Archive for juli, 2012

PRØVEN

4. bibeltime om Abraham.
(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

I Abraham sitt liv, ser vi at troen hos en kristen prøves på forskjellige måter. Vi kan gruppere det i to:

På den ene siden selve trosprøven, altså det å tro. Her prøves en kristen i sin tro på Gud.
På den andre siden troskapsprøven. Her prøves en kristen i forhold til omgivelsene, når han fristes til ulydighet pga. frykt for mennesker, og når han blir fristet av sitt kjød eller av andre mennesker til ulydighet. Ofte henger disse sammen, slik at troen bevises eller vises ved troskapen.

Abrahams tro ble prøvd i det øyeblikket han ble kalt til å bryte opp og dra til Løfteslandet. Skulle han tro Gud? Var det virkelig Gud som kalte? Ville Gud holde sitt ord om å velsigne ham?
Hans tro ble også prøvd da han og Sara var blitt gamle og Gud lovte ham en sønn som Sara skulle føde ham og som skulle bli til et stort folk. Skulle han våge å tro dette? Med tanke på barn var jo ikke Sara lenger i produktiv alder. Vanskeligere ble det for troen jo flere år som gikk før Gud innfridde løftet.

Den største prøven for troen var vel da han noen år etter Isaks fødsel fikk befaling om å ofre denne løftessønnen Gud hadde knyttet så store løfter til. Vi kan jo forestille oss at Abraham spurte seg om Gud drev gjøn med ham. Likte Gud å plage ham?Var ikke Gud til å stole på likevel?

Kanskje det bare er vi som spør slik. Vi får jo ingen hentydning om hva Abraham tenkte. Men det aner oss at Abraham må ha hatt mange kamper om det å tro Gud.

Og det er når troen prøves at også troskapen prøves. Hvordan gikk det for Abraham i disse trosprøvene? Det var jo når tiden gikk og ingenting skjedde, og når vanskelighetene tårnet seg opp, at det ble vanskelig for Abraham å sette ut i livet og følge og holde fast på det Gud hadde sagt. Når vi leser disse beretningene om Abraham i 1.Mosebok, ser vi at han både bestod troskapsprøven og ikke bestod den.

Han bestod den ved at han brøt opp fra Mesopotamia og Karan da Gud kalte ham, på tross av mulige innvendinger og kanskje trusler fra omgivelsene.

Men i Egypt sviktet han da han av frykt for sitt liv utgav Sara for å være hans søster (Kap.12). Og da han ble satt på samme prøven i Gerar (kap.20), sviktet han igjen. Han hadde tydeligvis ikke lært å stole på Gud av det som skjedde i Egypt.

Han synes også å ha sviktet prøven da han fulgte Saras råd om å gå inn til Hagar og få en sønn med henne, i stedet for å vente på en Isak som kanskje ikke ville bli unnfanget.

Men da han avstod fra å berike seg på Sodomakongens gods og gull etter å ha befridd både folket og godset fra fienden (kap.14), bestod han prøven.

Og endelig bestod han den ufattelige prøven da Gud ba ham ta med seg Isak til offerstedet for å ofre han som brennoffer for Herren. Og mens han bestod denne prøven, viste han også sin sterke tro på Guds visdom og makt i følgende uttalelser: til Isak: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Og til tjenerne: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Og i selve ofringsøyeblikket sier hebr,brevet at Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde.

Selv om Abraham, som vi ser, sviktet trosprøven og dermed troen på sin Gud i enkelte tilfeller, ser vi også at han gjorde det motsatte. Vi skal også legge merke til at det var når Gud var taus og ikke gav Abraham beskjed om hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle forholde seg – at han sviktet.

Alle har vi minner om situasjoner der troen vår ble prøvd. En ting er å rose seg av sin tro på Herren. Langt vanskeligere er det å vise denne troen i handling. Når vi synger om vår tro og vår store kjærlighet til Gud, spørs det derfor om vi ikke ofte tar munnen for full. Snart befinner vi oss i Peters situasjon når Gud vil prøve denne troen vår om det er noe tak i den. Da må vi i ettertid si som han: Herre du vet alt, du vet at jeg (på tross av at jeg sviktet) har deg kjær! Og da er det forsoneren, frelseren Jesus vi er så glad i og klynger oss til, han som tilgir og er trofast, når vi er troløse.

