Posts filed under ‘Bibelen’

OPPFYLLELSEN AV ROM.1,18-28 OG KIRKEMØTETS JA TIL LIKEKJØNNET EKTESKAP

 

Bibelen3På årets Kirkemøte ble kirkelig vigsel av likekjønnede vedtatt. Hvordan kunne det skje? En viktig årsak finner vi i Rom 1,18-28. Vanligvis siteres bare v.26-27 når en tar fram Bibelens ord om homofili. Men disse to versene er bare følgen av en alvorligere synd som har skjedd på forhånd, og som kommer fram i de foregående vers. En synd som alltid har ført med seg de syndene som nevnes i siste del av avsnittet. Nemlig synden mot det første og største bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg»

Jeg siterer avsnittet suksessivt i kursiv, med egne kommentarer innimellom.

18 Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. 21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap.

V.18 forteller om sannheten som holdes nede i urettferdighet. Og årsaken er ateisme eller naturalisme, fordi en ikke tror at Gud har skapt verden, enda naturen i seg selv vitner om det. Opplysningstiden på 1700-tallet var som et feid og pyntet hus for evolusjonslæren, som fikk fart ved Darwin.  Alt var blitt til av seg selv. Vitenskapene var før det ledsaget av en selvfølgelig tro på en Skaper som stod bak det skapte. Troen på en Gud bakom alt, ansporet til å utforske det skapte. De så Gud i naturen, for de så han i alt det skapte.

Men dette var ingen tilfredsstillende tanke for de av forskerne den gang, som ikke trodde på Gud.  Evolusjonsteorien ble derfor begjærlig tatt imot av dem, og ble en kjærkommen unnskyldning for ikke å ville tro på noen gud. Nå hadde de i utviklingslæren fått et redskap for sin vitenskap blottet for religion og kristendom. Og da forskerne byttet ut Gud med Darwin, fulgte kulturradikalerne etter, og likeens teologene, og folket ble gjennom skolegang og undervisning etter hvert lært til å tro at det finns ikke noe overnaturlig. Det finns ingen Skaper. Ingen Gud. Alt er blitt til av seg selv ved de eksisterende naturlovene og de fysiske og kjemiske stoffene.

Men de var og er uten unnskyldning, sier v. 20. For, Gud har etterlatt seg bevis i naturen på at han er til. Om en bare er villig til å se det. Men det er mange ikke, selv ikke i dag hvor den biologiske forskningen har avdekket mer og mer av det fantastiske som skjer på micro og nano-nivå i alt levende. Og også all annen forskning samstemmer og motbeviser at skaperverket kan ha utviklet seg av seg selv. En ufattelig intelligens må stå bak. Det har de «kunnet se og kjenne av hans gjerninger».  (v.20). I stedet har denne evolusjonslæren vært undervist i grunnskoler og universiteter i alle vestlige land og videre utover verden i flere generasjoner, helt opp til i dag. Dette fikk konsekvenser.

23 De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr.

Slik som hedningene laget seg avgudsbilder av mennesker og dyr og dyrket dem, ble følgene av utviklingslæren den samme. Bare at man ikke lenger dyrket bilder av dem, men skapningen selv. Det ble en naturlig konsekvens av at Gud ble fornektet. Mennesket må alltid ha en tro, og når det ikke lenger kunne tro på Gud, måtte det tro på seg selv, på sin kunnskap og innsikt, storhet og enorme utviklingsmuligheter. Fokuset ble flyttet fra Gud til det skapte. Dyrkingen av mennesket og naturen for øvrig kom i stedet. Menneskene ble overmodige, stolte, selvtrygge, frigjorte til å følge sine egne lyster, og sikre på at sannhet var noe de kunne finne ut av selv, uten hjelp av noen guddom. For noen absolutt sannhet finnes jo ikke lenger når Gud er tatt bort. Alt har bare skapt seg selv, sier de. Men Gud sier «de endte i dårskap» (v.22), som det også står i Sal 53,2: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.» Og det føyes til: «Ond og avskyelig er deres ferd, det er ikke noen som gjør godt.»

«Ond og avskyelig er deres ferd, ingen som gjør godt». Det blir altså konsekvensen når et samfunn sier: Det er ingen Gud. De fleste unge sier det nå, ifølge statistikk, men prosenten øker i folket generelt. Humanisme og ateisme tar mer og mer over blant dem som har og får innflytelse over samfunnet. Gjennom flere generasjoner har evolusjonslæren vært den eneste som har vært lov å dosere til kunnskap om universets tilblivelse, de fysiske og biologiske lover og utviklingen av alt liv. Man regnet ikke med at Gud kunne blande seg inn på noen måte, for man trodde jo ikke på ham. Men versene forsetter slik:

24 De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. KVINNENE DERES BYTTET UT DET NATURLIGE SAMLIV MED DET UNATURLIGE27 PÅ SAMME MÅTE SLUTTET MENNENE Å HA NATURLURLIG SAMLIV MED KVINNER OG BRASNT I BEGJÆR ETTER HVERANDRE. MENN DREV UTUKT MED MENN, OG DE MÅTTE SELV TA STRAFFEN FOR SIN VILLFARELSE. 28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.

