Posts filed under ‘Misjon’

Zulukongen, kulturimperialismen og vi.

St.Hans, lørdag, 23.juni

Det regner og det er innevær. Da kan jeg skrive et innlegg jeg har tenkt på ei stund. Ellers har jeg så mye å gjøre med hus og hage nå sommerstid at det ikke blir mye tid for andre gjøremål, særlig når det går noe seint og stykkevis pga. helsesituasjonen (og kanskje også alderdommen som siger på?)

Men til saken. Sist jul fikk vi i familien en oppgave av vår eldste datter – å lese 5 bøker hver i løpet av 2012. Forskjellige temaer. Jeg skulle lese romaner. Slik kom jeg til å lese den historiske romanen ”Zulukongen” av Alan Scholefield, som omtaler tida under kong Chaka på begynnelsen av 1800-tallet. Før jeg sier mer om den skal vi hoppe framover til slutten av 1900-tallet.

På en av mine prekenturer til Finnmark, skulle jeg innom Karasjok og ha et foredrag på folkehøyskolen om misjon. I klassen satt det ei jente som viste seg å være fra Tyskland. Da det ble gitt anledning til spørsmål og kommentarer, rakk hun opp hånda og fikk ordet. Misjon var kulturimperialisme, mente hun. Hva jeg hadde å si til det? Ja, hva jeg svarte, husker jeg ikke nå, men denne påstanden om misjon som kulturimperialisme hadde jeg hørt før, og var ikke uforberedt på et slikt spørsmål. Det var ei tid hvor dette mantraet ble gjentatt nokså ofte. Kristen misjon måtte opphøre. Hedningefolkene måtte få leve slik de var vant til. Det var helst kulturradikalerne på den politiske venstresiden, som fra før ikke hadde høye tanker om kristendom, som ropte høyest om dette.

Denne jenta og hennes påstand kom meg i tanke da jeg leste Zulukongen. Forfatteren vokste delvis opp blant zuluene og skulle ha greie på hva han skrev om. Hedenskapet blant zuluene var rystende lesning. Menneskeverdet null verdt. Frykten for heksene som snuste seg fram til hvem som var onde og umiddelbart fikk dem drept. Æresdrap og hevndrap. Uvitenhet om sykdommers årsak, som i stedet ble tillagt onde ånders misnøye, osv., osv. Og midt i det hele – hvite europeere som i grådig jakt på elfenben ikke stod tilbake for zuluene i djevelskap.

Da tenkte jeg på misjonærene. I motsetning til elfenbensjegerne dro de inn til stammene i Afrika, ikke for å utbytte de innfødte og slå seg opp som rike jordeiere iblant dem, men de var der for å gi dem noe godt, det beste de hadde å gå med – enten de var leger, sykesøstre, lærere, bønder eller evangelister. De kom i sannhet med lys i mørket, bedret levekårene til de innfødte og høynet menneskeverdet.

Så til vår tid. En mailskribent hjalp meg nylig til å se hvem som virkelig var og er kulturimperialister i negativ forstand. Den politiske venstresiden kan jo ikke nekte for at den bærer det politiske ansvaret for at kristendommen litt etter litt er fjernet som påvirkningsfaktor for den norske kulturen. Mens de ropte høyt om kristen misjon som kulturimperialisme, hadde de sjøl forandring av kulturen, og da den norske, som en viktig visjon og plan de arbeidet etter. De ville forandre Norges tusenårige kristne kultur til å bli en rent verdslig, humanistisk kultur. De ville altså ha et sekulært humant samfunn, noe som ettertrykkelig er blitt vist i reaksjonene etter Breivik-terroren 21.juli, både i reaksjonene etterpå og gjennom rettssaken, som i går ble avsluttet. Men den innbilte troen på at de av seg selv vil kunne greie å skape humanitet, har allerede begynt i slå sprekker. Senere lover for opplæring og samfunn som de har fått innført i landet vårt, har allerede begynt, og vil etter hvert, tydelig vise seg å være langt fra humane. Den sanne humanisme er nemlig en frukt av Guds Ords innflytelse. Der frykten for en høyere autoritet som straffer den onde gjerning og belønner den gode velges bort, og mennesket tiltar seg denne autoritet sjøl, vet man ikke lenger hvilke lover som vil belønnes og hvilke som vil bli straffet, fordi samvittigheten ikke lenger er bundet til en absolutt øvrighet, og fordi de lovene som fremmer livet bare finnes i Ham som har skapt verden og ikke i menneskehjertet som er mørkt og ondt fra fødselen av.