Jeg husker for eksempel fra sommerjobb på ”Bolaget” i Narvik, der jeg sviktet troskapsprøven. Fristelsen som kom fra arbeidslaget var å bryte av arbeidet og gå hjem en time før tiden. Troen hadde jeg, men i prøvens stund sviktet den. Jeg visste hva Gud ville og hva som var rett, men pga. feighet sviktet jeg. Dermed mistet jeg frimodighet og gleden over å ha bestått prøven.

En annen gang bestod prøven i å trosse mørkeredsle og frykt for en stor, fremmed, svart hund jeg kunne møte langt inne på fjellet nær der han bodde, hvis jeg fulgte samvittigheten som bestod i å hjelpe en gammel mann hjem en sen og nattmørk kveld. Den prøven bestod jeg. Og lykkefølelsen og gleden som fylte meg etterpå, måtte være av Den hellige Ånd, fordi jeg hadde vært lydig.

Likevel må jeg si at alt i alt har jeg sviktet mer enn bestått denne prøven. Når jeg tenker på det, føler jeg i anfektelsens stund at langt andre enn meg vil få høre Jesu ord: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!

I stadig flere, om ikke de fleste land, er troskapsprøven så mye alvorligere, fordi det går på livet løs. Og vi tenker på de mange som har oppgitt og oppgir alt for troen på Jesus, som utholder tortur og død for hans navns skyld, fordi de ikke kan fornekte ham.

Men også i Norge kjenner vi nå et øket trykk og jeg spør meg: Hvor mange vil svikte troen når den virkelig blir satt på prøve? For utviklingen synes å gjøre det stadig trangere for troende kristne, særlig i jobbsituasjon, og for organisasjoner og kristne fagskoler. Vil troen svikte når pengestøtten trues med å bli stoppet, eller når ugudelige lover blir presset på oss kristne?

Eller vi kan spørre i denne materialistiske og gudløse tid om pastorer, forkynnere og kristne ledere vil passe munnen sin mer enn det er behagelig for Gud, av frykt for å miste noe. Selv om ikke jobben og lønnen trues, er forventningspresset der. Suksessen måles jo i dag i stor grad i øket medlemstall og frelste sjeler. Dessuten er det ofte i dag bibelske emner som forkynnere ikke får lov til å berøre i sin forkynnelse. Jeg minnes for eksempel Hans Svartdal fortalte i en preken i Lyngdal noen år før han døde at det mer enn én gang var blitt nektet ham å forkynne bestemte ting. Hvem vil man da være tro mot, mennesker eller Gud?

Jeg tenker ofte på Jesu ord: Vil også dere gå bort? Er vi forkynnere i likhet med Jesus villige til å bli stående igjen uten tilhørere og tilhengere, bare fordi vi ikke vil forkynne det som klør i øret påfolk. Eller består vi ikke prøven?

Jak 2:20-24
Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig.
Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene. Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. 
Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro.

Det Jakob sier er at troen viser seg i gjerning! Da er det naturlig å spørre: Har du og jeg noe å be Herren om tilgivelse for, og vende om fra?

Luk 17:5
Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!

Advertisements

juli 21, 2012 at 3:08 pm Legg igjen en kommentar

TROEN

3. bibeltime om Abraham.
(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

1M 15:6
Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

Hva er tro?
He. 11:1  … tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.

Dette er definisjonen av tro og kan for så vidt gjelde hva som helst. For eksempel at verden er blitt til av seg selv, uten styring eller at muslimenes Allah eller hinduenes Krishna er gud.

Men A. trodde at Gud hadde skapt verden og at Gud talte sant. Han trodde derfor fullt og fast at det Gud sa han ville gjøre, det kom han til å gjøre. I tillegg trodde han, som vi leser i He.11:6, at Gud lønner dem som søker Ham. Det var vel det Abraham gjorde i Mesopotamia. Han var nok tvilende til avgudene der og hadde vel sett at det ikke var noen virkning i å søke dem. Så hadde han vel sett på skaperverket og forstått at det måtte stå en Gud over alt dette og skapt det og at det har ført til at han har begynt å henvende seg til den levende Gud. I dag hører vi jo også om mennesker som ikke har hatt noen gudstro, men som i en eksistensiell krise i livet har søkt Gud og opplevd at han har åpenbart seg for dem. Men det kan også være fedrenes fortellinger om den levende Gud som har gjort inntrykk på Abraham. I allefall kom han til troen på Gud og ble av Gud regnet som rettferdig pga. troen.  