Sodomisme ble blant annet resultatet. Fordi de valgte bort Gud, lot han dem få det de ville ha. Samvittigheten deres hadde ikke lenger noen autoritet over seg som de trengte å frykte. Og den frihet de kom til å strebe etter, var en frihet til å følge sine lyster og selvvalgte sannheter, og få en allmenn aksept for det. Resultatet ser vi i årets Kirkemøte. Og vi ser det der, fordi kirken selv ikke har tatt vare på sannheten. Ikke tatt vare på troen på Bibelen som Guds åpenbarte ord, men falt for utviklingslæren og dens følger for teologien.

Om utviklingslæren sa danske Poul Hoffmann, som døde i fjor, følgende: «I utviklingslæren har gamle Adam fått sitt heteste ønske oppfylt: En religiøs legitimering av sin trang til å være dyr, med dyrets ansvarsfrihet og uhemmet tilfredsstillelse av sine behov og lyster. Og den lar han seg ikke fravriste igjen av rene kjensgjerninger.»

Hva Moseloven sier om sodomi:

Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er avskyelig. 3Mos 18:22

Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en avskyelig gjerning.  3Mos 20:13a

Hva NT sier om samme sak (i tillegg til Rom.1,26f):

En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, 10 horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære1Tim 1:9f

Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn* som øver utukt med menn, 10 …… skal arve Guds rike. 1Kor 6:9f

1 Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider.
2 For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige,
3 uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode,
4 svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.
5 De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.
2Tim 3:1-5
Jesus Kristus, herrenes Herre, kongenes Konge, universets Herre, kommer snart for å hente sin menighet og dømme verden. Det gjelder å vende om før det lyder «For sent!»

Reklamer

juli 19, 2016 at 3:30 pm 1 kommentar

EI TRU MÅ STYDJA OPPUNDER

SolbildeJa, så sa Ivar Aasen så sant.

Men når det gjelder skapelsesfortellingen, nytter det ikke bare «å stydje oppunder vitet». Her må vi rett og slett velge hvilket redskap vi vil bruke – «vitet» eller troen. Forklaringer som prøver å forene troen på at Gud har skapt verden, og at den er blitt til av seg selv, fører ikke fram, fordi man prøver å få to uforenlige syn til å passe sammen, istedet for å velge ett av dem

Bibelens Gud vitner om at Han er allmektig. F.eks. sier Han om seg selv: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig». (Matt 19) Til dette svarer forstanden nei, men troen sier ja. La oss ta et eksempel:

I Matt.14 får Jesus fem brød og to fisker å servere for fem tusen menn pluss kvinner og barn. Alle spiste seg mette og tolv fulle kurver med smuler ble samlet opp etterpå. Jesus må ha mangetusendoblet det han fikk å dele ut. På hvor lang tid gjorde han det? Antakelig så lang tid som det tok å dele det ut. Det mangedoblet seg underveis. Forstanden sier nei. Men troen sier ja, dersom vi tror at alt er mulig for Gud.

Hvorfor skulle det da være umulig for Gud å skape på seks dager? Noen sier at lysets hastighet taler imot en seks dagers skapelse og peker på avstanden til stjernene og galaksene. Men da Han skapte stjernenes lys, skapte han det vel helt fram til vår jord i ett nu? Det tror nå jeg. Gud var vel ikke bundet av at lyset skulle nå oss på naturlig måte?

Men la oss se på skapelsesfortellingen i Gen.1:

Den tror jeg skal forstås både bokstavelig og profetisk/åndelig. (Det gjelder for øvrig også den andre i kap.2.) Bibelen har et samlet budskap til oss fra Den Evige Gud som både er historisk og åndelig å forstå. Historikere har måtte gi Bibelen rett når det gjelder det ene historiske funn etter det andre. Bibelen viser seg dermed å være troverdig også slik. Dessuten har Han i denne sanne historien lagt inn et åndelig budskap som klart proklameres på Bibelens første blad, og som lyder slik: «Bli LYS!» Dette skjer tydelig ved Guds Ånd. Resultatet er både fysisk og åndelig! Han taler slik han gjør i Bibelen forat vi mennesker skal føres til sannheten om hvem Han er og hvem vi er, så vi kan søke Ham som vi er skapt til samfunn med.
Bokstavelig må vi forstå dette: «Bli lys!» som et tilstrekkelig lys for at livet på jorden kunne ta til og leve, selv om ikke sola var skapt. Dette skjedde første dag. Tredje dag skapte han gress, planter og trær. Så først den fjerde dagen skapte han solen og månen. Men man spør: Hvordan kunne gress, planter og trær leve før solen var der? Svaret må ganske enkelt være fordi Gud er lys (1.Joh.1,5) og ikke er avhengig av solen for å lyse og varme og skape liv.

Men hvorfor gjorde han det slik? Var det for å avsløre vantroen og prøve troen? Ja, det er godt mulig. For det som kolliderer med de fysiske lovene er vanskelig å akseptere av denne verdens vise mennesker. For de fleste av dem er en naturalistisk og ateistisk verdensanskuelse å foretrekke.

