm 1 kommentar

Omveien er ikke meningsløs!

Sommeren 1969 startet militærtjenesten for meg på «Sannan» i Steinkjær. Der ventet tre måneders rekruttskole. De neste tre månedene fikk jeg nord på Andøya i Nordland, den nordligste utposten i Nordland fylke, som sjåfør for kapteinen, den ansvarlige for kompaniet mitt. Han hadde sjøl isjias, kaptein Rønning, og hadde sannsynligvis forståelse for at jeg måtte ha en noe lettere tjeneste enn å være gevær-mann. Jeg var mye plaget med lumbago på den tiden. Deretter bar det til Åsegarden utenfor Harstad og geværmannstjeneste resten av dette første pliktåret. Ryggen var da smertefri igjen og hadde egentlig bare godt av den harde tjenesten. Repetisjonsøvelser fulgte deretter for meg som for de fleste andre.

Det jeg nå skal fortelle skjedde av og til på øvelsene. Vi ble trent i å tåle tilsynelatende meningsløse anstrengelser. Det kunne være at maten med vilje ble holdt tilbake en hel dag. Underveis ble vi etter lang tids strev kommandert opp på en høyde der vi skulle sette opp teltene og slå leir. Vi var da på forhånd blitt lovet mat. Men den kom ikke. I stedet ble vi kort tid etterpå befalt å bryte opp og ta fatt på en ny anstrengende marsj før vi endelig fikk slå oss til for natten og maten kom. Eller det kunne være at vi etter lang skigåing kom til et større islagt vatn med en kolle på venstre side og måtte slite oss over den med tung ryggsekk og våpen istedet for å få gå rundt den på vatnet. Spesielt tungt var det for mitraljøsemannen som dro pulken med den tunge mitraljøsen og amunisjonskassen. Han måtte ofte ha hjelp til å dra i bakkene.

Når vi opplevde disse meningsløse anstrengelsene, var det mange som klaget høylytt og noen forbannet både befalet og militæret og syntes det hele var ondskapsfullt planlagt fra befalets side, med én eneste hensikt: å plage oss.

Men var det hele meningsløst plageri? Nei, det var en del av utdannelsen. Vi skulle øves i å tåle det meningsløse, som det er så mye av i en virkelig krig. Dessuten skulle vi trenes i å lystre ordrer som for en del også kan oppleves meningsløse i en reell krig. Det var altså for å styrke vår karakter som soldat at de gjorde dette.

I 2.Mos.13:17-18 leser vi:
Da nå Farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt.
Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet. Så drog Israels barn fullt rustet ut av landet Egypt.

Dette avsnittet fikk meg til å tenke på de «meningsløse»  befalingene vi fikk i militæret. I avsnittet som vi nå leste, fikk Moses i likhet med befalet i militæret, beskjed om at de ikke skulle lede folket den lette og korte veien, men den tunge og meningsløse omveien. Og folket ser ikke ut for å ha fått vite noe om det, i likhet med oss på øvelsen. Herren bestemte veien. Skystøtten ledet dem natt og dag og viste hvor de skulle dra, når de skulle slå leir og når de skulle bryte opp. Denne skystøtten var Kristus. Gjennom strabasene i ørkenen og de menneskelig sett håpløse situasjonene de skulle oppleve der, skulle folket lære å stole på Gud og utrustes mentalt til krigen som ventet.

Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!
Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til
. (Luk 9:57-58)

Gud har ikke lovet sine barn noen lett vei til løfteslandet. Tvert imot: For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. (Matt 7:14)

Dette fikk disiplene erfare, og om Paulus og Barnabas står det at De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. (Apg 14:22)

Men Han har lovet å gå med og sørge for sine med alt de trenger: Så drog Israels barn fullt rustet ut av landet Egypt. (v.18)

Israelfolkets strabasiøse ferd gjennom ørkenen er et forbilde for alle troendes kamp for å nå målet, Himmelen, og utføre den tjenesten de har fått
på veien dit. Legg merke til hva som stod i v.18: Så drog Israels barn fullt rustet ut av landet Egypt. Og i v.21-22 leser vi:
Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten.

Legg nå merke til dette, du troende som sliter og strever med de mange hvorfor og anfektes over den motstand du møter og det som du opplever så meningsløst. Herren går foran deg og den vei han har lagt opp for deg bærer mot målet. Det er fordi han elsker deg at han handler med deg på en så underlig og uforståelig måte.

Heb 12:6-11
For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av…..All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.


januar 21, 2010 at 1:02 pm Legg igjen en kommentar

Hadde Jesus langt hår med skill i midten?

Er nå det et spørsmål å bry seg om, sier du kanskje. Ja, vi skal se at det ikke er en helt uvesentlig sak.

Paulus sier at kvinnene ikke skal klippe håret. Mennene derimot gjør det: Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam for ham? Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange hår er gitt henne til slør (1Kor 11:14-15).

På Paulus og Jesus sin tid var altså hårmoten for menn, kort hår. Hvordan kan det så ha seg at Jesus opp gjennom kirkehistorien skriftlig og i maler-og billedhuggerkunst vises med langt hår?
I for eksempel et apokryft dokument innenfor katolsk tradisjon, oppstått i middelalderen, beskrives Jesus slik av en førstekonsul Lentulus som opplyses å være stattholder i Judea. Denne personen kan vel å merke ikke dokumenteres historisk. Men i dette brevet stilet til keiseren, sier han om Jesus sitt hår: «Håret hans har farge som en moden hasselnøtt nedover til ørene. Derfra faller det med et blåaktig skinn i bølger og krøller nedover skuldrene hans. Etter nasareernes skikk er det på hodet delt i midten. Skjegget er tett med samme farve som håret og todelt på haken.» (Se lenke: Lentulus)

Spørsmålet vi stiller er altså: Hadde Jesus langt hår? Har de mange beskrivelsene av Jesus opp gjennom historien med langt hår rot i virkeligheten?

