Archive for november, 2010

EKTESKAP PÅ PRØVE?

Under denne tittel åpner Gunnar Ferstad sin kronikk i Dagen 23.november med følgende ord: ”Samboerskap omtales ofte som et prøveekteskap. Det ligner til forveksling på ekteskap, det er bare dette lille ordet ”prøve”, i forkant.”

Det Ferstad får fram så godt er at et prøveekteskap er umulig med tanke på et livslangt samliv:

”Til prøveekteskapet kan vi stille en del spørsmål som det bør svares på, sier han: Når tar prøven slutt? Hva er kriteriet på at prøven er bestått? Hva skjer dersom en ikke er førnøyd i prøveperioden? Skal prøven inneholde faser med ekstrabelastning i form av endret livssituasjon som sykdom, arbeidsledighet, barn, krevende byggeperioder, aldrende svigerforeldre eller flytting? Skal et prøveekteskap bli realistisk, må en finne ut om en passer sammen også i slike tider.”

Litt lenger nede sier han: ”Tanken om samboerskap som prøveekteskap bærer med seg en bevisst eller ubevisst tanke og holdning om noe mindre forpliktende enn ekteskap. En vil lettere lete etter bremsen og en vei ut av forholdet når prøven blir mer krevende enn en hadde antatt.”

Men om ekteskapet skriver han følgende:

”Ekteskap er ikke noe man kan prøve. Ekteskap er noe man skal være og er. Ekteskap er blant annet å være sammen i forandring hele veien. Når du velger å si ja til å dele resten av livet med en annen, sier du ja til å leve sammen i forandring. Den du gifter deg med vil forandre seg. Garantert. Og du selv vil forandre deg. Noen blir rundere, andre blir mer kantete. Noen mildere mens andre blir strengere. Og alle blir eldre, med de forandringer som det innebærer i form av utseende og helse. Det er ikke mulig å prøve ut slikt før du er der. Det å gå inn i et ekteskap er derfor å være forberedt på stadig forandring. Det tar noen ganger et langt liv å bli kjent med seg selv og ens ektefelle.

En grunnleggende tanke i ekteskapet er å svare ja på følgende spørsmål:” (Så siterer han de to spørsmålene i vielsesritualet, hvorav det siste lyder: Vil du elske og ære ham/henne og bli trofast hos ham/henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?)

Deretter sier han: ”Dette forpliktende ja-et er et løfte (til Gud) om livslang troskap og er med å konstituere ekteskapet. Den grunnleggende tanken for et ekteskap er: Når du svarer ja på disse spørsmålene, så sier du at jeg blir hos deg samme hva som skjer. Jeg blir hos deg samme hvordan du endrer eller vokser. Jeg vil bli hos deg samme hvordan jeg selv endrer meg eller vokser. Jeg velger å  bli hos deg. Det kalles være-ekteskap. En slik grunntanke er noe annet enn å prøve Dette er noe av den dype forskjellen på samboerskap, kalt prøveekteskap, og et ekteskap i bibelsk forstand.”

Ferstad skriver mer her som burde vært tatt med, men i stedet vil jeg anbefale å lese denne kronikken og gjerne ta vare på den for å gi den til for eksempel to som tenker på samboerskap eller på ekteskap. Artikkelen er meget klargjørende.

Jeg vil bare føye til noe som Ferstad ikke tar med, men som er en velsignet følge av dette livsvalget av ektefellen. Det er trygghetsfølelsen, som er som en varmepute for kjærligheten, tilliten, anstrengelsene for å lykkes og trygghetsfølelsen hos barna. De forstår at mamma og pappa er glad i hverandre og vil aldri skilles. Dette livsvalget er også et forbilde som barna lettere vil etterfølge når det blir deres tur å stifte samliv. Dessuten vil det være en vaksine mot å innlede andre forhold, som Bibelen kaller hor. De fleste vil oppleve å bli forelsket i et annet menneske etter inngått ekteskap, ja, også lenge etter. Men dette vil ikke ødelegge, bare forsterke beslutningen om å bli hos den andre, når en først har tatt valget og gitt løftet innfor Guds ansikt.

Personlig har dette livsvalget vært et lim som har bundet meg og min kone sammen, gjort at vi har vokst sammen gjennom forskjellige motganger og prøvelser som ekteskapet har bydd på og styrket kjærligheten oss imellom. Det er en velsignelse å kunne vite 100% at den andre vil aldri gå fra meg. Jeg vil takke Ferstad for hans meget gode artikkel og vil ta vare på den for et hvert tilfelle der den kan komme til nytte.

Advertisements

november 23, 2010 at 8:18 pm Legg igjen en kommentar

MOSES, JOSVA OG KALEB

Ble Moses, Josva og Kaleb frelst fordi de oppfylte Loven eller fordi de trodde Gud?