Men dette: Bli lys! er også Åndelig å forstå: I Johannes Åpenbaring ser vi at i fullendelsen skal det ikke være natt mer, og de hellige forløste skal ikke trenge lys av lampe eller sol, for Gud Herren skal lyse over dem.

Her har vi et eksempel på hvordan Gud er alfa og omega, begynnelsen og enden. For slik han begynner verdens fysiske skapelse med sitt «Bli lys!», avslutter han det i den åndelige verden med sitt livgivende lys, som ikke er avhengig av lampe eller sol (Åp 22,5).

Både fysisk og åndelig begynner skapelsesberetningen med mørke før lyset skapes

I den synlige verden ser vi det ved at mennesket har sine første 9 måneder i mørket i mors liv før det ser lyset. Men også åndelige sett er det slik: Fra unnfangelsen av er mennesket i åndelig mørke i denne verden og frelses utelukkende ved et gjenfødende lys over Jesus.

Denne mørke, forgjengelige verden er det første vi som mennesker kjenner til. Men den får sin avløsning ved at Guds evige rike bryter fram i lys.

Alt dette får Gud fram ved de tre første versene i 1.Mos.1.

Johannes tar det opp i sitt evangelium, i det han begynner slik:

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. Joh 1:1-5
Vi ser her at Ordet var Kristus. Det var derfor Han som sa «Bli lys!» Og Han er selv lyset, sier Johannes. Det skinte i verden, men verden tok ikke imot det.
Vi ser at fordi menneskene lever i mørke pga syndefallet, og elsker mørket framfor lyset, blir lyset bare tatt imot av dem som trodde på Ham og dermed var lyset verdig. Gud skilte allerede i begynnelsen mørket fra lyset. (1.Mos.1,4). Det har Han altså også gjort i frelsesverket.

Som Han skapte og oppholder vår fysiske kropp, er Han også kommet for å gjenskape det sjelelige, åndelige livet i oss, det vi tapte i paradiset, så vi igjen kunne få samfunn med Gud. For å gjøre det, måtte han sone synden for på den måten å forlike Gud med oss. Begge skikkelsene tror jeg det er Guds mening at vi skal gripe Ham i og tro Ham på. Den fysisk, historiske – og den åndelige. Disse to sidene ved Bibelen henger nøye sammen og forteller oss hvor pålitelig alt er som Gud har sagt i sitt Ord.

Så forstår vi ikke Bibelens skapelsesberetning ved bare å regne med hva som går an ifølge naturlovene, men ved troen. Gud velsignet og rettferdiggjorde Abraham fordi han trodde imot det han kunne se og kjenne med sine sanser og sitt intellekt:
For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. (1Kor 1:25)

oktober 21, 2015 at 4:30 pm Legg igjen en kommentar

BENJAMIN NETANYAHU

Israel, valg 4I 1.mos.35 leser vi om da Rakel fødte sin siste sønn. Det ble en hard fødsel for henne:
Og det skjedde idet hennes sjel drog bort – for hun måtte dø – da kalte hun ham Benoni. Men hans far kalte ham Benjamin.

Det er underlig med Guds ord. Det skjedde i historien og kan se ut som at det gjaldt bare der og da. Men profetiene i Bibelen lar budskapet oppfylles ikke bare én gang, men også gjentatte ganger. Og det gjelder ikke bare vanlige profetiske utsagn, men også slike som er knyttet til navn. For eksempel ble det sagt til Abram: 1M 17:4-5
Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk.
Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. (Abram = ”min far er stor”. Abraham = et ordspill med ”en mengde folk”.) Godt kjent er også Guds endring av Jakobs navn til Israel (se 1.M.32,24-28)

Det er derfor ikke usannsynlig at navnene Benoni og Benjamin inneholder en profeti – i dette tilfelle en profeti om Israel.

Benoni betyr ”min smertes sønn”.
Israel ble Guds smerte-sønn, og i så måte et forbilde på Jesus. Israel ble det pga. sin synd. Jesus ble det pga jødenes og verdens synd.

Han gråt over Jerusalem som ikke ville ta imot ham og led korsdøden for å skaffe soning for sitt folk. Men pga deres forkastelse av Jesus som Messias måtte Israel fortsette å lide for sine synder og vedble å være ”smertes-sønn” like til vår tid. Likevel har Gud elsket folket for sine løfters skyld.
Men smertes-sønn skulle ikke være det endelige.
Jakob ville ikke at hans siste sønn med hans elskede kone, Rakel, skulle hete Benoni, slik Rakel kalte ham, før hun utåndet. For Jakob var det nemlig en stor lykke å få denne sønnen. Så han kalte ham:

Benjamin, som betyr ”lykkens sønn”.
Israel var Benoni, smertens sønn. Men nå skjer det noe nytt. Gud er tydelig i gang med å gjøre Israel til Benjamin – lykkens sønn.
Oppfyllelsens dager n.d.gj. Guds løfter er kommet for Israel. Israel skal bli Benjamin, ”lykke-sønnen”.