En annen måte å definere bibelsk tro på, er å si at tro er den positive reaksjon på Guds tiltale, enten det er et kall til å gjøre noe eller det er et løfte eller et annet utsagn ifra Gud. Her var det et løfte, hans ætt skulle bli som stjernene på himmelen. Det trodde han, enda han og Sara var for gamle, menneskelig sett, til å få barn. Så selv om han ikke forstod hvordan det skulle skje, trodde han likevel, fordi det var Gud som sa det, Han som ikke kan lyve.

Tro kan derfor også defineres som lydighet, fordi troen var A. sin lydige reaksjon på Guds ord. Den viste seg da også i at A. handlet og forholdt seg etter det som Gud sa.

For Paulus var det derfor en selvsagt ting at forkynnelsen av troen som frelsesgrunn skulle virke lydighet, slik han sier iRom 1,5: 

Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

Hvis ikke A. hadde adlydt Gud og brutt opp fra Mesopotamia og tatt med seg sine folk og sin eiendom og reist til Kanaan, må vi vel si at A.’s tro hadde vært en død tro. Den hadde i alle fall ikke fått utvikle seg og vokse. Han hadde ikke lært Gud å kjenne og sannsynligvis heller ikke blitt frelst og heller ikke blitt den forbilledlige far, som han ble, for alle frelste troende. Det samme hadde skjedd med disiplene hvis de ikke hadde lydd Jesu kall: Følg meg! Da hadde de ikke lært ham å kjenne og heller ikke fått den frelsende troen på ham.

Troen viser seg altså ved lydighet. Ved lydighet lærer en kristen å kjenne sin avhengighet av Kristus, fordi han ikke makter noe av seg selv. Det betyr at en kristen ikke bare har Jesus som sin frelser, men også har tatt imot Kristus som Herre.

Det var likevel ikke lovgjerninger Herren regnet ham til rettferdighet. Loven var jo ikke kommet ennå (Se Gal.3). Men det var som vi leser i Jakobs brev : troen virket sammen med hans gjerninger, og troen ble fullkommen ved gjerningene. Jak 2:22

Men den troen som Abraham hadde, var selvfølgelig preget både av det han visste og ikke visste om Gud. Han forholdt seg til de åpenbaringer, pakter og oppdrag som Gud møtte ham med. Det var, slik det fremkommer i Bibelen, en enkel, fast tro på Skaperen, for hvem ingenting var umulig, men som likevel var nådig mot den som svarte Gud med tro på tiltale. Denne Gud ville han tilhøre, tro på og følge i livet.

Etter hvert som åpenbaringstiden skred fram, lot Gud lyset over pakten i Kristus som offerlammet og grunnlaget for frelsen og samfunnet med Gud,  bli klarere nedtegnet i Skriften, inntil den fulle åpenbaringen kom med Jesus Kristus. Det var først da at alt det som var skrevet om ham i GT kunne åpenbares. Dette hadde nok ikke Abraham lys over. Men kvaliteten av den tro som Abraham hadde, var åpenbart den samme som den som kjennetegner en levende kristen. Dette understreker jo Paulus så klart i Gal.3.

Svikt i troen ser vi likevel hos Abraham som hos oss. Det kan skje når troen prøves mens Gud er taus. Vi kan for eksempel nevne fallet i Egypt, da han av frykt for sitt liv fremstilte Sara som sin søster og ikke som sin hustru. Vi ser det også i det at han lød Sara og gikk inn til Hagar, for med henne å få barnet som Gud hadde lovt. Men nåden holdt ham oppe. Gud var fortsatt nådig mot ham og øvde ham i troens lydighet.

Heb 11:8-12
Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte.
For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.
Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet.
Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.

