Archive for februar, 2010

IKKE EN TØDDEL I LOVEN

Matt 5:18 For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.

********************************************************

Første utkast: 8.februar.

Redigert 16.mars.

Illustrasjonen viser utsnitt av prekestolen i Bekkelaget kirke med bibelverset «Syndens løn er døden» (Rom.6:23a), som menighetsrådet fikk malt over i 2004. Var det fordi bibelverset var for sterk kost å møte menigheten med i kirken? Eller stod ikke resten av verset der? Det lyder slik:
«men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

– Det de har gjort i praksis er at de har gått inn i et helhetlig kunstverk og malt over en tekst som man føler er for tøff for menigheten. Dermed har man sensurert deler av kunstverket, sier Oddbjørn Sørmoen til Østlandssendingen. Han er rådgiver hos Riksantikvaren med kirkebygg som spesialfelt. – Koret i kirken er dekorert med bilder som gjengir deler av det nye testamentet. Bildene konfronterer kirkegjengerne med livets alvor, ifølge Sørmoen. – Kunstneren markerer ikke bare at synd og død hører sammen, men også nåde og evig liv, sier han.

Vurderingen til Bekkelaget menighetsråd når det gjelder bibelverset virker fornuftig, mener Geir Hellemo, rektor ved Det praktisk-teologiske seminar. – På sentrale steder i kirkerommet, som prekestolen, er det helt avgjørende at grunntonen i evangeliet kommer fram, sier han.

Hvordan dette enn henger sammen og hva slags motiver Bekkelaget menighetsråd har hatt for gå til et slikt skritt, så var det et ord av Jesus som stod for meg da jeg hørte om dette, og det er Mark 8,38:
For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.

Det er en kjennsgjerning i dag at mange i kirken skammer seg over ord i Bibelen, som de skulle ønske aldri hadde stått der og derfor prøver å dekke over dem eller, unnskylde dem eller bortforklare dem så godt de kan. Men Jesus slo fast at selv ikke en tøddel i loven skal forgå før alt har skjedd som Gud har sagt.Vi skal nå se på disse ordene av Jesus i Matt 5:17-19 og særlig v.18. 

Ordet loven kan ha flere betydninger i Bibelen. I Bibelsk Oppslagsbok av Hedegård og Saarisalo leser vi: ”Ordet loven blir i Bibelen brukt i flere forskjellige betydninger. I engere forstand kan det bety alle budene som Moses fikk av Herren … I videre forstand kan det betegne de fem Mosebøkene  … og i blant betegner det GT i sin helhet, for eksempel i Joh.10:34; 15:25; 1Kor 14:21.”

Mye taler for at det er denne tredje forståelsen av loven Jesus mener i Matt 5,18.

Om vers 17-19 her i Matt 5 sier Asschenfeldt-Hansen følgende:”Jødenes skriftlærde delte budene i de større og de mindre budene. ”De minste budene” (v.19) fikk mindre betydning på den måten, og vi vet at det til og med var bud som de satte ut av kraft ”på grunn av deres egne forskrifter” (Matt 15:6).”

Altså kan det synes som at det Jesus vil si med ”den minste bokstav eller en eneste tøddel”, er at alt det som står i GT er viktig og skal oppfylles – både bud, løfter og profetier – for ingenting av det som står der er så lite og ubetydelig at det kan neglisjeres eller settes til side. Uttrykket: før det er skjedd alt sammen understreker at det må være dette Jesus mener.

Med v. 17-19 vil Jesus advare disiplene mot å tro, som de skriftlærde, at det er noe som heter mindre bud i Skriften som er mindre forpliktende for oss. For alt det Gud har sagt er like forpliktende, verdifullt og viktig – for hver minste bokstav og hver minste tøddel skulle oppfylles.

Så vet vi ut i fra Skriften at det først og fremst skulle skje ved og i Jesus. Han har oppfylt og skal oppfylle hele Bibelens budskap. For Bibelens ord er Guds og Jesu ord. Og Paulus sine ord, som var til bry for Bekkelaget menighet, er like mye hans ord (Den som hører dere, hører meg) La oss derfor huske dette av Jesus som vi har sitert fra Markus:

For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.

Når det gjelder overmalingen av skriftstedet i Bekkelaget kirke, så er det trist at menighetsrådet valgte å gå til en slik handling. Ordet av Paulus er det godt å bli mint om. Det er jo bakgrunnen for at Jesus kom og gav sitt liv. Det er jo på den bakgrunnen at evangeliet får mening.

Reklamer

februar 8, 2010 at 2:48 pm 2 kommentarer

Takknemlighet

Å love og takke Gud er dessverre ikke det som er det mest framtredende i mange kristnes bønner. Det var det heller ikke hos meg i mange år. Nå skal det sies at det heller ikke alltid er naturlig at takken og lovsangen bor i hjertet, fordi livet her på jord for mange av oss kan være så vanskelig og pinefullt i blant at hjertet i stedet vendes mot Gud i klage, sorg og angst. 

Likevel er det slik at vi i de aller fleste situasjoner kan finne ting å takke og lovprise Gud for, slik at vi i det minste kan si med Jeremia i Klag 3,22: Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.  Slik vender hjertet seg i tro og håp til Gud også når alt synes håpløst.

