Posts filed under ‘Folk og fedreland’

DET UMULIGE DILEMMA

UndervisningDet er prestens praktiske, teologiske og sjelesørgeriske tjeneste som kan karakteriseres slik. Jeg taler da om forholdet en prest i Den norske Kirke befinner seg i når han skal gjøre sin tjeneste i en hvilken som helst norsk menighet. Men det kan også gjelde frikirkepastorer. Ja, til dels også oss «vanlige» predikanter som er tilknyttet en eller annen organisasjon.

Dilemmaet en prest opplever må kunne sies å være dette: Valget mellom å følge ordinasjonsløftet på den ene side, og forventningene og kravene som stilles utenfra, på den andre. Vi kan da nevne de sekulære norske myndigheter, Den norske Kirke med dens rådsorganer, proster og biskoper, prestens menighet og ikke å forglemme folkets forventninger – offentligheten med sine medier og pressgrupper.

Det må presiseres at det umulige dilemmaet vi snakker om, gjelder for den troende prest som ønsker å leve etter og utføre ordinasjonsløftet han gav før tjenesten begynte. De andre prestene kan letterere leve med den umulige posisjonen de er havnet i. Noen av dem saboterer bevisst og skamløst ordinasjonsløftet. Andre prøver å dekke til løftebruddet sitt så godt de kan. Andre mener de holder løftet. Men de kan si det fordi de har et liberalt bibelsyn.

Dilemmaet jeg snakker om, opplever imidlertid de prestene som ønsker å være tro mot skriften og bekjennelsen, om de en dag skal kunne si som Paulus sa til menigheten i Efesus:

For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.

Til dette råd hører også det Paulus vitner om i 2Kor 10,5:

For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker,
idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

Hva er så dette ordinasjonsløftet som alle prester må avlegge, om de tar imot et kall fra Den norske Kirke?

Løftet er firedelt:
Presten lover
1. å ”forkynne Guds ord klart og rent»,
2. ”i sjelesorg og skriftemål å dra omsorg for hvert enkelt menneske og bære dem frem for Gud i bønn”,
3. ”å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv”, og
4. ”selv av hjertet legge vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn å trenge inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter”

Så kan vi spørre: Er det mulig å holde disse løftene i en statlig, nå biskopelig, demokratisk styrt folkekirke? Det var kanskje lettere i perioder før, mens folket i kirken og skolen enda ble opplært i katekismen. Men er det mulig i dag?
Jeg hører til dem som ikke tror det er mulig. Grunnen er at kirken ikke får lov til å være Guds kirke. Den skal nemlig være en folkekirke i den forstand at den skal styres etter folkeviljen.

Får jeg gi et råd til deg som går til gudstjeneste i Den norske Kirke, så må det være: Prøv presten(e) din(e) på ordinasjonsløftet han/de gav ved innsettelsen. Ikke på om han er en hyggelig og omsorgsfull person bare, heller ikke på om han har store talergaver, men på hans forpliktelse på ordinasjonsløftet. Setter han noe inn på å holde det eller bryr han seg ikke om det? Svaret på spørsmålet vil fortelle mye om han er en hyrde i Jesu sted, eller om han tjener en annen makt, eller seg selv.

Vi lever i ei frafallstid. Frafallet begynner alltid ovenfra. Det gjorde det i Israel. Kongen og prestene og de faske profeter ledet an. Må vi nedbe oss DHÅ’s makt til å stå imot og ikke slippe vranglære og død kristendom inn i hjertene våre, men frimodig bekjenne vår tro og tillit til Jesus og hans ord. La oss hjelpe hverandre til å følge reformatorenes råd: Skriften alene, nåden alene, troen alene, Jesus alene.

Apg 2:42
De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.

Ennå kan vi be Gud oppreise sanne hyrder for sitt folk.

februar 11, 2015 at 9:27 pm 2 kommentarer

FØLG DU MEG OG LA DE DØDE BEGRAVE SINE DØDE

Dale 1Jesu råd til disippelen var:
Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Dette rådet burde kanskje flere følge.