Gjennom flere kriger siden jødefolket fikk sitt land tilbake i 1948, har Gud beskyttet det og latt mirakler skje, slik at Israel vant over sine fiender. Flere statsministre har landet hatt. Den nåværende kan komme til å sitte lengst av dem alle. Han og partiet hans vant valget nå 17.mars. Og han heter av alle ting BENJAMIN.

Kanskje er det å gå for langt. Men jeg har ikke kunnet fri meg fra tanken om at det ikke er tilfeldig at den statsministeren Israel har hatt nå i flere perioder, heter Benjamin. Navnet han bærer, stemmer så godt med Guds tanker for Israel i de siste dager: ”lykkens sønn”. Rom 11:15
For er verden blitt forlikt med Gud ved deres (jødenes) forkastelse (at de forkastet Jesus og frelsen i Ham), hva annet vil da deres antakelse bli (at de tar imot frelsen) enn liv av døde?

Kanskje varsler Netanyahus fornavn, Benjamin, en ny skjebnetid for Israel.
Og kanskje skal nettopp Netanyahu bli den som Gud bruker nå, like før Jesus kommer tilbake til sitt folk, til å iverksette det hele, Israels åndelige gjenfødelse og dommen over den vantro verden.

Netanyahu sa på valgdagen at Israel skal ikke mer deles. Det skal være Israels land, jødefolkets land. Ja, det er slik det skal bli, men i følge Guds ord gjennom en siste stormfull tid.

Det er i grunnen merkelig, det som skjedde med valget 17.mars. Ei uke før valgdagen viste meningsmålingene klart tap for Likud og Bibi, som Netanyahu kalles.
Til og med Israels fremste valganalytiker, Motti Morell, trodde det ville bli regjeringsskifte. ”Netanyahu går lenger mot høyre”, sa han. ”Det kommer til å felle ham”.

Israel, valg 1Men det gikk ikke slik. Likud vant valget med 30 mandater mot Sionistunionens 24. Denne unionen, en sammenslutning av venstrepartiene før valget, var avhengig av støtte fra de sammensluttede arabiske partiene for å kunne danne regjering, om de vant. Heldigvis skjedde det ikke.

Mange kristne over hele verden har vært i bønn for dette valget, som åpenbart og av mange er blitt kalt et skjebne-valg for Israel.

I et innlegg i Beit Israel skrev Ingrid Asher Olsen en henstilling til forbønn for Likud, Netanyahu og valget. I innlegget som kom på valgdagen, skrev hun bl.a. dette:

”Venstreliberalistene vil ta bort fars og foreldres eierskap til sine barn, og gi det til staten. De vil gi bort landet til islamister, arabere og jødehatere. Venstreliberalistene støtter aktivt homofilt samliv og ekteskap. De motarbeider aktivt tro, trosforkynnelse og etterlevelse. Motpolen til dette er de høyrekonservative, hvor Likud med Benjamin Netanyahu er i fronten, og som sammen med andre partier står rakrygget med ansiktet mot fienden.”

Valgresultatet kjenner vi. Det blir spennende dager framover. Herren oppfordrer oss til å legge alt i hans hender og stole på HAM!
Og det som skjer nå, er et varsel til uomvendte. Det haster med å omvende seg til Gud!

mars 20, 2015 at 11:17 am Legg igjen en kommentar

KAN KRISTNE SPISE HALALKJØTT?

Butikk i Oslo

Butikk i Oslo

Begynnelsen på denne lille debatten var en «I Fokus» artikkel  I Dagen 27. feb. av gen.sekr. i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, og hadde som overskrift: Kan kristne spise halal-kjøtt? Ikke alle Agøy sine offentlig meninger er jeg enig i. Men i dette spørsmålet synes jeg hun har redegjort godt. Det det er blitt debatt av er dette avsnittet i artikkelen hennes: «I urkirka diskuterte man om kristne kunne spise offerkjøtt og mat som ikke var i tråd med jødiske spiseforskrifter. Konklusjonen var klar: det er fullt lovlig for kristne å spise all slags mat. Det finnes derfor ingen teologisk begrunnelse for at kristne ikke kan spise halal-kjøtt. Det er heller  ingen grunn til å få samvittighetskvaler om en har spist slikt kjøtt uten å være klar over det. …….Noe av det fine med å være kristen er at vi er frie til å spise av alles matfat.» (Mine uthevelser)

3.mars har Ingolf K. Ones et svar på dette i Dagen, som lyder slik:

Det er gen.sekr. i MR, Berit Hagen Agøy som stiller spørsmålet, og hun besvarer spørsmålet med ja. Helen Agøy forteller at halal-kjøtt fremstilles på rituelt muslimsk vis: » For at det skal være halal-kjøtt, må det være en muslim som kutter halsen på dyret og det må fremsies en velsignelse/bønn. Slakteren må være godkjent av Islamsk Råd Norge»

Hun forteller videre at slakteriene stiller samme krav til halal-slakting som til alt annen slakting. Derfor er det ingen grunn for noen til å boikotte butikker som selger halal-kjøtt. Heller ikke til å sjikanere muslimer eller til å avstå fra å spise halal-kjøtt.

Hvor langt ut på viddene går det an å komme.?

Det finnes bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Allah og jodenes og de kristnes Gud har ingenting med hverandre å gjøre. Les Odd Sverre Hoves utredning om dette spørmålet i Dagen 22.11.1999.

