Posts filed under ‘Loven og evangeliet’

KAN KRISTNE SPISE HALALKJØTT?

Butikk i Oslo

Butikk i Oslo

Begynnelsen på denne lille debatten var en «I Fokus» artikkel  I Dagen 27. feb. av gen.sekr. i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, og hadde som overskrift: Kan kristne spise halal-kjøtt? Ikke alle Agøy sine offentlig meninger er jeg enig i. Men i dette spørsmålet synes jeg hun har redegjort godt. Det det er blitt debatt av er dette avsnittet i artikkelen hennes: «I urkirka diskuterte man om kristne kunne spise offerkjøtt og mat som ikke var i tråd med jødiske spiseforskrifter. Konklusjonen var klar: det er fullt lovlig for kristne å spise all slags mat. Det finnes derfor ingen teologisk begrunnelse for at kristne ikke kan spise halal-kjøtt. Det er heller  ingen grunn til å få samvittighetskvaler om en har spist slikt kjøtt uten å være klar over det. …….Noe av det fine med å være kristen er at vi er frie til å spise av alles matfat.» (Mine uthevelser)

3.mars har Ingolf K. Ones et svar på dette i Dagen, som lyder slik:

Det er gen.sekr. i MR, Berit Hagen Agøy som stiller spørsmålet, og hun besvarer spørsmålet med ja. Helen Agøy forteller at halal-kjøtt fremstilles på rituelt muslimsk vis: » For at det skal være halal-kjøtt, må det være en muslim som kutter halsen på dyret og det må fremsies en velsignelse/bønn. Slakteren må være godkjent av Islamsk Råd Norge»

Hun forteller videre at slakteriene stiller samme krav til halal-slakting som til alt annen slakting. Derfor er det ingen grunn for noen til å boikotte butikker som selger halal-kjøtt. Heller ikke til å sjikanere muslimer eller til å avstå fra å spise halal-kjøtt.

Hvor langt ut på viddene går det an å komme.?

Det finnes bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Allah og jodenes og de kristnes Gud har ingenting med hverandre å gjøre. Les Odd Sverre Hoves utredning om dette spørmålet i Dagen 22.11.1999.

Når vi kjenner litt til muslimenes lærebok og vet hvem de ber til, er det all grunn til for kristne mennesker til å ta sterk avstand fra rituell muslimsk halal-slakting!

Spørsmålet om å spise avgudsoffer var oppe i «Eldsterådet» i urmenigheten i Jerusalem, og det ble bestemt at de kristne skulle avstå «fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor». Apg 15,29.

Vi skal ikke bruke vår frihet slik at den blir til anstøt for de svake! 1.Kor.8,9. Vi kristne mennesker skal kjempe for religionsfrihet, men vi skal ikke være med å bevilge penger til avgudstempler eller annen måter å legge forholdene til rette for at noen dyrker avguder!

10.mars kom følgende svar-innlegg fra meg i Dagen

Flere har den senere tid tatt opp dette spørsmål. Senest Ingolf K. Ones i avisen Dagen. Han advarer kristne mot å spise halal-kjøtt en kan kjøpe i butikkene. Han henviser til Apg 15,28-29, der det står:
For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel!

Spiseforbudet som ble gitt til de hedningekristne av de jødiske kristne lederne i Jerusalem, har i dette tilfelle av mange, også av undertegnede, blitt forstått gitt av hensyn til de jødekristne, som det står i v.28-29: (…de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt.… ) De fire ordene jeg har uthevet synes å fortelle at dette var et nødskompromiss, for at menigheten av jøder og hedninger ikke skulle bli splittet, siden blodmat og avgudsoffer var en så utenkelig ting for jødene å ta del i.

Nå kan en spørre hvorfor Gud påla jødefolket disse spiseforskriftene som også omfattet alle urene dyr. Svaret er trolig at de ikke bare pga. disse ting, men gjennom å holde Loven som helhet, skulle bli bevart som folk gjennom de over tre tusen år som er gått og ikke bli integrert i hedningefolkene. Gud visste jo at Han ville måtte drive dem ut av landet og spre dem blant folkene (Sal.106,26-27)

Når det gjelder hva vi som kristne kan spise, så har Jesus imidlertid gitt oss klar beskjed:
Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige vei, og slik blir all mat renset. (Mark 7:18-19) Så føyer han til at det som gjør oss urene, er det som går ut fra hjertet.