Hvordan kan Jesus være så radikal?
Forslag:
1. Han bryr seg ikke om de åndelig sett døde
2. Han vet at disippelen er usikker og kan bli værende blant de åndelig døde og dermed ikke følge Jesus.
3. Han bryr seg ikke om seremoniell begravelse.
4. Han vil løse disippelen fra å være bundet til kulturelle skikker i den grad at han ikke fritt kan følge Jesus.
5. Jesus er på reise videre og kan ikke vente på at begravelsen med de påfølgende sørgedager er over.
6. Han stiller disippelen på valget mellom å elske far og mor mer enn han (Mt.10,35-39)

Vi kan med en gang utelukke punkt 1. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1.Tim.2,4). Joh.3,16 utelukker også denne løsningen.
Punkt 3. kan vi nok også utelukke med det samme. Jesus brydde seg jo om bryllup og deltok i flere religiøse skikker som f.eks. påskefeiring. Han hadde også medlidenhet med sørgende.(Joh.11)
Punkt 2 er imidlertid et mulig svar. Jesus kan ha sett at disippelen stod på et avgjørende valg, som kanskje berørte både disippelskap og frelse. Det kan også av samme grunn sies om punkt 4.
Punkt 5 er tvilsomt. Det måtte være at Jesus skulle gjøre en gjerning et sted som ikke tillot venting. Men det radikale svaret synes ikke å synliggjøre et slikt svar.
Annerledes er det med punkt 6. Her har vi til og med skriftsteder å svare med.

Vi står da igjen med punkt 2,4 og 6. De sier alle noe om det korset som en hver som vil følge Jesus må ta opp og bære i møte med en gudfiendtlig verden og understrekes av Jesu ord i Mt.10 og Joh.15.
I en valgsituasjon mellom å følge Jesus og noe annet, kan en disippel ikke velge begge deler. Jesus må være Herre i hans liv. Ellers kan han ikke være disippel.

I neste innlegg skal vi se på dilemmaet en prest i Den norske kirke må kjenne på om han er en gjenfødt troende kristen, eller i det minste ønsker av hjertet å være tro mot ordinasjonsløftet.

januar 31, 2015 at 2:54 pm Legg igjen en kommentar

SATIRE OG KRISTEN ETIKK

Trykt i Dagen 14.januar

Charlie 3Bakgrunnen for innsendte innlegg til Dagen er reaksjoner som er kommet i kjølvannet av terroraksjonen i Paris, i Charlie Hebdos avisredaksjon og den jødiske kosher-butikken dagen etter, der fire mennesker ble drept. (Bildene er fotos gjort med mitt mob.kamera, under NRK 2’s reportasje om Charlie Hebdo.)

Innlegget:

Av det som er kommet av reaksjoner og vurderinger i etterkant av masakren i Paris onsdag 7.januar, er den nokså unisone reaksjonen at ytringsfriheten, og under den friheten til å offentliggjøre satire i ord og tegninger fortsatt må beskyttes og gjerne forsterkes. Også Dagens redaktør er overbevist om at denne retten ikke må få bli begrenset eller stoppet av ytterligående islamisters terror-svar.

Undertegnede har tenkt over om dette er en rett reaksjonsform av kristne som vil følge sin mesters, Jesu Kristi, lære og eksempel. Og jeg kan ikke finne at det er rett.

Jeg forstår verdien av ytringsfrihet og at det er viktig for et hvert demokrati. Men Jesu disipler er et annerledes folk i denne verden (Joh.17,16). Og fordi det er annerledes, reagerer det på en annen måte på denne verdens ondskap enn det verden gjør.

Jeg kan ikke finne noe sted i Skriften der Jesus latterliggjør mennesker, hvem det så er. Det eneste som kunne nærme seg noe sånt er hans omtale av Herodes som rev. Men det var mer en sann karakteristikk enn en satire.
Charlie 1

Jeg kan heller ikke huske å ha lest at de første kristne drev med satire eller unnskyldte den. Det vi hører om dem er at de levde barmhjertig og rettskaffent og søkte å overbevise mennesker ved å forkynne Guds ords sannhet og gjøre godt mot alle, slik også apostlene lærer.

Hvordan kan vi latterliggjøre mennesker, stille dem så og si i gapestokken, hvis vi elsker dem? Når islamister dreper i Muhammeds og Allahs navn, er det dypt tragisk. De er kommet inn i et åndelig, sjelelig mørke som jeg som kristen ikke er i stand til å finne noe tragikomisk ved. De drives av onde åndsmakter og jeg kan bare synes synd på dem. Som kristne kan vi bare reagere med kjærlighet og ved å forkynne sannheten i respekt for deres menneskeverd.