Når vi kjenner litt til muslimenes lærebok og vet hvem de ber til, er det all grunn til for kristne mennesker til å ta sterk avstand fra rituell muslimsk halal-slakting!

Spørsmålet om å spise avgudsoffer var oppe i «Eldsterådet» i urmenigheten i Jerusalem, og det ble bestemt at de kristne skulle avstå «fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor». Apg 15,29.

Vi skal ikke bruke vår frihet slik at den blir til anstøt for de svake! 1.Kor.8,9. Vi kristne mennesker skal kjempe for religionsfrihet, men vi skal ikke være med å bevilge penger til avgudstempler eller annen måter å legge forholdene til rette for at noen dyrker avguder!

10.mars kom følgende svar-innlegg fra meg i Dagen

Flere har den senere tid tatt opp dette spørsmål. Senest Ingolf K. Ones i avisen Dagen. Han advarer kristne mot å spise halal-kjøtt en kan kjøpe i butikkene. Han henviser til Apg 15,28-29, der det står:
For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel!

Spiseforbudet som ble gitt til de hedningekristne av de jødiske kristne lederne i Jerusalem, har i dette tilfelle av mange, også av undertegnede, blitt forstått gitt av hensyn til de jødekristne, som det står i v.28-29: (…de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt.… ) De fire ordene jeg har uthevet synes å fortelle at dette var et nødskompromiss, for at menigheten av jøder og hedninger ikke skulle bli splittet, siden blodmat og avgudsoffer var en så utenkelig ting for jødene å ta del i.

Nå kan en spørre hvorfor Gud påla jødefolket disse spiseforskriftene som også omfattet alle urene dyr. Svaret er trolig at de ikke bare pga. disse ting, men gjennom å holde Loven som helhet, skulle bli bevart som folk gjennom de over tre tusen år som er gått og ikke bli integrert i hedningefolkene. Gud visste jo at Han ville måtte drive dem ut av landet og spre dem blant folkene (Sal.106,26-27)

Når det gjelder hva vi som kristne kan spise, så har Jesus imidlertid gitt oss klar beskjed:
Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige vei, og slik blir all mat renset. (Mark 7:18-19) Så føyer han til at det som gjør oss urene, er det som går ut fra hjertet.

Denne friheten har vært helt nødvendig for utbredelsen av Guds rike. Skulle misjonærene vært underlagt spiseforbudet, ville de blant mange folk og stammer ikke fått utført sin misjonærtjeneste.
Paulus forkynner det Jesus har sagt:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal 5,1). For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet (v.13).

Avsnittet i1.Kor 8:9 som Ones siterer, omhandler nettopp denne friheten, og hvordan vi med tanke på den skal forholde oss i møte med avgudsoffer. Her gir Paulus oss en klar veiledning som vi skal forholde oss til:

1Kor 8:4-10
4: Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. 5: For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – 6: så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
7: Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren.
8: Men mat gjør ikke til eller fra for Gud. Ikke vinner vi noe om vi eter, og ikke taper vi noe om vi ikke eter.
9: Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!
10: For dersom en ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet?

Det Paulus her advarer mot, er å spise kjøttet som avgudsoffer, (v.7). Det gjorde man tydeligvis der det ble ofret, altså i avgudshuset, (v.10). For hvis du åt det som avgudsoffer, var det det samme som å signalisere tilbedelse av en avgud. Gjør du det ikke i en offersammenheng, kan du med andre ord fritt ete det.

Vi ser at Paulus i dette tenker på de som kan ta anstøt. V.10 sier at de skal ta hensyn til dem, fordi de har bakgrunn ifra avgudsdyrkelsen og kan ved den kristne som ikke tar hensyn, bli fristet til å vende tilbake til avguddyrkelsen. Men den kristne er i prinsippet også fri i dette, men skal altså tenke på at denne bror kan miste livet i Gud, hvis han handler uforstandig.

Av samme grunn som Paulus angir i v.4-6, nemlig at vi tilber bare én Gud, den eneste sanne Gud , Faderen og Sønnen, bør en kristen  ikke gå inn i en moské etter min mening. For ved å ta av seg skoene ved inngangen, tilkjennegir han for all offentlighet og for muslimer i sær, sin respekt for Allah som guddom.

Men å spise halal-kjøtt fra butikkene kan ikke undertegnede se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt og spiser det uten tanke på at det er innviet til Allah. For mat gjør ikke noe til eller fra for Gud, (v.8).

12.mars har Ones dette svar på mitt innlegg:

Kjetil Fredriksen har en lengre imøtegåelse av det jeg skrev om ovennevnte spørmål og avslutter med at han ikke kan se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra å spise halal-kjøtt fra butikkene, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt. Kjøtte som er slaktet, slik Agøy beskriver det, på rituelt vis, er ikke et hvilket som annet kjøtt! Det er nemlig blitt bedt over og velsignet av en imam som er godkjent av Islamsk Råd Norge!