Denne friheten har vært helt nødvendig for utbredelsen av Guds rike. Skulle misjonærene vært underlagt spiseforbudet, ville de blant mange folk og stammer ikke fått utført sin misjonærtjeneste.
Paulus forkynner det Jesus har sagt:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal 5,1). For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet (v.13).

Avsnittet i1.Kor 8:9 som Ones siterer, omhandler nettopp denne friheten, og hvordan vi med tanke på den skal forholde oss i møte med avgudsoffer. Her gir Paulus oss en klar veiledning som vi skal forholde oss til:

1Kor 8:4-10
4: Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. 5: For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – 6: så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
7: Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren.
8: Men mat gjør ikke til eller fra for Gud. Ikke vinner vi noe om vi eter, og ikke taper vi noe om vi ikke eter.
9: Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!
10: For dersom en ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet?

Det Paulus her advarer mot, er å spise kjøttet som avgudsoffer, (v.7). Det gjorde man tydeligvis der det ble ofret, altså i avgudshuset, (v.10). For hvis du åt det som avgudsoffer, var det det samme som å signalisere tilbedelse av en avgud. Gjør du det ikke i en offersammenheng, kan du med andre ord fritt ete det.

Vi ser at Paulus i dette tenker på de som kan ta anstøt. V.10 sier at de skal ta hensyn til dem, fordi de har bakgrunn ifra avgudsdyrkelsen og kan ved den kristne som ikke tar hensyn, bli fristet til å vende tilbake til avguddyrkelsen. Men den kristne er i prinsippet også fri i dette, men skal altså tenke på at denne bror kan miste livet i Gud, hvis han handler uforstandig.

Av samme grunn som Paulus angir i v.4-6, nemlig at vi tilber bare én Gud, den eneste sanne Gud , Faderen og Sønnen, bør en kristen  ikke gå inn i en moské etter min mening. For ved å ta av seg skoene ved inngangen, tilkjennegir han for all offentlighet og for muslimer i sær, sin respekt for Allah som guddom.

Men å spise halal-kjøtt fra butikkene kan ikke undertegnede se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt og spiser det uten tanke på at det er innviet til Allah. For mat gjør ikke noe til eller fra for Gud, (v.8).

12.mars har Ones dette svar på mitt innlegg:

Kjetil Fredriksen har en lengre imøtegåelse av det jeg skrev om ovennevnte spørmål og avslutter med at han ikke kan se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra å spise halal-kjøtt fra butikkene, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt. Kjøtte som er slaktet, slik Agøy beskriver det, på rituelt vis, er ikke et hvilket som annet kjøtt! Det er nemlig blitt bedt over og velsignet av en imam som er godkjent av Islamsk Råd Norge!

Gud og Allah står minst like langt fra hverandre som øst er fra vest. Dette dokumenteres alt for ofte ved handlinger utført avIS, Al Shabab, Boko Haram og Hisbollah med fl. Vi vet med andre ord hvem imamene ber til og det er derfor all grunn for kristne mennesker til å ta kraftig avstand fra kjøtt som er blitt bedt over på nevnte måte.

Dette var ikke et aktuelt tema da apostelen Paulus levde. Ellers ville han, ut fra mitt kjennskap til ordet, frarådet kristne mennesker å spise hala-kjøtt.

Jeg må ærlig og oppriktig bekjenne at jeg ville ta anstøt, hvis jeg ble klar over at kristne mennesker kjøper og spiser halal-kjøtt.

Derfor, om mat volder din bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror (1.Kor.8,13). Jeg er med andre ord helt enig i det apostelen Paulus skriver i 1.Kor.8.

Dette innlegget har jeg foreløpig ikke svart på. Det kan se ut som at godeste Ones og jeg snakker litt forbi hverandre. Men også at han ikke ser ut til å kunne tilkjenne andre kristne samvittighetsfrihet i dette spørsmålet. Det blir kanskje vanskelig å enes med hverandre når det gjelder dette.

mars 15, 2015 at 11:53 am Legg igjen en kommentar

Men er det av nåde …

At mange ikketroende mennesker syter og klager, enda de har det godt, har mat på bordet hver dag, fast inntekt, pensjon og forsikringer, helse, gode naboer og bor i et trygt land – er jo til å undre seg over. Men at kristne mennesker gjør det, selv om de har de samme goder, og i tillegg er frelst fra sine synder, er ikke bare beklagelig, men en stor urett mot Gud som har gitt oss frelse og alt godt ellers. Og tenker vi etter – hvem av oss har ikke gjort oss skyld i den uretten, å klage?

