Archive for august, 2010

Bybrannen i Ålesund.Gjør Gud forskjell på folk?

Et spørsmål av Nils-Petter Enstad i et innlegg han hadde i DagenMagazinet 18.august har fått meg til å tenke på et ord i Johannes. Det lyder som følger:

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!

Da Peter snudde seg, så han at den disippel som Jesus elsket, fulgte med, – han som ved nattverden lå opp til Jesu bryst, og sa: Herre, hvem er det som forråder deg? Da nå Peter ser ham, sier han til Jesus: Herre, hva da med ham? Jesus sier til ham: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg! Joh 21:18-22

Årsaken til at jeg kom på disse ordene av Jesus, er at han med dette sier at han kunne komme til å gjøre forskjell på Peter og Johannes, og tydelig ikke tilkjennegav at han skyldte Peter noen forklaring på det. 

Spørsmålet i overskriften ble stilt av Nils-Petter Enstad etter å ha lest en artikkel i DM 7.august om brannen i Ålesund og Waldehuset som Gud sparte. Se lenkene ‘Bybrannen i Ålesund’ og ‘Guds inngrep i bybrann’.

Jeg ønsker ikke å ta stilling til om historien omkring Waldehuset er sann eller ikke, selv om jeg tror det, fordi den kristelig og bibelsk sett godt kan være det. Jeg ønsker bare her å ta opp spørsmålet Enstad stiller: Gjør Gud forskjell på folk?

Slik jeg forstår Enstad, mener han at dersom Gud hørte den enes bønn og sparte huset hans mens de andre troende som bad, fikk sine hus nedbrent, da gjør Gud forskjell på folk, i og med at han bønnhører den ene, men ikke de andre – Men det kan ikke være rett, mener Enstad, for Gud gjør ikke forskjell på folk. Derfor synes han å trekke i tvil hele beretningen om Waldehuset.

”Var det ikke andre i Ålesund som bad denne natta”, spør han. Hva med de bedehusene og møtelokalene som ble flammenes rov? Jeg vet for eksempel at Frelsesarmeens lokale i byen var ett av disse. Var det ingen som bad der? Eller bad de ikke nok? Trodde de ikke nok?” …»Var det Gud som sparte Waldehuset den gang Ålesund brant? Hvorfor sparte han ikke noen av de andre 850 husene”

Bibelen lar oss helt tydelig forstå at Gud behandler sine barn slik som gode foreldre gjør. Vi har selv oppfostret barn og vi forstod fort, slik alle foreldre gjør, at barna er forskjellige. Vi kunne ikke behandle dem helt likt. Vi skyldte å ta hensyn til deres natur, temperament, evner, oppførsel osv. Noen barn må foreldrene være ekstra strenge mot, andre trenger det ikke.

I Hebr. 12 står det om Guds behandling av sine barn. Her leser vi i v.6-7: For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?

Men tukten er forskjellig. Noen synes å få mye, andre lite. Vi forstår det ikke, men slik er det. Se også Sal 34:20

Ndgj. sine barns bønner, også nødsbønner, bønnhører Gud forskjellig. Enstad nevner helbredelser mot slutten av innlegget sitt. Han sier: ”Jeg har selv bedt for syke. Jeg har vært vitne til forbønnshandlinger for syke. Jeg tror på bønn. Jeg tror på mirakler. Jeg tror på Guds omsorg. Men jeg tror både bønnesvaret, miraklet og omsorgen har mange uttrykk.

Ja, nettopp, bønnesvaret har mange uttrykk! Noen blir helbredet, andre ikke.

Når det i Rom 2:11 står For Gud gjør ikke forskjell på folk, så menes det at han elsker alle sine barn like mye, selv om han kan komme til å behandle dem ulikt. Jesu ord til Peter om Johannes viser det. Dessuten menes det at han dømmer alle rettferdig. Han gjør ikke forskjell på ”kong Salomo og Jørgen hattemaker”.

Nå valgte Gud å høre denne mannen i Waldehuset for kanskje å etterlate et vitnesbyrd om at lykken og ulykken begge kommer i fra Herren (Jes.45:7) og har en hensikt. De andre som bad, men ikke fikk spart huset sitt, var Gud like god imot. Han svarte bare på bønnen på en annen måte. Kanskje årsaken ligger i ett av følgende skriftord: Hebr. 12, v.5-11 / Jak.1:2-3 / Jak.1:6-7 / 1.Pet.3:7 / Jes.59:2?