Gud og Allah står minst like langt fra hverandre som øst er fra vest. Dette dokumenteres alt for ofte ved handlinger utført avIS, Al Shabab, Boko Haram og Hisbollah med fl. Vi vet med andre ord hvem imamene ber til og det er derfor all grunn for kristne mennesker til å ta kraftig avstand fra kjøtt som er blitt bedt over på nevnte måte.

Dette var ikke et aktuelt tema da apostelen Paulus levde. Ellers ville han, ut fra mitt kjennskap til ordet, frarådet kristne mennesker å spise hala-kjøtt.

Jeg må ærlig og oppriktig bekjenne at jeg ville ta anstøt, hvis jeg ble klar over at kristne mennesker kjøper og spiser halal-kjøtt.

Derfor, om mat volder din bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror (1.Kor.8,13). Jeg er med andre ord helt enig i det apostelen Paulus skriver i 1.Kor.8.

Dette innlegget har jeg foreløpig ikke svart på. Det kan se ut som at godeste Ones og jeg snakker litt forbi hverandre. Men også at han ikke ser ut til å kunne tilkjenne andre kristne samvittighetsfrihet i dette spørsmålet. Det blir kanskje vanskelig å enes med hverandre når det gjelder dette.

mars 15, 2015 at 11:53 am Legg igjen en kommentar

SATIRE OG KRISTEN ETIKK

Trykt i Dagen 14.januar

Charlie 3Bakgrunnen for innsendte innlegg til Dagen er reaksjoner som er kommet i kjølvannet av terroraksjonen i Paris, i Charlie Hebdos avisredaksjon og den jødiske kosher-butikken dagen etter, der fire mennesker ble drept. (Bildene er fotos gjort med mitt mob.kamera, under NRK 2’s reportasje om Charlie Hebdo.)

Innlegget:

Av det som er kommet av reaksjoner og vurderinger i etterkant av masakren i Paris onsdag 7.januar, er den nokså unisone reaksjonen at ytringsfriheten, og under den friheten til å offentliggjøre satire i ord og tegninger fortsatt må beskyttes og gjerne forsterkes. Også Dagens redaktør er overbevist om at denne retten ikke må få bli begrenset eller stoppet av ytterligående islamisters terror-svar.

Undertegnede har tenkt over om dette er en rett reaksjonsform av kristne som vil følge sin mesters, Jesu Kristi, lære og eksempel. Og jeg kan ikke finne at det er rett.

Jeg forstår verdien av ytringsfrihet og at det er viktig for et hvert demokrati. Men Jesu disipler er et annerledes folk i denne verden (Joh.17,16). Og fordi det er annerledes, reagerer det på en annen måte på denne verdens ondskap enn det verden gjør.

Jeg kan ikke finne noe sted i Skriften der Jesus latterliggjør mennesker, hvem det så er. Det eneste som kunne nærme seg noe sånt er hans omtale av Herodes som rev. Men det var mer en sann karakteristikk enn en satire.
Charlie 1

Jeg kan heller ikke huske å ha lest at de første kristne drev med satire eller unnskyldte den. Det vi hører om dem er at de levde barmhjertig og rettskaffent og søkte å overbevise mennesker ved å forkynne Guds ords sannhet og gjøre godt mot alle, slik også apostlene lærer.

Hvordan kan vi latterliggjøre mennesker, stille dem så og si i gapestokken, hvis vi elsker dem? Når islamister dreper i Muhammeds og Allahs navn, er det dypt tragisk. De er kommet inn i et åndelig, sjelelig mørke som jeg som kristen ikke er i stand til å finne noe tragikomisk ved. De drives av onde åndsmakter og jeg kan bare synes synd på dem. Som kristne kan vi bare reagere med kjærlighet og ved å forkynne sannheten i respekt for deres menneskeverd.

En annen ting er at Jesus ikke har lovet sine disipler respekt og godord fra vantro mennesker. Men tvert imot både satire, trusler og overgrep. Og dette skal en kristen bære med tålmodighet uten å svare med samme mynt. Jeg sier ikke at jeg alltid har gjort det, men Jesus lærer oss det. Som kristne vinner vi ikke muslimer med å latterliggjøre dem, Muhammed eller Allah. Provokasjonen en kristen avstedkommer med sine ord eller liv, kan bare rettferdiggjøres når det er sin Herre han følger .

Når det gjelder ytringsfriheten, så trenger den grenser, hvis et samfunn skal overleve. Det er ikke bare Guds ord som har kraft. Også djevelens ord og budskap har kraft. Det lærer vi av syndefallet. Hva onde ord kan gjøre med et kristent fellesskap, har vi som kristne erfaring for. Det samme kan skje med storsamfunnet.

Vi hadde en blasfemiparagraf tidligere. Den var et vern ikke bare for kristne, men også for folket som helhet. Vi kan ikke stoppe de onde ord i storsamfunnet, men vi bør tenke over om vi som bekjenner at vi følger Jesus, elsker mennesker. Elsker vi dem, da må det få følge for hvordan vi kommuniserer med dem og hva slags kommunikasjon vi forsvarer.