Hva så når det svikter for deg og meg, for det gjør det?
Da skal du bekjenne din synd for Jesus og tro at han har forlikt Gud med oss ved sin død på korset. Det er vår tro på Ham som frelser oss. Det er han som har tatt ansvaret for din frelse. Frelsen er i ham. Hele veien. Når du synes det lykkes og når du anfektes pga. dine feiltrinn. Hele tiden er det han som er din trygghet i frelsesspørsmålet.

Men at du tar Guds og Kristi bud nøye og vil leve etter dem, det er grunnlaget for at du skal kunne leve i troen på Jesus. Likeens at du tar korset opp (forsmedelsen i verden ved å være en kristen) og følger ham..

Den billige nåden som vi har så mye av i dag vitner ikke om et sant gudsliv. Den stiller ingen krav til en kristen. Derfor tror han at han kan leve som han vil og likevel få nåde. Men det kan han ikke, for da lar han fremdeles sitt kjød leve og ikke oppstandelseslivet i Kristus. Siden han ikke vil ha del i dødssamfunnet med Kristus, bedrar han seg selv når han tror at han lever i livssamfunnet med Ham: Dette sier Bibelen så klart i Rom 6,3-7:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.
For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.
Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.

Døds og livssamfunnet med Kristus. Det var der Abraham levde.
Og de mange troende ellers opp gjennom tidene, for eksempel misjonærene som fulgte kallet i lydighet og ved det opplevde stor velsignelse av sin gjerning, først her og så hjemme hos Gud. De var på ingen måte fullkomne, men de fulgte kallet og fikk gjøre Herrens gjerning. Men frelsen hadde de i Jesus alene.

Hva er så lønnen for troens lydighet?
Guds ord til Abraham gir svaret: Rettferdiggjørelse (1M 15,6) og velsignelse (1M 12:2).

Og til slutt evig liv:
Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin.       
For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Åp 19:8

juli 19, 2012 at 4:16 pm Legg igjen en kommentar

LØFTENE

2. bibeltime om Abraham(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

Abraham fikk tre store løfter av Gud:

  1. Landløftet
  2. Løftet om å bli til et stort folk
  3. Løftet om velsignelse.

LANDLØFTET

1M 15:18 Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat,

Landløftet gjentas 4 ganger til Abraham, 1 gang til Isak, 3 ganger til Jakob, minst 10 ganger til Moses. Videre finner vi det i Josva 2 ganger og ellers mange ganger i Jesaia, Jeremia og Esekiel og hos flere av småprofetene.

Det er tydelig når en leser landløftene hos profetene at noen av dem aldri er blitt oppfylt helt ut, at det endelige i dem ennå gjenstår, nemlig aliyahen fra alle verdens land, folkets gjenfødelse og Jesus Messias’ gjenkomst. Moses er den første av profetene som klart og tydelig profeterer tilbakekomsten til landet, slik vi har opplevd det de siste hundre år. Men løftene til Jakob i kap.28 kan leses som en profeti om det samme, hvis vi strekker det ut over den konkrete oppfyllelsen i hans eget liv.

1M 28:13-15:
13 Og se, Herren stod over den (stigen og englene)og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt.
14 Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. (Skjedde ved Moses, Josva, David og Salomo) Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes (skjedde ved apostlene og de første messianske jøder).
15 Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går (Gud bevarte jødefolket fra å gå til grunne gjennom to tusen års landflyktighet e. Kr.), og jeg vil føre deg tilbake til dette landet (den siste tilbakevending til landet). For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg.

Men profetien ved Moses er i alle fall tydelig nok og går langt ut over det som skjedde da den andre aliyah fra Babel fant sted på 500-tallet f.Kr. Den passer derimot med den tredje aliyah i det tjuende årh. e.Kr.:
5M 30:1-6
Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt deg, og du tar det til hjerte ute blant alle de folk som Herren din Gud har drevet deg bort til, (Altså ikke bare Babel)
og når du av hele ditt hjerte og hele din sjel omvender deg til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn,
da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg. Han skal igjen samle deg fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt deg iblant.
Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg mer tallrik enn dine fedre.
Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. Da skal du få leve.