For min del tror jeg at Gud valgte å bruke Waldehuset, og huseieren, Anders Nord, som bad og trodde, som et forbilledlig eksempel for de andre i byen? Som et varsel om at det kommer en dom, men at der er frelse fra dommen for dem som angrer si synd og vender om. Da var det nok, og kanskje mer virkningsfullt av Gud, å redde dette ene huset i flammehavet. Vitnesbyrdet om han som bad, fløy siden over byen, og gjorde nok sammen med ulykken at noen søkte Gud på en annen og mer fryktsom måte enn før.

Advertisements

august 26, 2010 at 1:11 pm Legg igjen en kommentar

Amazing Grace

John Newton (1725-1807) hadde ingen visst hvem var eller forbundet noe med om det ikke var for at han ble frelst og med sitt vitnesbyrd om sin omvendelse, ved å skrive Amazing grace, har sunget seg inn i utrolig mange folks hjerter. Han vokste opp uten religiøs påvirkning, ble som ung sjanghaiet til Royal Navy som soldat og deltok i slavehandel. I en forferdelig stormnatt ble han så redd at han tilkalte Guds hjelp og barmhjertighet. Da startet hans religiøse oppvåkning. Han ble reddet og forlot etter få år slavehandelen og begynte å studere teologi. I stedet for å drive med slavehandel ble han nå en sterk talsmann mot slaveriet.

Han ble etter utdannelsen ordinert til prest i Church of England i 1764 og innsatt som sjelesørger i Olney i Buckinghamshire, hvor han også begynte å skrive hymner sammen med poeten William Cowper. Da ble Amazing grace til, utgitt første gang i 1974. Diktet som har blitt sunget på mer enn 20 melodier, men etter hvert spesielt knyttet til melodien ”New Britain”, bestod av seks vers. Senere ble et sjuende vers lagt til av en ukjent forfatter. Trygve Bjerkreim tok med dette syvende verset som det femte og siste i sin frie oversettelse (se SB nr.137) Ellers tok han ikke med v.4,5 og 6, men laget et nytt vers som ble det tredje i hans oversettelse.

Sangen, slik Newton skrev den kan du finne på internett (se linken Amazing Grace og John Newton) sammen med ytterligere opplysninger om forfatteren og sangen. Personlig fikk jeg lyst til å oversette den til norsk, siden den vitner så sterkt om Newtons radikale omvendelse til Gud og hans store glede og takknemlighet over å få leve i og av Guds nåde i Kristus Jesus, vår Frelser.

Dette innlegget mitt er inspirert av en e-post jeg fikk fra Jørgen Høgetveit, der denne sangen ble lagt ved med opplysninger om forfatteren.

I oversettelsen min har jeg også tatt med vers 7, som altså ikke ble skrevet av Newton.

 

Underfulle nåde! Hvor nydelig var klangen av dette ordet

Som frelste en elendig som meg!

Jeg var fortapt, men nå er jeg funnet,

Var blind, men ser nå.

 

Det var nåden som lærte hjertet mitt å frykte,

Og nåden som løste meg fra frykten.

Hvor kjær nåden ble for meg

Da jeg kom til troen.

 

Mange farer, slit og snarer

Har jeg kommet igjennom til nå.

Det er nåden som har brakt meg trygt så langt,

Og den vil lede meg hjem.

 

Herren har lovet å være god mot meg.

Hans ord gjør håpet mitt sikkert.

Han vil være mitt vern og min del

Så lenge jeg lever.

 

Ja, når denne min kropp og mitt hjerte svikter

Og mitt dødelige liv opphører,

Skal jeg innenfor forhenget eie

Et liv i glede og fred.

 

Jorden skal snart oppløses lik snøen

Solen holde opp å skinne.

Men Gud som kalte meg her nede

Vil for alltid være min.

 

Syvende vers:

Når vi har vært der ti tusen år

Skinnende som solen,

Vil vi ikke slippe opp for dager til å synge Herrens pris

Når vi først har fått begynt.

august 13, 2010 at 11:42 am Legg igjen en kommentar


Kategorier