Se lenken til Johny Noers blogg http://www.noer.info for 16.jan. som ytterligere gir bibelsk belegg til denne artikkelen.

januar 16, 2015 at 3:18 pm Legg igjen en kommentar

TOLKNING AV 1.MOS.22,1-18 OM ABRAHAMS OFRING AV ISAK

Denne tolkning henviser jeg til ”Våre trosrøtter” av Chuck Cohen, som skriver mer utførlig om dette. Bakgrunnen er Jesu ord om Moses: ”Det er meg han har skrevet om.” (Joh.5:46)

Abraham og Isak 2v.1 Gud setter Abraham på prøve:
Gud prøvde Abrahams kjærlighet til Gud, om han elsket Gud mer enn hans gave, Isak. Det var viktig ikke bare for Abraham, men for Gud og verden at han besto prøven.

v.2 Ta nå din sønn:
Cohen sier ordet ”Ta nå” i den hebr. grunnteksten betyr: ’Vær så snill å ta’.
Gud stiller Abraham fritt til å gjøre det eller ikke, slik Gud har stilt oss alle fritt til å lyde Ham eller ikke, og som han stilte Jesus fritt i Getsemane-prøven å gi sitt liv for oss, eller la det være.
din eneste, ham du har så kjær:
Se til ’din eneste’: Joh.3:16; og til ’ham som du har så kjær’: Mt.3:17 og Mt. 17,5.
Det Isak var for Abraham, var Jesus for Faderen – hans eneste sønn, som han elsket.
Dra til Morialandet ..et av fjellene, som jeg skal si deg:
Tre dagers reise fra Beerseba, der Abraham bodde på det tidspunktet. Ett bestemt fjell Gud ville vise ham i Jerusalem-området.
og ofre ham der som brennoffer:
Brennofferet var et offer som ble slaktet av den ofrende som et frivillig offer til Gud. Slik Abraham frivillig ’ofret’ Isak, ofret Gud frivillig sin Sønn.

v.4 På den tredje dag:
om dette sier Cohen: Det tok Abraham tre dager å komme dit Gud ledet ham. Uten tvil tenkte han stadig på Isak og døden. Man kan si at for faren var Isak død disse tre dagene. Selvsagt var Yeshua (Jesus) virkelig død i tre dager.
fikk han øye på stedet langt borte:
Gud åpenbarte for Abraham det rette stedet. Det har sikkert vært det stedet der Gud ofret sin Sønn – på Golgata.

v.5 så kommer vi tilbake til dere:
Abraham må allerede på dette tidspunkt ha hatt i tanke det Hebr.11 sier:
Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.

v.6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn:
Slik måtte Jesus bære sitt kors.

v.7 Ja, gutten min:
Mange har tenkt at Isak den gang var en liten gutt. Men Cohen sier: Både jødedommen og den gamle litteraturen beskriver Isak som en voksen mann, et eller annet sted mellom 23 og 37 år, noe som viser at ”offeret får sin fulle verdi ut fra det faktum at Isak aksepterte Guds vilje akkurat som faren” (sitat fra en bok av H.L.Ellison). Det samme kan sies om Yeshua, som var 33 år da han aksepterte sin Fars vilje, idet han lot seg korsfeste.

v.8 Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn:
Her taler Abraham profetisk, kanskje uten å vite det. For det var akkurat det som skjedde. Gud utså seg lammet allerede fra før verden ble skapt. Jesus var dette lammet. Abraham løy jo ikke for Isak, men svaret var diplomatisk. Samtidig svarte han nok i tro.

v.10 tok kniven for å ofre sin sønn:
Cohen: Ordene ”ofre ham” (v.2) betyr bokstavelig ”løft ham opp” og kan også bety ”opphøy ham”. Yeshua opplevde begge deler. Han ble løftet opp på korset og opphøyd ved Faderen høyre hånd (Hebr.1,3)

v.11 Herrens engel:
Cohen: Den preinkarnerte Guds Sønn taler som Herrens engel, stadfestet i v.12, der engelen identifiserer seg som Gud når han sier:

v.12 siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.”:
Her ser vi betegnelsen ”din eneste” gjentas. Det samme kommer igjen i v.16: din sønn, din eneste sønn. Det er som Gud vil understreke dette, for det var jo det han selv skulle gjøre.

Abraham og Isakv.13 og han ofret den istedet for sin sønn
Abraham slapp å ofre sin sønn, men Gud slapp ikke. Jesu offer var stedfortredende for oss.

v.14 På Herrens berg skal han la seg se:
Ja, på Herrens berg lot Gud seg se (åpenbarte han seg):
Som den rettferdige, som må straffe synden og gjorde det på sin Sønn.
Som den nådige, som for Sønnens sonings skyld kunne frikjenne oss syndere fra skyld og dom, og vise sin kjærlighet og barmhjertighet, godhet og miskunn. Priset være Herren .

v.16-17 Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette …så vil jeg:
Frukten av Abrahams offerlydighet kom hele verden til gode. For så (slik, på den måte) har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh.3,16)

v.17-18 ….storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. …….og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord:

Cohen sier det slik: Endelig har vi engelens gjentakelse av løftet som Gud ga Abraham i 1.Mos.12,3; at ved hans ætt skulle den gode nyhetens velsignelse gå ut til hedningene, ”til alle jordens slekter”. Dette ser vi oppfylt i Yeshua, Abrahams etterkommer, som kom ved arvingene til løftet, jødefolket.

november 18, 2014 at 4:42 pm Legg igjen en kommentar

DEN FJERDE DAGEN

Lånt fra Bibelkurs

Lånt tegning

Har i dag lest Odd Sverre Hove sin gjennomgåelse av dagens prekentekst. Setter stor pris på disse tekstgjennomgåelsene hans i Dagen. De er tidvis til stor nytte for oss som bare er lekmenn. Han opplyser om denne søndagen at den på grunn av tekstene ofte kalles ”høstsemesterets påskedag”, fordi tekstene vitner så sterkt om oppstandelsesbudskapet.