Jeg sitter av og til ved frokostbordet, alene, fordi jeg først står opp når min kone (nei, min hustru – lykkelige meg – for det er det hun er) drar på jobb, og fordi jeg, etter å ha kommet meg opp av senga og stelt meg, har min faste time med Guds Ord og bønn. Når jeg da mellom ni og halv ti sitter der med overflod av skiver, smør, pålegg og drikke framfor meg, og ser ut av kjøkkenvinduet på fuglene som forsyner seg av sitt matfat ute – Når jeg videre tenker på det gode varme, tette huset vi får bo i, på mine kjære og de gode naboene våre – så hender det ofte at jeg bare må takke, takke Herren for hans store nåde som Han så ufortjent har øst ut over meg. Og tenk, så gjelder det ikke bare de timelige ting, men også de evige!

Så vet jeg at når jeg kan sitte slik og takke og ha det så godt som jeg har det, så er det alene på grunn av at Han som heter ”Jeg er den jeg vil vise meg å være” (som Guds navn JHWH betyr) i sin nåde plukket meg opp som den tomme, sundtrampede og verdiløse blikkboksen jeg var i atten, nittenårsalderen og gav meg Livet med framtid og håp i Kristus.

Ja, det at jeg kan sitte slik og takke, skyldes jo at Gud har tatt seg av meg opp gjennom alle år, og vært så usigelig god mot meg på tross av mine synder og ufullkommenhet. For det er ikke vanskelig å se det når jeg ser meg tilbake. Han har vært det i mitt liv som han har villet vise seg å være, nemlig DEN NÅDIGE FAR VI ALLE HAR I HIMMELEN.

Når jeg så vender blikket fra meg selv og fuglene på marken, og tenker på mine kjære, Oddbjørg og jentene våre, mange i min familie og Oddbjørgs familie, så ser jeg det samme der. Det skyldes Herrens nåde. Han har vært likeens mot dem. For Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. (Sal 103:13).

Og retter jeg blikket enda lenger ut og tenker på vårt eget land, så ser jeg Herrens nådige hand også der. Fordi så mange av våre fedre ved Hans nåde i tro tok imot evangeliet, det gode budskapet om Jesu frelsesverk, og brakte det videre ut til den store verden, fikk vi alle høste velsignelser av det som land og folk. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. (Matt.5:45).

Men hvorfor? Ja, hvorfor har Gud vært slik mot oss når det er så helt ufortjent? Fordi det er av nåde og ikke av gjerninger. (Rom.11:6). Det gjelder først og fremst vår sjels frelse, men også de jordiske godene han oppholder vårt liv med. Bør ikke det være godt også for deg å tenke på?

Du som tror på Jesus som din frelser, se nå opp og se Guds godhet og takk Ham av hjerte, for det har du grunn til, selv om plagene dine skulle være mange!
Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. (1Tess 5:18) Ja, Gud være takk for sin usigelige gave!  (2Kor 9:15)

februar 4, 2011 at 1:34 pm Legg igjen en kommentar

MOSES, JOSVA OG KALEB

Ble Moses, Josva og Kaleb frelst fordi de oppfylte Loven eller fordi de trodde Gud?

Det var spørsmålet jeg satt med etter å ha hørt en inspirerende og berikende tale av Eva Olsvold Sundar på Shofar-møte i går kveld.

Hvorfor jeg nevner disse tre, er fordi Moses fikk se løfteslandet og Josva og Kaleb fikk komme inn i det, erobre det og ta det i eie mens deres og forrige generasjon ble nektet det. Jeg spør slik også fordi Eva i talen nevnte et bibelvers hun var blitt spurt om ved en tidligere anledning, nemlig Joh 1,17:

For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

La oss se på Moses først. Sundar understrekte sterkt flere ganger at når Moses var på fjellet i førti dager, var det ikke for å få loven, men for å få instruksjon om tabernaklet, dets bestanddeler, byggematerialer og arkitektur og prestetjenesten som skulle utføres der. Loven hadde han fått og gitt folket før han besteg fjellet. Og sentrum i tabernaklet var Herren selv. Der bodde han så lenge folket leiret seg. Men det var først når ofringene ved innvielsen av helligdommen var utført og blodet stenket på Loven (lokket på paktskisten) og de hellige ting at Herrens herlighet kunne senke seg for å bo der, midt i blant folket. Siden bodde han der hos dem hver gang de lå i ro i leiren.