En annen ting er at Jesus ikke har lovet sine disipler respekt og godord fra vantro mennesker. Men tvert imot både satire, trusler og overgrep. Og dette skal en kristen bære med tålmodighet uten å svare med samme mynt. Jeg sier ikke at jeg alltid har gjort det, men Jesus lærer oss det. Som kristne vinner vi ikke muslimer med å latterliggjøre dem, Muhammed eller Allah. Provokasjonen en kristen avstedkommer med sine ord eller liv, kan bare rettferdiggjøres når det er sin Herre han følger .

Når det gjelder ytringsfriheten, så trenger den grenser, hvis et samfunn skal overleve. Det er ikke bare Guds ord som har kraft. Også djevelens ord og budskap har kraft. Det lærer vi av syndefallet. Hva onde ord kan gjøre med et kristent fellesskap, har vi som kristne erfaring for. Det samme kan skje med storsamfunnet.

Vi hadde en blasfemiparagraf tidligere. Den var et vern ikke bare for kristne, men også for folket som helhet. Vi kan ikke stoppe de onde ord i storsamfunnet, men vi bør tenke over om vi som bekjenner at vi følger Jesus, elsker mennesker. Elsker vi dem, da må det få følge for hvordan vi kommuniserer med dem og hva slags kommunikasjon vi forsvarer.

Se lenken til Johny Noers blogg http://www.noer.info for 16.jan. som ytterligere gir bibelsk belegg til denne artikkelen.

januar 16, 2015 at 3:18 pm Legg igjen en kommentar

REAKSJONENE MOT JENS BRUUN PEDERSEN

Bruun PedersenJens Bruun Pedersen får sjikane og hets fra kristne i kommentarfelter på dagen.no og på Facebook-siden ”Ja til å bære korset når og hvor jeg vil”. Dette tar avisen Dagen tak i torsdag 19. sept. Bakgrunnen er Pedersens anmodning til Kringkastings-rådet om å fjerne andaktene og gudstjenestene fra NRK TV og Radio.
Hvordan vi som kristne skal reagere på motstand fra ikke-kristne, forteller Jesus klart om i sist søndags prekentekst. Den var hentet fra Matt 5, 38-48. Det er en del av Bergprekenen, som er Jesu formaninger til sine disipler om hvordan de skal leve som hans ambassadører i denne onde og syndige verden, og hvordan de skal være mot alle mennesker på det personlige plan.
I prekenteksten sier Jesus bl.a. følgende:
Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende!
Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen (altså være slik som deres Far er).
For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Paulus lærer det samme når han i Rom 12:17-21 sier
Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!
Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. For når du gjør det, samler du glødende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.

Det Jesus og Paulus (som har det fra sin Mester) sier, er altså (overført til reaksjoner mot Bruun Pedersen og andre som måtte betraktes som fiender): Be for dem og gjør godt imot dem. Tilgi dem og elsk dem, slik Gud har tilgitt og elsket oss.

Særlig når vi debatterer skriftlig og ikke står ansikt til ansikt med personen vi diskuterer med er det viktig å anstrenge seg ekstra for at tonen ikke skal oppfattes fiendtlig. For det er som Thomas Wold (ekspert på sosiale medier ved NTNU) sier i samme nr av Dagen, sitat: Når vi snakker ansikt til ansikt, får vi automatisk en moderator i eget kropps-språk og ansikt, og i den umiddelbare responsen fra den andre.
Da har vi også muligheten til umiddelbart å rette opp misforståelser.

Det er ille å lese om kristne som sjikanerer og truer andre offentlig. Det er helt imot Jesus lære. Folk tar dessuten unødvendig anstøt, slik at de bare forherder seg ytterligere mot å søke frelse hos Jesus eller ville ha noe med Ham å gjøre.