Min erfaring når det gjelder Bibelen er at tilsynelatende ubetydelige detaljer i bibelteksten mange ganger åpenbarer noe en normalt ikke legger noe større i. Jeg opplever det som feststunder når Gud kaster lys over ting i Ordet en ikke har sett før. Slik skjedde det i dag under lesningen av Hoves gjennomgåelse.

Han forklarer for eksempel navnenes betydning: Navnet Lasarus er en gresk utgave av det hebraiske navnet Elasar som betyr ”Gud hjelper”. Og stedsnavnet Betania heter på hebraisk Bet Anjah som betyr ”Herren svarer’s hus”.

Dette får vi demonstrert i dagens tekst. Et rop i Marta og Marias hjerte var: Jesus kom og hjelp! For de var sikker på at han kunne hjelpe og gjøre Lasarus frisk. Joh 11,3: Søstrene sendte nå bud til ham og sa: Herre! se, han som du elsker, er syk. Og Marta og Maria fikk oppleve at Herren svarte med å komme. Men hjelpa ble annerledes enn de ventet.

Dette er det som ble en åpenbaring for meg, og da utover det som Hove nevner. Det gjelder dette at Jesus ventet i fire dager. Oppvekkelsen av Lasarus peker fram mot Jesu oppstandelse, minner Hove om.

Maleri av G.P.Bredland

Maleri av G.P.Bredland

Da kom tanken til meg: Jesus stod opp på den tredje dag, men Lasarus måtte ligge fire dager i graven før Jesus vekte ham opp. Hvorfor fire dager, spurte jeg meg selv. Hvorfor ikke tre?

Da tenkte jeg umiddelbart på Bibelens tallsymbolikk. Om firetallet, sier Lars Eritsland i Bibelverkets fortolkning av Johannes Åpenbaring: (sitat) ”4 er skapningens tall. Det står fire levende vesener for Guds trone (Åp.4,6/Esek.1,6). Hele skapningen samles i fire grupper, og dens lovsang har fire ledd (Åp.5,13). Menneskeheten nevnes i fire kategorier: stammer og tungemål, folk og nasjoner (Åp.5,9).” Og så videre.

Tallet fire er altså skapningens tall. Tretallet er Guds tall.

Jesus måtte stå opp på den tredje dag for å vise at han er Guds Sønn, den ene av personene i Tre-enigheten, mens han ventet i fire dager for å forkynne at hans troende menighet, representert med fire-tallet skal bli reist opp fra de døde på den ytterste dag. Dette gjelder imidlertid også Skapningen, slik Paulus lærer oss det i Rom 8:19-21:

For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares.
Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.

Jeg heller derfor til å tro at Lasarus sin oppvekkelse på den fjerde dag peker fram mot skapningens (mennesker, dyr og planters) frigjørelse fra trelldommen under forgjengeligheten på den store oppstandelsens dag som nå nærmer seg så veldig.
En påminnelse i den anledning gis oss i denne sangen:

Du må ikkje mista det evige liv, du må ikkje arven din selja.
Når dårande draumar mot dalen deg driv, du himmelens høgder må velja.

Du må ikkje mista den evige vår, der livet ustanseleg strøymer!
Du berre mot visning* og vonløysa går når himmelens gleda du gløymer.

Du må ikkje mista den evige lut for fattigsleg fagnad her nede.
Lat livskjelda sløkkja din lengt og di sut, då går du mot æveleg glede.

*visning = visne hen (og dø)

Ps.
Guds menighet har spurt så mang en gang, slik som Marta og Maria: Hvorfor kom du ikke før? Hvorfor venter du så lenge med å komme igjen? Hvorfor tar det så lang tid? Men det er plan i alt Gud gjør uten at vi alltid forstår hvorfor han gjør det og det.

Peter sier i 2Pet 3:8-9
Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.

Jesus sier i Luk 13,32:
Gå og si til den reven (Herodes): Se, jeg driver ut onde ånder og helbreder syke i dag og i morgen, og den tredje dagen blir jeg ferdig.
En dag = tusen år. (2.Pet.3, 8b) Dvs. det tredje årtusen blir han ferdig. Det er det vi står foran.

Og om hviledagen 2.Mos. 20:9-10
Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.
Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid.
Seks dager = seks tusen år (som ca. er tiden siden skapelsen iflg. Bibelen. Den sjuende dagen = tusenårsriket (Åp.20,1-6)

oktober 5, 2014 at 6:57 pm Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg


Kategorier