At det var på blodets grunn Gud ville og kunne bo blant folket, ser vi også av det faktum at hele utferden fra Egypt ble mulig pga. blodet, det som på Guds befaling ble strøket på dørstolpene rundt inngangsdøra til jødenes hus da dødsengelen gikk gjennom landet og drepte hver førstefødt. Slik ble hver førstefødt i Israel berget gjennom blodet og på en måte stilt fram som et forbilde på hver den som blir født av Gud, som altså blir frelst i kraft av blodet, ikke av Loven. Moses visste derfor at det var ved Herrens miskunn gjennom blodet at det var frelse å få.

Når det står i Joh.1 at loven ble gitt ved Moses, betyr det altså ikke at det var ved sine gjerninger under loven at Moses ble frelst eller satte sin lit til frelse. Det står bare at loven ble gitt ved ham. Mosebøkene viser i sin helhet at Moses ikke satte sin lit til sine gjerninger, men til Herrens miskunn ved soningsblodet. Han ble derfor i likhet med Abraham rettferdiggjort pga. sin tro og tillit til Gud, som også Hebreerbrevet sier:

Heb 11:24-29

Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.

Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.

Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte.

Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land.

 

Josva og Kaleb var to av de tolv speiderne som ble sendt ut for å utspeide landet. Da de tolv kom tilbake, var det bare disse to som trodde at de kunne beseire innbyggerne der og erobre landet fordi Gud hadde sagt de skulle og lovt å gi dem seier. De andre speiderne og folket lot seg rive med av frykt og vantro og fikk som straff å dø i ørkenen i løpet av de førti følgende år. De fikk ikke komme inn i det, til forbilde på alle dem som ikke får komme inn i Guds rike pga. den samme vantro.

Om Josva og Kaleb sier Gud:

4M 14, 24: Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det. Det var altså pga av tillit til Gud (fordi han ”trofast fulgte meg”) at de fikk komme inn.

Følgende skriftsteder viser det samme:

Heb 3:18-19 Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.

Heb 4,1-3 La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! – Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.

Hva så med loven? Jo vi leser i Gal 3,19:

Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt …… Gal 3, 21: Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! …… Gal 3, 22: Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror. …… Gal 3, 24: Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.

Slik ser vi det forbilledlig gitt oss også i Mosebøkene. Folket syndet og de forskjellige blodige offer måtte bringes på alteret for å sone for folkets synd. Slik har Jesu blod gjort soning for hele verdens synd. Men bare de som tar i mot frelsen ved tro på det offer som Gud har brakt, hans egen Sønns blod, får komme inn i landet. Dvs. at de tror at Jesu blod også renser dem for deres synd og ved det rettferdiggjør dem for Gud. Dette gjelder også jødene. Og nå roper de etter Gud, som Sundar fortalte og også viste ut fra Skriften: Hvor er han? Hvordan skal vi finne Han? For de har ikke blodet. Men det skjer en oppvåkning blant dem nå, også blant de ortodokse. For Gud har ført dem til landet og de sanne kristnes kjærlighet til dem har fått dem til å lete etter Jesus Messias.

Men da har Gud selv svart på spørsmålet ovenfor: Moses, Josva og Kaleb kom ikke inn i løfteslandet og ble frelst fordi de oppfylte loven, men fordi de trodde Gud.

For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort.

Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Rom 3:22-26.

La oss derfor be med Jesu disipler: Forøk vår tro! Gjør vår tro på deg større, Jesus! For ingenting er umulig for deg! Gjør oss frimodige i å vise vår tro på deg for våre medmennesker så også de kan komme til tro på deg!

november 20, 2010 at 1:33 pm 1 kommentar

IKKE EN TØDDEL I LOVEN

Matt 5:18 For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.

********************************************************

Første utkast: 8.februar.

Redigert 16.mars.