Vi som bor i Norge skulle ikke klage, så lenge livet møter oss uten de store prøvelser og tap. Jeg tenker da særlig på oss kristne. I stedet skulle vi vende oss til å tenke på de ting Gud har velsignet oss med og takke for dem. Her har vi mat på bordet hver dag, klær å kle oss i, ei god varm seng å legge oss i om kvelden og varme tette hus å bo i, og i det hele er vi forsørget med alt vi trenger til livets opphold. I tillegg til den materielle rikdommen har vi fått høre om Jesus og fått det evige liv i Ham.

Skulle vi ikke da la all klage fare og i stedet takke og lovprise Gud, selv om det samtidig kan være ting som trykker oss ned? Når hjertet fylles av takk til Gud for den han er: kjærlig, god, nådig, rettferdig, hellig, allmektig osv., og hvordan han i Kristus har vist seg mot oss og vil være mot oss, blir dagen lysere og håpet og troen på Gud får næring.

 La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! Kol 3:15

Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!
Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!
Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.
Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet. Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.
(Sal 103,1-5)

februar 5, 2010 at 11:17 am Legg igjen en kommentar

Selvanklage og tilgivelse

Jeg er fortsatt i andre Mosebok kapittel 28, og der er det et vers som i allefall gir meg stor trøst, nemlig v.38. Også det har med ypperstepresten Arons påkledning å gjøre og lyder fra v.36 som følger i NB88:

Så skal du lage en plate av rent gull og gravere inn på den slik som en graverer inn et signet: Helliget Herren. Du skal feste den til en snor av blå ull, og den skal sitte på luen, på framsiden av luen skal den sitte.
Over Arons panne skal den sitte, så Aron kan bære den synd som henger ved de hellige ting som Israels barn vier til Herren, alle de hellige gaver de bærer fram. Den skal alltid sitte over hans panne, for at gavene kan finne velbehag for Herrens åsyn.

Hva innebærer dette for oss som ønsker å takke Jesus med våre liv for alt Han har gjort og utrettet for oss, men som kjenner på selvanklager for alt det selviske og kjødelige som vi kan kjenne på i tjenesten for ham? Slik som: Nå talte du godt, eller nå skjemte du deg ut. Eller: Mon tro om ikke jeg nå kommer til å få høre noen godord for talen min. Eller: Den tjenesten du nå gjorde for naboen din, den gjorde du visst ikke for Herren, men for å ta deg godt ut i naboens øyne. Osv.

Husker du hva Paulus sa (1Kor 11,31):
Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. Eller for å si det i nåtid: Dersom vi dømmer oss selv, blir vi ikke dømt. Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. (1Kor 11:32)

De urene ting som henger ved tjenesten vår for Gud, er altså også sonet for og gjort opp av Jesus, ypperstepresten vår. Det sier han jo også selv: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. (Joh 13:10a)

Føttene illustrerer den daglige vandringen, livet som kristen i tjeneste for Gud og nesten. Også det trenger vask, bli renset. Og det som renser også dette er Jesu blod.

Som rene for Gud i Kristus, skal vi få tro oss under blodets rensende kraft også om vårt hjerte fordømmer oss for kjødelighet i tjenesten. For Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. (1 Joh 3,20)

februar 3, 2010 at 1:01 pm Legg igjen en kommentar

De forunderlige edelsteinene

Jeg leser  andre Mosebok for tiden og er kommet til instruksjonene for tabernaklets og yppersteprestens oppbygning og utstyr. Moses fikk ordre om å få laget alt dette til punkt og prikke etter det synet som Gud viste han på fjellet. Årsaken var at Gud hadde lagt hemmeligheter inn i alt dette, som åndelige forbilder. Og i dag vil jeg hilse deg med et av disse rike, oppbyggelige forbildene. Vi leser i 2M kap.28

v.9: Og du skal ta to onyksstener, og på dem skal du inngravere navnene på Israels barn…..

v.12: Du skal feste begge stenene på livkjortelens skulderstykker, for at de skal minne om Israels barn. Og når Aron står for Herrens åsyn, skal han bære deres navn på begge sine skuldrer for å minne om dem.

Vi får vite i NT at Aron står som et forbilde på Jesus. Han skulle ha to skulderklaffer på prestedrakten sin og navnene på Israels barn skulle inngraveres  på edelsteinene som var festet på dem . To ganger står det i v.12 at det var for at de skulle minne om Israels barn. Det forteller oss tre ting:

Du og jeg som tror på Jesus til frelse betraktes av Gud som edelstener. Vi er rene som dem, skinner som dem og er vakre som dem i Guds øyne, fordi vi er innpodet i Kristus. Gud ser oss derfor som han ser sin sønn.

For det andre hørte du at de minner Jesus og Faderen om oss. De hadde sin flate og sine navn vendt oppover mot Gud, og der sitter jo også Jesus nå ved Faderens side. De påkalte Guds oppmerksomhet. David taler om det i Sal.139 og Jesus sier: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

For det tredje vitner de om styrke. Han bærer dem på sine skuldre, Jes 46,4:
Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere.
Ja, Herren er mektig til å bevare deg med sin styrke og kraft, som han også minner oss om i Mat 28,18: Meg er overgitt all makt i himmel og på jord!

Må vi ikke da kunne si med salmisten: Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. (Sal 73:25)

februar 1, 2010 at 12:10 pm Legg igjen en kommentar


Kategorier