Kanskje finner vi svaret nettopp i uttrykket «nasareernes skikk». Vi leser Matt 2:23: Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.

Byen Nasaret er ikke nevnt i GT. Derimot er nasareer eller nasireer nevnt. Det er to mulige tolkninger:

  1. Det kan sikte til Jes.11,1: Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. (neser – gren, kvist).
  2. Det kan sikte til 4.Mos.6. Der gir Moses forskrifter om den mann eller kvinne som gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie seg til Herren (v.1). Om håret leser vi videre i v.5:
    Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Om det lange håret står det (v.7.9. og 18-19) at det var et innvielsestegn, og å la det vokse var å hellige sitt hode (v.11). I utført handling finner vi dette om Samson i Dom.13,3-7 , og om Samuel i 1.Sam.1,11

Byen Nasaret på Jesu tid var en ubetydelig by som ikke nevnes i GT. Koblingen Matteus gjør med profetene at han skulle kalles en nasareer, kan derfor sikte til både profetien i Jes.11,1 og nasireer-løftet. Begge deler oppfylte Jesus. Han var den kvisten i Jes.11, som skjøt ut fra Isais stubb, den fullkomne nye David av Isais ætt, kongen og frelseren for sitt folk. Og han var den innviede i 4.Mos.6, som gjorde et løfte for Herren – å være helliget Ham, født under Loven for å kjøpe dem fri som var under Loven (Gal.4,4), være vår frelser til å bære og sone straffen for all verdens syndeskyld og fjerne det skyldbrevet som lå på oss alle. Hellig, utskilt til å være Herrens eiendom levde han hele sitt liv, og kunne derfor være det påskelam som med sitt blod renser fra all synd –  alle dem som befinner seg skjult bak dette blodet, utenfor rekkevidde av dødsengelen (2.Mos.12).

Jo, det er mye trolig at Jesus hadde langt hår for sin innvielses skyld. Takk Jesus for det han var og gjorde for deg, og åpne ditt hjerte for ham og hans ord og verk i det nye nådeåret som er gitt oss!

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.Joh 3:16

januar 20, 2010 at 12:05 pm Legg igjen en kommentar

Godt nyttår!

Ja, slik hilser vi hverandre når sekundene tikker mot 1.januar. Hvert år, også i år. Vi gjorde det, vi som alle andre, og vi mente det selv om vi visste at dette året ikke ville bli annerledes enn de forrige n.d.gj. ulykker, sykdom, innbrudd, vold og drap, kriger og sult og annet ondt som garantert ville ramme mange, uvisst også oss selv,  i 2010.

Haiti fra satelitt etter jordskjelvet

Så hadde vi ikke kommet mange dagene inn i det nye året før befolkningen i Haiti ble rammet av et jordskjelv som hadde 7 på Richters skala med ufattelige lidelser og massedød som resultat. Hjelpen har store problemer med å nå fram på grunn av sammenbrutte forsyningslinjer, ikkefungerende infrastruktur og politisk maktesløshet – og det er alt gått fem dager.

Samtidig er det ingen forandring ellers heller, selv om 1.januar passeres. Nyttårsløfter viser seg å ikke bli noe av fordi menneskenaturen er den samme også etter 1.januar, og like bundet i uvaner og tilbøyeligheter som året før. Og de onde ånders fyrste er like virksom og lykkes like godt i sin onde påvirkning av menneskene som i fjor.

Den eneste som kan gjøre noe med det er Han som har skapt oss. Han har også gjort det i en forstand. Gjennom Jesu Kristi stedfortredende soning av all verdens synd, har Gud forlikt seg selv med verden. Så der hvor mennesker, enkeltvis gjør det som gjenstår, nemlig forliker seg med Gud ved å omvende seg og be Jesus inn i sitt liv, skjer det en forandring. Jo synligere ondskapen/syndelivet har vært på forhånd, dess mer merkes forandringen. Men den merkes uansett både av den som tar imot frelsen og i omgivelsene. For Bibelen sier: Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt (2Kor 5:17).

Da Jesus begynte sin virksomhet, fortalte han i synagogen i Nasaret hva som var hans oppgave framover: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. (Luk 4:18-19)

Vi ønsker hverandre et godt nytt år. Hva som ligger i det ønsket kan være like forskjellig som vi er mennesker. Innbruddstyven legger noe annet i det
når han ønsker sin medsammensvorne godt år enn ærlige folk, og vi som tror på Jesus som vår frelser og Herre legger mye annet i vår hilsen enn hva verdslige gjør, så sant vi tenker over hva vi sier.

Det vi ønsker for alle mennesker, er at Jesus må få slippe til med sitt nådens år. Ja, for du la vel merke til at det var det han var kommet for å forkynne – et NÅDENS år! Det innbefatter alt det andre han sa han skulle gjøre.

Jeg kan ikke love deg et smertefritt, sykdomsfritt, ulykkesfritt år. Jeg kan ønske deg det. Men det er ikke sikkert du får oppleve det. Noe du imidlertid kan få oppleve, er et nådens år. Og har du tatt imot Jesus og lever med Han, så kan du være sikker på at du skal få oppleve det. Har du ikke gjort det, men gjør det dette året, ja, gjør det  – for det er noe du ikke bør vente med – så vil mitt ønske for deg om et nådens år bli en virkelighet.

Må Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig i det nye året – 2010! Det ønsker jeg for deg.

januar 18, 2010 at 9:08 pm Legg igjen en kommentar

Nyere innlegg


Kategorier