Illustrasjonen viser utsnitt av prekestolen i Bekkelaget kirke med bibelverset «Syndens løn er døden» (Rom.6:23a), som menighetsrådet fikk malt over i 2004. Var det fordi bibelverset var for sterk kost å møte menigheten med i kirken? Eller stod ikke resten av verset der? Det lyder slik:
«men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

– Det de har gjort i praksis er at de har gått inn i et helhetlig kunstverk og malt over en tekst som man føler er for tøff for menigheten. Dermed har man sensurert deler av kunstverket, sier Oddbjørn Sørmoen til Østlandssendingen. Han er rådgiver hos Riksantikvaren med kirkebygg som spesialfelt. – Koret i kirken er dekorert med bilder som gjengir deler av det nye testamentet. Bildene konfronterer kirkegjengerne med livets alvor, ifølge Sørmoen. – Kunstneren markerer ikke bare at synd og død hører sammen, men også nåde og evig liv, sier han.

Vurderingen til Bekkelaget menighetsråd når det gjelder bibelverset virker fornuftig, mener Geir Hellemo, rektor ved Det praktisk-teologiske seminar. – På sentrale steder i kirkerommet, som prekestolen, er det helt avgjørende at grunntonen i evangeliet kommer fram, sier han.

Hvordan dette enn henger sammen og hva slags motiver Bekkelaget menighetsråd har hatt for gå til et slikt skritt, så var det et ord av Jesus som stod for meg da jeg hørte om dette, og det er Mark 8,38:
For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.

Det er en kjennsgjerning i dag at mange i kirken skammer seg over ord i Bibelen, som de skulle ønske aldri hadde stått der og derfor prøver å dekke over dem eller, unnskylde dem eller bortforklare dem så godt de kan. Men Jesus slo fast at selv ikke en tøddel i loven skal forgå før alt har skjedd som Gud har sagt.Vi skal nå se på disse ordene av Jesus i Matt 5:17-19 og særlig v.18. 

Ordet loven kan ha flere betydninger i Bibelen. I Bibelsk Oppslagsbok av Hedegård og Saarisalo leser vi: ”Ordet loven blir i Bibelen brukt i flere forskjellige betydninger. I engere forstand kan det bety alle budene som Moses fikk av Herren … I videre forstand kan det betegne de fem Mosebøkene  … og i blant betegner det GT i sin helhet, for eksempel i Joh.10:34; 15:25; 1Kor 14:21.”

Mye taler for at det er denne tredje forståelsen av loven Jesus mener i Matt 5,18.

Om vers 17-19 her i Matt 5 sier Asschenfeldt-Hansen følgende:”Jødenes skriftlærde delte budene i de større og de mindre budene. ”De minste budene” (v.19) fikk mindre betydning på den måten, og vi vet at det til og med var bud som de satte ut av kraft ”på grunn av deres egne forskrifter” (Matt 15:6).”

Altså kan det synes som at det Jesus vil si med ”den minste bokstav eller en eneste tøddel”, er at alt det som står i GT er viktig og skal oppfylles – både bud, løfter og profetier – for ingenting av det som står der er så lite og ubetydelig at det kan neglisjeres eller settes til side. Uttrykket: før det er skjedd alt sammen understreker at det må være dette Jesus mener.

Med v. 17-19 vil Jesus advare disiplene mot å tro, som de skriftlærde, at det er noe som heter mindre bud i Skriften som er mindre forpliktende for oss. For alt det Gud har sagt er like forpliktende, verdifullt og viktig – for hver minste bokstav og hver minste tøddel skulle oppfylles.

Så vet vi ut i fra Skriften at det først og fremst skulle skje ved og i Jesus. Han har oppfylt og skal oppfylle hele Bibelens budskap. For Bibelens ord er Guds og Jesu ord. Og Paulus sine ord, som var til bry for Bekkelaget menighet, er like mye hans ord (Den som hører dere, hører meg) La oss derfor huske dette av Jesus som vi har sitert fra Markus:

For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.

Når det gjelder overmalingen av skriftstedet i Bekkelaget kirke, så er det trist at menighetsrådet valgte å gå til en slik handling. Ordet av Paulus er det godt å bli mint om. Det er jo bakgrunnen for at Jesus kom og gav sitt liv. Det er jo på den bakgrunnen at evangeliet får mening.

februar 8, 2010 at 2:48 pm 2 kommentarer


Kategorier