Posts filed under ‘Å leve med Gud (helliggjørelse)’

FØLG DU MEG OG LA DE DØDE BEGRAVE SINE DØDE

Dale 1Jesu råd til disippelen var:
Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Dette rådet burde kanskje flere følge.

Hvordan kan Jesus være så radikal?
Forslag:
1. Han bryr seg ikke om de åndelig sett døde
2. Han vet at disippelen er usikker og kan bli værende blant de åndelig døde og dermed ikke følge Jesus.
3. Han bryr seg ikke om seremoniell begravelse.
4. Han vil løse disippelen fra å være bundet til kulturelle skikker i den grad at han ikke fritt kan følge Jesus.
5. Jesus er på reise videre og kan ikke vente på at begravelsen med de påfølgende sørgedager er over.
6. Han stiller disippelen på valget mellom å elske far og mor mer enn han (Mt.10,35-39)

Vi kan med en gang utelukke punkt 1. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1.Tim.2,4). Joh.3,16 utelukker også denne løsningen.
Punkt 3. kan vi nok også utelukke med det samme. Jesus brydde seg jo om bryllup og deltok i flere religiøse skikker som f.eks. påskefeiring. Han hadde også medlidenhet med sørgende.(Joh.11)
Punkt 2 er imidlertid et mulig svar. Jesus kan ha sett at disippelen stod på et avgjørende valg, som kanskje berørte både disippelskap og frelse. Det kan også av samme grunn sies om punkt 4.
Punkt 5 er tvilsomt. Det måtte være at Jesus skulle gjøre en gjerning et sted som ikke tillot venting. Men det radikale svaret synes ikke å synliggjøre et slikt svar.
Annerledes er det med punkt 6. Her har vi til og med skriftsteder å svare med.

Vi står da igjen med punkt 2,4 og 6. De sier alle noe om det korset som en hver som vil følge Jesus må ta opp og bære i møte med en gudfiendtlig verden og understrekes av Jesu ord i Mt.10 og Joh.15.
I en valgsituasjon mellom å følge Jesus og noe annet, kan en disippel ikke velge begge deler. Jesus må være Herre i hans liv. Ellers kan han ikke være disippel.

I neste innlegg skal vi se på dilemmaet en prest i Den norske kirke må kjenne på om han er en gjenfødt troende kristen, eller i det minste ønsker av hjertet å være tro mot ordinasjonsløftet.

januar 31, 2015 at 2:54 pm Legg igjen en kommentar

HERRENS FRYKT ELLER FRYKT FOR HERREN?

Tors.29.sept.

For tiden leser jeg Apostlenes gjerninger. Det vil si, jeg leser gjerne tre steder i Bibelen i løpet av dagen, først og fremst om morgenen. Da jeg begynte denne lesepraksisen, delte jeg Bibelen i tre nokså like bolker, slik at jeg startet med 1.Mosebok, Salmenes bok og Matteusevangeliet. Målet er ikke å komme gjennom Bibelen i løpet av en bestemt tid. For det varierer hvor mye det blir lest hver dag. Det er viktigere å ha tid til det en leser, så det kan synke inn.

I dag var det Apg.9 jeg startet på, om Paulus sitt første livsforvandlende møte med den oppstandne Jesus Kristus. Etter at vi der får høre om Paulus sine første år som Jeshua-troende og misjonær, blir det et avbrekk i fortellingen om Paulus sitt virke fra v.31. Dette verset lyder slik:

Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Her er mye å tenke over. Menigheten hadde vært under kraftig forfølgelse over flere år. Men så fikk de en fredsperiode. I denne perioden ble menigheten oppbygget og vandret i Herrens frykt, står det, og den vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Når Herrens menighet får leve i fred, blir det gjerne over tid et frafall fra troen og et moralsk forfall, slik vi ser det i Norge i dag. Men det kan også føre til oppbyggelse og styrkelse, slik vi ser det her: Menigheten vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.

Uttrykket Herrens frykt i v.31 var det imidlertid jeg måtte grunne mest på i dag.