Når det gjelder ytringer skriftlig eller muntlig, så berører det i egentlig forstand ytringsfriheten. Hvor langt skal den få lov å strekke seg? Dette er et svært viktig spørsmål som jeg tror myndighetene etter hvert vil bli nødt til å finne ut av. Skal samfunnet bestå vil ytringsfriheten måtte ha grenser. For det er makt i ord!

september 25, 2014 at 8:45 pm Legg igjen en kommentar

REGNBOGEN

Noas arkEg sit med det vesle bladet ”Stille Stunder” framføre meg og ein artikkel der av Lars Hernes, som har titelen: ”Dropane frå Vassmannen” Eg siterer føljande:
New Age-røsla vart aldri nokon organisasjon med ein fast lærebygnad, meir eit uryddig straumdrag med tilsig frå mange ulike åndskjelder. Regnbogen, himmelbrua, vart det sentrale symbolet. Det må kallast eit genialt grep, men óg eit ran, å omtolka teiknet på den evige pakta mellom Gud og hans jordiske skaparverk så radikalt.
Men og eit ran – seier Hernes.
Så er det óg eit ran, det homofili-røsla har gjort, sidan dei har teke Gud sitt teikn som sitt symbol. Det synes å vere den same åndsmakta bakom båe rana. Men den Gud som har all makta i tilveret og gjev seg til kjenne i Den Heilage Skrifta – Bibelen – det er Han som har patenten til himmelbogeteiknet, og Han sel det ikkje frå seg til andre åndsmakter. Det er eit nådeteikn for alle dei som held seg i nåden hans. Men for dei som har rana det og gjeve det eit anna innhald blir det eit domsteikn, om dei ikkje vender om og tek imot frelsa i Kristus.
Joh 8,47: Den som er av Gud, høyrer Guds ord. De høyrer ikkje, for de er ikkje av Gud.»
Frelsa ligg i å høyra Guds Ord, seier Jesus.

oktober 13, 2013 at 8:18 pm Legg igjen en kommentar

DU SKAL FORTELLE BARNA DINE

Denne overskriften leste jeg for kort tid siden. Det var en artikkel av Rolf Gunnar Heitmann. (Artikkelen kan leses under lenken Israelsmisjonen) Overskriften var riktignok på nynorsk. Da jeg leste overskriften, gikk det litt fort i svingene, så jeg leste: Du skal fortjene barna dine. Det blir straks et annet tema. Det Heitmann ville fram til var at likeså viktig som det var for jødene å overlevere til barna den jødiske historien, fordi det var befalt dem av Gud, like viktig er det for Israelsmisjonen å overlevere budskapet / evangeliet om Jesus til jødene. Fordi Gud har befalt også det. Men likeså selvfølgelig fordi historien om Jesus er den viktigste delen av den jødiske historien. Enhver kristen må være enig i dette. En annen ting er hvordan vi gjør det, når vi vet hvilken aversjon jødene har mot kristen misjon med den erfaring de har hatt av det opp gjennom historien. Å støtte jødene og være rettferdig mot dem i denne tid, hvor nesten hele verdens nasjoner vender seg imot dem, og vise dem diakonal omsorg og kjærlighet av et ekte hjerte, må vi hedningekristne forstå er nødvendig for å åpne hjertene deres for evangeliet. Heldigvis er det i dag mange forskjellige organisasjoner som arbeider for jødene nettopp ut fra denne forståelsen, og det er beviselig med å åpne mange jødiske hjerter for å lære mer om Jesus og evangeliet.

Men slik jeg leste overskriften først, ble det noe annet. Og likevel har det å fortelle barna sine og det å fortjene dem ikke så lite med hverandre å gjøre. Gud hadde befalt jødene gjennom Moses (5M 6:6-7):
Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte.
Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.
Det var fordi foreldrene sviktet dette påbudet at Israel som nasjon og folk etter hvert sank ned i ugudelighet og moralsk oppløsning og til slutt ble invadert og ført i fangenskap. Foreldrene fikk de barn de fortjente.

Min gode svigerfar innledet sin første kulturhistoriske bok i Hægebostad med disse ordene: ”Fortid og nåtid formar vår framtid.” (Boken kan bestilles hos ham: Samuel Gysland 4590 Snartemo, tlf. 38348775). Å lære av historien er svært viktig for ikke å gjøre opp igjen de samme feil som fedre har gjort. I stedet passer så alt for ofte dette visdomsordet fra Predikeren: Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Pred 1:9. Fordi vi ikke lærer av det som har hendt og bringer vår lærdom videre til den etterfølgende slekt.

