Archive for oktober, 2010

«Solvår»

De mange minner (ill.foto)

I går, 22.oktober hadde Oddbjørg og jeg en festlig opplevelse. Etter avtale med sin far hadde ho spurt ei meget oppegående dame på 90 år om å bli med til Gysland og få omvisning i museet hans. Vi kjørte ned til Kvavik, til huset hennes i to-tiden for å hente henne. Lett på foten og rask i bevegelsen kom ho seg ned trappa si og til bilen, hilste forekommende på meg og satte seg inn. Solvår, som vi kan kalle henne, hadde tydelig lett for å finne samtaleemner underveis, likeens på museet. Så det var slik at svigerfar nesten måtte avbryte henne av og til for å få sagt noe om tingene.

Etter omvisningen bar det inn til svigermor som hadde stelt til mat og drikke som raskt kom på bordet. Og Solvår fortsatte å prate med noen små innsmett fra oss andre nå og da. Høyt og klart med klare tanker fortalte ho om livet sitt, fra ho var fire år og oppover. Ja, tenk opplevelser så langt tilbake som fra fireårsalderen var det ikke vanskelig for henne detaljert å legge fram.

Det var de vanskelige tredveåra med lite mat hjemme, så ho måtte ut og tjene på andre bedrestilte gårder. Tunge tak ble ho ikke spart for, selv om ho var bare småjente.

Det som imponerte oss mest, var den utrolige hukommelsen hennes også for små detaljer, som ho fikk så levende fram.

Livet hadde slett ikke vært bare greit nei med flere barn å fostre og en alkoholisert mann. Likevel var ho ikke bitter eller utakknemlig. Tvert imot. Og det som slo meg, var visdommen hennes og hvordan ho kunne trekke fram også positive, gode ting ved de mange personene ho beskrev.

Jeg tenkte da at det å ha et så langt liv å se tilbake på, paret med en usedvanlig hukommelse og evne til å se de gode ting og egenskaper hos andre like mye som de dårlige, må kunne sies å være en sjelden gave. Ho kunne ha gravd seg ned i sine problemer og blitt et vanskelig menneske etter alt ho hadde opplevd. I stedet var ho slik at jeg fant navnet Solvår treffende å sette på henne.

Svigerfar bar fram noe han hadde sittet og tenkt på – at hadde han vært 15 år yngre (nå 89) ville han ha bedt om å få skrive en roman om Solvår. Alle ble vi beriket og glade for denne ettermiddagen og tidlige kveldsstund sammen med Solvår. Til slutt måtte vi bare bryte opp, og Oddbjørg og jeg fikk henne trygt hjem til trappa hennes igjen etter enda mer god samtale i bilen. Et par visdomsord av Anneke Companjen finner jeg passer godt å ta med etter denne opplevelsen:

”Vi kan ofte se oss blinde på vanskelige situasjoner og bli deprimerte, men dagen i dag er ikke enden i Guds øyne.” ”Å kunne se seg tilbake og se Gud i det hele er de grå hårs privilegium”

Advertisements

oktober 23, 2010 at 9:26 pm Legg igjen en kommentar


Kategorier