Slår vi opp i data-bibelen, finner vi uttrykket gudsfrykt 21 ganger, fire av disse i GT, resten, altså 17 ganger i NT. I bestemt form finner vi ordet 3 ganger i NT, i eiendoms form 1 gang, dette også i NT. Uttrykket frykt for Herren finner vi 6 ganger, alle i GT, i bestemt form 2 ganger, også det i GT.

Herrens frykt er brukt 10 ganger i GT, men bare en gang i NT, nemlig her i Apg.9,31. Herrens frykt og gudsfrykt kan romme det samme, men ikke nødvendigvis, siden gudsfrykt kan bety frykt for Herren. Men er ikke det det samme? Jo, en del steder betyr det det samme. Men frykt for Herren kan også være det naturlige falne menneskets frykt for Gud, slik Adam og Eva fryktet da de hørte Gud i hagen og gjemte seg for Ham. Denne frykten gjorde at de ville komme seg vekk fra Gud. Frykten hadde sin grunn i en dårlig samvittighet (1M.3,8-10). Likeens med jødefolket under Sinai da Gud steg ned på fjellet i ild og bulder og brak (2M.19/ He.12,18-19). Eller Peter etter fiskefangsten, da han så sin synd i møte med Jesu makt og herlighet. Da sa han: Gå fra meg, for jeg er en syndig mann (Luk.5,8).

Uttrykket Herrens frykt sier imidlertid at frykten er Herrens, altså kommer fra Herren og er skapt av Ham, ikke som en frykt som skiller Gud og mennesket, men som binder mennesker til Ham. Som gjør at de er redd for å synde mot Ham fordi de elsker Ham, og som gjør at de ønsker å følge Ham og lyde Ham.

I Rom 1:5 sier Paulus:
Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

For å virke troens lydighet, sier han. Denne lydighet har med Herrens frykt å gjøre. Ved den tro som er virket av Jesus (Apg.3,16) skapes gudslivet og gudsfrykten i et menneske slik at det lyder Gud, i motsetning til hva det gjorde før. Da er man ikke lenger kristen på sin måte, slik en ofte kan høre det sies i dag, men man har fått Herrens tro og Herrens frykt. Denne frykten er ikke en angst for Gud, men en kjærlighetens frykt som holder en fra å gjøre imot Guds vilje og driver en til gode gjerninger som er virket av Gud ved Den Hellige Ånd. (Ef 2,10)

Vil du slå opp de ti stedene i GT der du finner uttrykket Herrens frykt, vil du se at de alle sammen beskriver denne frykten som en frukt av at en er kommet i et levende kjærlighetsforhold til Gud. Disse stedene er: 2Krøn.19,7 / 19,9 / Sal.19,10 / Ord 2,5 / 10,27 / 15,16 / 15,33 / 19,23 / 23,17 / Jes.33,6. Les disse versene og bli oppbygget!

september 29, 2011 at 12:14 pm Legg igjen en kommentar

KRISTNE DANSELØVER PÅ TV2

Lørdag, 13.august

Trykt i Dagen 16.aug.

Mine foreldre var danseløver. De var både dyktige, hadde rytmefølelse og var glad i å danse. Når de hadde behov for atspredelse, dro de på restaurant for å danse og hygge seg.

Selv arvet jeg anlegg for dans, men det ble ikke noe særlig av det fordi jeg ble en kristen i 19-årsalderen. Da var det utenkelig for meg å dyrke en slik interesse. Det hørte de verdslige gleder til, og jeg hadde fått andre interesser. Jeg leste tidlig hva Paulus skrev (Rom12,1-2 og 2.Kor 6,14-17) og dette var så selvfølgelig for meg, gjenfødt som jeg var blitt ved troen på Kristus til et nytt og annerledes liv.

I vår overseksualiserte tid var det sjokkerende å lese i Dagen 12.august om kristne kjendiser som har latt seg dra med i TV2’s danseprogram til høsten, avbildet i Dagen med hver sin dansepartner i utfordrende, sensuelle positurer.

Kan vi se for oss Jesus byttet ut med de kristne på disse bildene? Om noen kan det, så kan ikke jeg.