Presten Eli hadde to ugudelige og moralsk perverterte sønner. Til gutten Samuel kom Gud med følgende budskap som han skulle bringe Eli:
Nå vil jeg gjøre noe i Israel som skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det. Den dagen vil jeg la det komme over Eli, alt det jeg har talt om hans hus, fra først til sist.
For jeg har kunngjort ham at jeg vil dømme hans hus for alltid for den misgjernings skyld som han kjente til. Hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem ikke i age. Derfor har jeg sverget denne ed om Elis ætt: Aldri i evighet skal Eli-ættens misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med offergaver. 1Sam 3:11-14

Men foreldre kan også få barn de ikke har fortjent. Gode barn som dårlige. Noen barn tar for eksempel lærdom av alkoholiserte foreldre og bryter med alkoholen og den ødeleggende virkning den hadde på familien. Når de så bygger sin egen familie, bygger de den familien de savnet i sin oppvekst.

Det må likevel slås fast at den alarmerende moralske og religiøse situasjonen vi har i Norge og Vesten i dag er frembrakt av fedregenerasjonen i løpet av de siste vel hundre år. Dog uten at dagens unge generasjon kan frikjenne seg selv. Hver generasjon bærer sin del av ansvaret.
Likevel må vi som tilhører foreldregenerasjonen spørre: Hva lærte vi barna våre? Eller: Hva lærer vi dem?

september 21, 2012 at 10:20 am Legg igjen en kommentar

Zulukongen, kulturimperialismen og vi.

St.Hans, lørdag, 23.juni

Det regner og det er innevær. Da kan jeg skrive et innlegg jeg har tenkt på ei stund. Ellers har jeg så mye å gjøre med hus og hage nå sommerstid at det ikke blir mye tid for andre gjøremål, særlig når det går noe seint og stykkevis pga. helsesituasjonen (og kanskje også alderdommen som siger på?)

Men til saken. Sist jul fikk vi i familien en oppgave av vår eldste datter – å lese 5 bøker hver i løpet av 2012. Forskjellige temaer. Jeg skulle lese romaner. Slik kom jeg til å lese den historiske romanen ”Zulukongen” av Alan Scholefield, som omtaler tida under kong Chaka på begynnelsen av 1800-tallet. Før jeg sier mer om den skal vi hoppe framover til slutten av 1900-tallet.

På en av mine prekenturer til Finnmark, skulle jeg innom Karasjok og ha et foredrag på folkehøyskolen om misjon. I klassen satt det ei jente som viste seg å være fra Tyskland. Da det ble gitt anledning til spørsmål og kommentarer, rakk hun opp hånda og fikk ordet. Misjon var kulturimperialisme, mente hun. Hva jeg hadde å si til det? Ja, hva jeg svarte, husker jeg ikke nå, men denne påstanden om misjon som kulturimperialisme hadde jeg hørt før, og var ikke uforberedt på et slikt spørsmål. Det var ei tid hvor dette mantraet ble gjentatt nokså ofte. Kristen misjon måtte opphøre. Hedningefolkene måtte få leve slik de var vant til. Det var helst kulturradikalerne på den politiske venstresiden, som fra før ikke hadde høye tanker om kristendom, som ropte høyest om dette.

Denne jenta og hennes påstand kom meg i tanke da jeg leste Zulukongen. Forfatteren vokste delvis opp blant zuluene og skulle ha greie på hva han skrev om. Hedenskapet blant zuluene var rystende lesning. Menneskeverdet null verdt. Frykten for heksene som snuste seg fram til hvem som var onde og umiddelbart fikk dem drept. Æresdrap og hevndrap. Uvitenhet om sykdommers årsak, som i stedet ble tillagt onde ånders misnøye, osv., osv. Og midt i det hele – hvite europeere som i grådig jakt på elfenben ikke stod tilbake for zuluene i djevelskap.

Da tenkte jeg på misjonærene. I motsetning til elfenbensjegerne dro de inn til stammene i Afrika, ikke for å utbytte de innfødte og slå seg opp som rike jordeiere iblant dem, men de var der for å gi dem noe godt, det beste de hadde å gå med – enten de var leger, sykesøstre, lærere, bønder eller evangelister. De kom i sannhet med lys i mørket, bedret levekårene til de innfødte og høynet menneskeverdet.