Hos Hosea finner vi en profeti som stemmer godt med jødenes skjebne fra år 70 e.Kr.:
For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager. Hos 3:4-5.
Særlig uttrykket ”uten offer” passer tiden etter at tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr. og offertjenesten opphørte.

Israel har hatt landet til låns. Landet var og er Herrens land (Jer.2,7) og Jerusalem er Herrens by (Jes.45,13). De måtte ut av landet første gangen pga. sitt frafall og andre gang pga sin fornektelse av Messias, men Gud lovte å forbarme seg over dem igjen.
I dette landet skal Israel bli frelst som folk til slutt og her skal Gud dømme alle hedningefolk.
Her gjorde Jesus Kristus sin forsonergjerning. Her skal han ifølge profetiene komme tilbake som Herre og konge og regjere over verden. Da skal han dømme levende og døde og gi sitt folk (de som har Abrahams tro) evig liv.

 

LØFTET OM ET STORT FOLK

1M 13:16
Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles.

Abrahams ætt er:

  1. et entallsord som menes Kristus Gal.3,16

1M 15:4-5  Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg.

Gal 3:16  Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.

  1. Abrahams folk, israelittene 1M 15,4-5

Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.

  1. De troende av alle folk Jes 49,6 og Gal.3,29

Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.

Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.

Men dette kommer vi tilbake til under temaet ætten.                           

LØFTET OM VELSIGNELSE

1M 12:3
Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

  1. Gjaldt løftet om velsignelse og forbannelse bare dem som velsignet eller forbannet Abraham eller gjaldt det også når de velsignet eller forbannet hans folk? Det står jo tydelig ”deg” og ikke ”ditt folk”                                

4M 24:9 (Bileams profeti) gir svar på spørsmålet: Han (Israel) legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne. Hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg!  Denne profetien har åpenbart ikke bare med Abraham å gjøre, men også hans folk, israelittene, og gjelder hedningene, hvordan de forholder seg til jødefolket.

  1. Likevel kom forbannelse fra Gud også over Israel, men da på grunn av deres frafall fra Gud, og ble i likhet med velsignelsen på forhånd lyst over folket da de kom inn i landet.

5M 11,29: Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelsen og forbannelsen:Velsignelsen, så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, og forbannelsen, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud, men viker av fra den veien jeg i dag byder dere å vandre på, og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Når Herren din Gud fører deg inn i det landet du nå drar inn i og skal ta i eie, da skal du lyse velsignelsen på fjellet Garisim og forbannelsen på fjellet Ebal. (Se også Josva 8,30-35)

juli 16, 2012 at 1:44 pm Legg igjen en kommentar

KALLET

1. bibeltime om Abraham
(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

Hva er et kall?  Vanligvis tenker vi at kallet er en livsoppgave.
I bibelsk forstand er Guds kall et kall til oppbrudd fra et selvbestemt liv til et liv i etterfølgelse av Herren. Kallet medfører en forandring av livssituasjonen hvis det blir fulgt, altså hvis en følger kallet.

Noen mener at kallet utelukkende går ut på det å være en kristen, ikke at en har fått en bestemt livsoppgave. En gang hørte jeg en kristen leder si det. Men det er ikke rett. Kallet kan også innebære en bestemt livsoppgave, noe bestemt Gud har kalt en til å gjøre, og det kan vare livet ut. Jesus kalte disiplene til å være menneskefiskere og det kallet varte livet ut.

Da Peter tok fatt igjen som fisker, møtte han Jesu kall på nytt. Han skulle fiske mennesker og være hyrde for fårene. Tenk om han og for eksempel Paulus hadde tenkt at kallet bare var å være en kristen. Da kunne Peter gått tilbake til fiskebåten og Paulus nøyd seg med å være teltmaker etter noen år som hedningenes apostel.

ABRAHAMS KALL
1M 12:1-3
Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!
Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse.
Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Abraham fikk i hovedsak tre kall av Gud.

  • Det første var et kall til oppbrudd fra det gamle livet i Ur med tilbedelse av avgudene til en reise til et ukjent, men konkret land som Gud hadde bestemt å gi ham, og der bli far til et ufattelig stort folk. Kap.12
  • Det andre kallet hadde tilknytning til en bestemt pakt som Gud opprettet med Abraham, som vi kan kalle omskjærelsens pakt. Kap. 17.
  • Det tredje var kallet til å ofre Isak. Kap. 22

Vi ser av dette at kallet ikke trenger å være bare en engangsforeteelse. Det kan komme nye kall i tillegg, og opprinnelige kall kan bli fornyet.