Kristen dans i Bibelen var gledesdans for Herren. Det var gjerne ringdans. Kvinner med kvinner. Menn med menn. Det var ikke pardans, kvinne med mann, og den var ikke sensuelt betont i motsetning til en del av pardansene i dag.

Det har hendt at jeg bare på skøy har revet med meg kona mi i noen valsetrinn hjemme på stuegolvet. Men jeg kunne aldri tenke meg å danse med andre kvinner. Så mye respekt har jeg for kreftene mellom menn og kvinner. Hadde jeg kastet meg ut i disse gleder, så hadde jeg visst med meg selv at jeg hadde forlatt livet med Herren. Han har kalt oss til å være et hellig folk, annerledes enn vi var som uomvendte. Og den Hellige Ånd vitner for oss i våre hjerter ”å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag” (Rom 12,1)

For noen år siden var jeg med i et kristent kor. Et semester avsluttet vi med en hyggekveld hjemme hos et kormedlem. Måltidet foregikk rundt et langbord. Der ble vi plassert parvis, mann og kvinne, enda mange av oss ikke hadde ektefellen med. I en fellessang ble vi i ett av versene oppfordret til å gi vår bordfelle en klem. Dette visste jeg med meg selv i samme øyeblikk var et kjødelig påfunn. Hva var hensikten med å plassere oss parvis med oppfordring til å gi hverandre en klem? Da denne oppfordringen kom, måtte jeg beklage og si at dette kunne jeg ikke være med på.

Mange kristne i dag synes å være så opptatt av å vise hvor frie de er som kristne. Men frihet for kjødet er ikke frihet i Ånden. Den som er fri, er den som er bundet til Kristus. Gud vil ikke dele sitt folk med Satan og verden. Han vil ha sitt folk for seg selv, som et hellig, utskilt folk (1.Pet 2,9-12). Vennskap med verden er fiendskap mot Gud (Jak 4,4).

august 13, 2011 at 1:27 pm Legg igjen en kommentar

HVA RIKDOM ER.

Mandag, 27. juni

DAGENS ORD er hentet fra
Luk 12:15
Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod. (Dagens tekst: Lk 12,13-21)

Hva er rikdom? Rikdom er å være rik i Gud. Det var det som manglet denne rikingen i Jesu lignelse. Han hadde mye jordisk rikdom, men var ikke rik i Gud. (Se v.21)   Hva er rikdommen i Gud og hva er den i motsetning til all annen rikdom?

Rikdommen i Gud er

At en er blitt forlikt med Ham og fått Gud som far og venn i stedet forsom dommer.
At en har fått sin synd tatt bort av Jesus.
At Gud selv ved sin Ånd har tatt bolig i hjertet
At Jesu fred derfor bor der inne og gir et fast håp i troen.
At en er elsket av Gud og derfor elsker Ham igjen og også sin neste.
At en ikke skal dø fortapelsesdøden, men leve evig sammen med Gud.
At en er blitt helt og fullt tilfreds i Ham.

Rikdommen i Gud er Gud selv, hans vesen, hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde, allmakt og godhet, hans farsomsorg, hans trofasthet og løfte: Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende.

Hva den er i motsetning til annen rikdom?

Den varer evig.
Den gir hvile fra begjæret etter jordisk rikdom.
Den lar den som lite har, være fornøyd.
Den kurerer hat og misunnelse.
Den er uendelig mye større enn jordisk rikdom.
Den gir lyst til å dele med andre som ikke har.
Den gleder seg når andre får.
Den er evig.

Da skjønner vi vel at det er den rikdommen som er verd å eie?

Jes 45:3
Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud.

Ta imot hans velsignelse i dag!

juni 27, 2011 at 2:06 pm Legg igjen en kommentar

DAGENS ORD

Torsdag 9. juni

Ef 4,3-6:
3 Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
4 Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt,
5 én Herre, én tro, én dåp,
6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.  

Paulus’ omsorg for menighetene han stiftet var uoppslitelig, ekte, inderlig og utholdende. Fra Milet sendte han bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste (Ap.gj. 20,17ff.). Legg merke til den gripende kjærlighet Paulus har til denne menigheten og dens ledere når du leser disse versene utover.