Det var spørsmålet jeg satt med etter å ha hørt en inspirerende og berikende tale av Eva Olsvold Sundar på Shofar-møte i går kveld.

Hvorfor jeg nevner disse tre, er fordi Moses fikk se løfteslandet og Josva og Kaleb fikk komme inn i det, erobre det og ta det i eie mens deres og forrige generasjon ble nektet det. Jeg spør slik også fordi Eva i talen nevnte et bibelvers hun var blitt spurt om ved en tidligere anledning, nemlig Joh 1,17:

For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

La oss se på Moses først. Sundar understrekte sterkt flere ganger at når Moses var på fjellet i førti dager, var det ikke for å få loven, men for å få instruksjon om tabernaklet, dets bestanddeler, byggematerialer og arkitektur og prestetjenesten som skulle utføres der. Loven hadde han fått og gitt folket før han besteg fjellet. Og sentrum i tabernaklet var Herren selv. Der bodde han så lenge folket leiret seg. Men det var først når ofringene ved innvielsen av helligdommen var utført og blodet stenket på Loven (lokket på paktskisten) og de hellige ting at Herrens herlighet kunne senke seg for å bo der, midt i blant folket. Siden bodde han der hos dem hver gang de lå i ro i leiren.

At det var på blodets grunn Gud ville og kunne bo blant folket, ser vi også av det faktum at hele utferden fra Egypt ble mulig pga. blodet, det som på Guds befaling ble strøket på dørstolpene rundt inngangsdøra til jødenes hus da dødsengelen gikk gjennom landet og drepte hver førstefødt. Slik ble hver førstefødt i Israel berget gjennom blodet og på en måte stilt fram som et forbilde på hver den som blir født av Gud, som altså blir frelst i kraft av blodet, ikke av Loven. Moses visste derfor at det var ved Herrens miskunn gjennom blodet at det var frelse å få.

Når det står i Joh.1 at loven ble gitt ved Moses, betyr det altså ikke at det var ved sine gjerninger under loven at Moses ble frelst eller satte sin lit til frelse. Det står bare at loven ble gitt ved ham. Mosebøkene viser i sin helhet at Moses ikke satte sin lit til sine gjerninger, men til Herrens miskunn ved soningsblodet. Han ble derfor i likhet med Abraham rettferdiggjort pga. sin tro og tillit til Gud, som også Hebreerbrevet sier:

Heb 11:24-29

Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.

Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.

Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte.

Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land.

 

Josva og Kaleb var to av de tolv speiderne som ble sendt ut for å utspeide landet. Da de tolv kom tilbake, var det bare disse to som trodde at de kunne beseire innbyggerne der og erobre landet fordi Gud hadde sagt de skulle og lovt å gi dem seier. De andre speiderne og folket lot seg rive med av frykt og vantro og fikk som straff å dø i ørkenen i løpet av de førti følgende år. De fikk ikke komme inn i det, til forbilde på alle dem som ikke får komme inn i Guds rike pga. den samme vantro.

Om Josva og Kaleb sier Gud:

4M 14, 24: Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det. Det var altså pga av tillit til Gud (fordi han ”trofast fulgte meg”) at de fikk komme inn.

Følgende skriftsteder viser det samme:

Heb 3:18-19 Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.

Heb 4,1-3 La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! – Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.

Hva så med loven? Jo vi leser i Gal 3,19:

Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt …… Gal 3, 21: Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! …… Gal 3, 22: Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror. …… Gal 3, 24: Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.

Slik ser vi det forbilledlig gitt oss også i Mosebøkene. Folket syndet og de forskjellige blodige offer måtte bringes på alteret for å sone for folkets synd. Slik har Jesu blod gjort soning for hele verdens synd. Men bare de som tar i mot frelsen ved tro på det offer som Gud har brakt, hans egen Sønns blod, får komme inn i landet. Dvs. at de tror at Jesu blod også renser dem for deres synd og ved det rettferdiggjør dem for Gud. Dette gjelder også jødene. Og nå roper de etter Gud, som Sundar fortalte og også viste ut fra Skriften: Hvor er han? Hvordan skal vi finne Han? For de har ikke blodet. Men det skjer en oppvåkning blant dem nå, også blant de ortodokse. For Gud har ført dem til landet og de sanne kristnes kjærlighet til dem har fått dem til å lete etter Jesus Messias.

Men da har Gud selv svart på spørsmålet ovenfor: Moses, Josva og Kaleb kom ikke inn i løfteslandet og ble frelst fordi de oppfylte loven, men fordi de trodde Gud.

For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort.

Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Rom 3:22-26.

La oss derfor be med Jesu disipler: Forøk vår tro! Gjør vår tro på deg større, Jesus! For ingenting er umulig for deg! Gjør oss frimodige i å vise vår tro på deg for våre medmennesker så også de kan komme til tro på deg!

november 20, 2010 at 1:33 pm 1 kommentar


Kategorier