Abraham måtte bryte opp for å følge kallet fra Gud. Det samme måtte Jesu disipler når Jesus sa: Følg meg! Å følge dette kallet til Jesus fikk varige konsekvenser for livet. De måtte ofre et liv sammen med sin familie, ofre sitt borgerlige yrke og sitt hjemlige bosted. Ved at de fulgte etter Jesus, lærte de å kjenne ham og hans guddommelighet og kraft, loven og evangeliet, og de lærte å kjenne seg selv og sitt behov for nåde.

Å følge kallet fører til velsignelse, at gode ting skjer både for en selv og andre.

Kallet er egentlig nåde. Når Gud kaller Abraham til oppbrudd, er det Gud som tar initiativet. Det skyldes ikke at Abraham har fortjent det og heller ikke at han har de kvalitetene som skal til. Men ved at han i tro fulgte kallet, ble det til rettferdiggjørelse for ham og evig velsignelse.

Kallet til omvendelse og tro på Jesus er på samme måte nåde. Ufortjent, men fører til frelse og evig liv for den som tror og følger kallet.

Å følge Guds kall er tro fulgt av gjerning.
Egentlig finnes det ikke tro uten handling. Det var et trosskritt for Abraham å begi seg i vei med hele sitt hus til et fremmed land. Han var avhengig av å tro at Gud som hadde gitt kallet var pålitelig. Han ble pga. sin tro tilregnet rettferdighet, som en følge av troen. Ved at han fulgte kallet, lærte han at Gud var allmektig til å iverksette alt det han bestemte seg for å gjøre. At ingenting var umulig for Ham. Det lærte også Jesu disipler. Derfor ble deres tro stadig sterkere og mer befestet ved at de fulgte ham.

Tro uten handling er en død tro. Det er en tro bygd på billig nåde. Denne billige nåden ser vi mye av i dag. Den fører ikke til et nytt liv, fordi den som tror på billig nåde tror at nåden gir tillatelse til å leve det gamle syndelivet som før.

Abrahams tro førte tvert imot til handling. Men den kostet over evne. Han måtte ofre sønnen som Gud hadde knyttet all velsignelse til. Hva nåden kostet, ser vi først hos Abraham, kap.22, og senere ved at Gud ofret sin sønn for å kunne være oss nådig.

Den dyre nåden fører til et liv i Jesu følge med de kostnadene og velsignelsene som følger av det. Kallet er derfor kallet til å motta den nåden som oppbruddet fra det gamle livet til et nytt liv i troen på Jesus fører med seg. Den nåden kostet alt, og koster også alt å ta imot, fordi en må dø fra seg selv for å motta denne nåden.

Rom 6:1-4 Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?

Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.

Kallet er altså for enhver som vil ta imot Jesus, et kall til å dø fra det gamle, for å leve det nye livet i Jesu følge.

Men livet i Jesu følge har store løfter over seg, evig liv i stedet for fortapelse og store velsignelser både over livet her og evigheten.! Derfor er livet med Jesus verd å leve, ja, ikke til å greie seg uten!

juli 5, 2012 at 5:57 pm Legg igjen en kommentar

NOEN BIBELTIMER OVER ABRAHAM

Torsdag 4.juli

Kommende uke har jeg fått spørsmål om å holde seks bibeltimer på Evjetun leirsted i Evje. Disse kommer til å ha sitt utspring i Abraham og hans liv, som vi leser om i 1.Mos. kap.12-25, og i Det nye testamentet, der beretningene om Abraham behandles både av Jesus og apostlene. Temaene kommer sannsynligvis til å være følgende for de seks bibeltimene:

Kallet. Løftet. Troen. Prøven. Offeret. Ætten. Og disse vil komme som innlegg på bloggen min i dagene som kommer. Den første legges inn nå.

juli 5, 2012 at 5:45 pm Legg igjen en kommentar


Kategorier