Paulus ”ser” eller vet at menigheten vil få en utfordring med vranglærende personer i framtiden. Han formaner derfor eldsterådet til å vokte menigheten mot disse, slik han selv har gjort.

I Joh Åp2 fra v.1 leser vi Jesu brev til hyrden for menigheten i Efesus. Da er noen år gått siden Paulus smakte martyrdøden. I dette brevet kan det se ut som menighetens eldste – de som Paulus noen tiår tidligere kalte til seg i Milet – la seg Paulus sine ord så grundig på hjertet at Jesus nå kan rose dem for å ha utført den oppgaven godt. ”Ulvene” har derfor ikke sluppet til i menigheten med sine herjinger.

Men nettopp fordi lederskapet i menigheten har vært så fokusert på dette å følge Paulus’ formaning om å vokte, ser det ut som de har de mistet det største av alt underveis: Kjærligheten. (1 Kor 13)

I dagens ord er det Åndens enhet Paulus formaner om. Men les verset før. Der ber han dem vandre slik det er verdig for det kall de er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, (så de) bærer over med hverandre i kjærlighet, …

Det er alltid en fare for oss kristne at vi blir sektorbeskuende. At vi blir så opptatt av del-sannheter i Herrens ord til oss at hele sannheten blir skadelidende.

Dersom Åndens enhet mangler kjærlighet, står den i fare for å bli kald og lovisk. Da er ikke lenger Åndens enhet fullkommen, for den mangler det viktigste – kjærligheten. Denne kjærligheten er først og fremst kjærlighet til Jesus og hans ord, men derav også kjærlighet til brødrene. Får dette leve hos pastorer og eldstebrødre sammen med nidkjærheten for den rene og rette lære, vil formaningen i Dagens bli oppfylt etter Jesu hjerte for sine barn. Hvis ikke er det nytteløst å proklamere kirkens enhet, slik det i dag gjøres på tross av at mange biskoper, teologer og prester forsvarer og godtar homofilt samliv. Da har ikke kirken én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far! Da er splittelsen et faktum!

juni 9, 2011 at 1:58 pm Legg igjen en kommentar

Gledebringende kontrast

Et ord i Det nye testamente finnes både i overskriften til de fire første bøkene der, og møter oss mange ganger ellers. Det er ordet evangelium. Det betyr et gledefylt, godt budskap eller en glad, livgivende nyhet. Det er en nyhet som Det nye testamente er fullt av. Men du finner dette budskapet også mange steder i Det gamle testamente. Ett eksempel vil jeg ta fram i dag. Det står i Jes 1:18
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

Dette ble sagt til Israel, som på den tiden det ble sagt, levde et frafallsliv i stygge synder og hyklerisk gudsdyrkelse og hengiven avgudsdyrkelse. Kom og la oss gå i rette med hverandre, sa Gud til dem. Det betyr: vend om til meg, si til meg hva du har gjort imot meg, hvordan du har brutt mine bud – og la meg si deg hva jeg har gjort for deg og hva jeg vil gjøre.

Og før folket får gjort det han ber dem om. Ja, før Gud får noen forsikring fra dem om at de vil gjøre det, sier han hva han vil gjøre: Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Slik gir han dem sine løfter på forhånd i håp om at det vil mykne hjertene deres slik at de kommer og gjør opp sin sak med ham.

Kast nå et blikk ut av vinduet, kjære leser, på denne flotte dagen da sola skinner over det snøhvite landskapet, og la dette ordet ifra han som har elsket deg til døden og sonet all din synd – lette din samvittighet, befeste deg i troen og gi deg glede og styrke til all god gjerning for han i dag. Men glem så ikke å takke han for alle hans velgjerninger mot deg! Det skylder du ham.

Fortell ham alt! Å, nevn din svake side. Fortell ham synden med det navn den bær.De onde ånder vil i lyset lide. De trives bare der hvor mørket er.

Fortell ham alt! Du eier jo en Fader, som gjerne hjelpe vil i smått og stort. Han som for Jesu skyld din synd forlater, vil ingen hjelpeløse vise bort.

Gud velsigne deg i dag!

januar 25, 2010 at 11:38 am Legg igjen en kommentar


Kategorier