Så til vår tid. En mailskribent hjalp meg nylig til å se hvem som virkelig var og er kulturimperialister i negativ forstand. Den politiske venstresiden kan jo ikke nekte for at den bærer det politiske ansvaret for at kristendommen litt etter litt er fjernet som påvirkningsfaktor for den norske kulturen. Mens de ropte høyt om kristen misjon som kulturimperialisme, hadde de sjøl forandring av kulturen, og da den norske, som en viktig visjon og plan de arbeidet etter. De ville forandre Norges tusenårige kristne kultur til å bli en rent verdslig, humanistisk kultur. De ville altså ha et sekulært humant samfunn, noe som ettertrykkelig er blitt vist i reaksjonene etter Breivik-terroren 21.juli, både i reaksjonene etterpå og gjennom rettssaken, som i går ble avsluttet. Men den innbilte troen på at de av seg selv vil kunne greie å skape humanitet, har allerede begynt i slå sprekker. Senere lover for opplæring og samfunn som de har fått innført i landet vårt, har allerede begynt, og vil etter hvert, tydelig vise seg å være langt fra humane. Den sanne humanisme er nemlig en frukt av Guds Ords innflytelse. Der frykten for en høyere autoritet som straffer den onde gjerning og belønner den gode velges bort, og mennesket tiltar seg denne autoritet sjøl, vet man ikke lenger hvilke lover som vil belønnes og hvilke som vil bli straffet, fordi samvittigheten ikke lenger er bundet til en absolutt øvrighet, og fordi de lovene som fremmer livet bare finnes i Ham som har skapt verden og ikke i menneskehjertet som er mørkt og ondt fra fødselen av.

Den kristendoms-fiendtlige humaniteten, viser seg også i måten man har behandlet de mange innvandrerne på, og i Norges utenrikspolitiske handlinger. Man forstår ikke religionenes åndelige vesen og makt over mennesker fordi man ikke tror på noen slik makt. Man tror verken på Gud eller djevel, men på det gode i mennesket. Derfor ser man ikke at det ikke nytter å forhandle med Islams representanter n.d.gj. å skape demokrati og humanitet. Og man ser heller ikke det urettferdige og det nytteløse i å støtte PLO og Hamas og motarbeide Israel, enda de førstnevnte bygger samfunnet mye på løgn, hat, undertrykkelse og terror mens Israel er et demokrati hvor også muslimske arabere har demokratiske rettigheter. De første er kulturinspirert av islam mens Israel er inspirert av jødedom og vestlig kultur, som igjen er formet av kristendommen.

Man ser heller ikke at man gjør en ond og selvskadende gjerning når man nådeløst sender kristne konvertitter tilbake til et antikristelig samfunn som vil ta livet av dem, enda de bare ville være til nytte for Norge, for det vil sanne kristne i et hvert samfunn være. Samtidig holder man Krekar tilbake fordi han kan bli drept hvis man returnerer ham til hjemlandet. Man forstår heller ikke at man ved å motarbeide sin egen kristne kultur skaper grobunn for fremmede kulturer til å overta makten over sinnene.

Skal det være noen redning for Norge nå, kan det bare skje ved Guds nåde og en folkeomvendelse som må starte med oss kristne.

Guds Ord er sannhet og taler sant om alle ting, også om dem som har kalt kristen misjon for kulturimperialisme.  
Jesus sa:
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Matt 7:1-3

Apostelen Paulus uttrykker det slik: 
Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Rom 2,1

Men dermed har Jesus, Guds Sønn, og hans apostel Paulus kastet Guds lys innover over oss alle. Du merker vel, du som jeg, at det er så mye lettere å se det fordømmelige eller kritikkverdige som en flis hos deg selv, hvis du i det hele tatt ser det, enn å se det samme som en flis hos din bror (kanskje din ektefelle?). Hos ham eller henne blir den fort en bjelke. Det ligger så innvevd i vårt Gud-fiendtlige kjød.  Kyrie Eleison! Gud, vær meg synder nådig!

Om den som bad slik, sa Jesus:
Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes. Luk 18:14

Måtte kulturradikalerne i Norge, som har opphøyd seg over Gud, omvende seg til den levende og oppstandne Kristus! Det kan vi ikke annet enn be om må skje! Og må vi kristne som trenger det, be Gud omvende oss til å følge Jesus etter og leve slik at det kan bli noe ”lys” og ”salt” i Norge som kan peke på den rette og gode veien.

juni 23, 2012 at 6:06 pm Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg


Kategorier