Den kristendoms-fiendtlige humaniteten, viser seg også i måten man har behandlet de mange innvandrerne på, og i Norges utenrikspolitiske handlinger. Man forstår ikke religionenes åndelige vesen og makt over mennesker fordi man ikke tror på noen slik makt. Man tror verken på Gud eller djevel, men på det gode i mennesket. Derfor ser man ikke at det ikke nytter å forhandle med Islams representanter n.d.gj. å skape demokrati og humanitet. Og man ser heller ikke det urettferdige og det nytteløse i å støtte PLO og Hamas og motarbeide Israel, enda de førstnevnte bygger samfunnet mye på løgn, hat, undertrykkelse og terror mens Israel er et demokrati hvor også muslimske arabere har demokratiske rettigheter. De første er kulturinspirert av islam mens Israel er inspirert av jødedom og vestlig kultur, som igjen er formet av kristendommen.

Man ser heller ikke at man gjør en ond og selvskadende gjerning når man nådeløst sender kristne konvertitter tilbake til et antikristelig samfunn som vil ta livet av dem, enda de bare ville være til nytte for Norge, for det vil sanne kristne i et hvert samfunn være. Samtidig holder man Krekar tilbake fordi han kan bli drept hvis man returnerer ham til hjemlandet. Man forstår heller ikke at man ved å motarbeide sin egen kristne kultur skaper grobunn for fremmede kulturer til å overta makten over sinnene.

Skal det være noen redning for Norge nå, kan det bare skje ved Guds nåde og en folkeomvendelse som må starte med oss kristne.

Guds Ord er sannhet og taler sant om alle ting, også om dem som har kalt kristen misjon for kulturimperialisme.  
Jesus sa:
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Matt 7:1-3

Apostelen Paulus uttrykker det slik: 
Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Rom 2,1

Men dermed har Jesus, Guds Sønn, og hans apostel Paulus kastet Guds lys innover over oss alle. Du merker vel, du som jeg, at det er så mye lettere å se det fordømmelige eller kritikkverdige som en flis hos deg selv, hvis du i det hele tatt ser det, enn å se det samme som en flis hos din bror (kanskje din ektefelle?). Hos ham eller henne blir den fort en bjelke. Det ligger så innvevd i vårt Gud-fiendtlige kjød.  Kyrie Eleison! Gud, vær meg synder nådig!

Om den som bad slik, sa Jesus:
Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes. Luk 18:14

Måtte kulturradikalerne i Norge, som har opphøyd seg over Gud, omvende seg til den levende og oppstandne Kristus! Det kan vi ikke annet enn be om må skje! Og må vi kristne som trenger det, be Gud omvende oss til å følge Jesus etter og leve slik at det kan bli noe ”lys” og ”salt” i Norge som kan peke på den rette og gode veien.

Reklamer

juni 23, 2012 at 6:06 pm Legg igjen en kommentar

Tanker etter en basar.

Det er mye rart en kan gå og undre seg over, som for eksempel dette: Hvorfor vinner de som vinner i lotto, tipping eller på misjonsbasar?

Sist lørdag var jeg på basar på ett av bedehusene her i Lyngdal. Noen av dem jeg satt sammen med rundt bordet ble oppmerksom på en av de eldste damene i salen. Sammenkrøket i en lenestol som var satt fram for henne, satt hun – sikkert over 90 år gammel var hun – og vant den ene gevinsten etter den andre. Jeg og mange med meg vant ingenting. For meg gjorde det ingenting. Jeg kunne nok, om så var, ha kommet til å gi det tilbake for en senere basar. Men jeg måtte igjen undre meg over at gevinstene kunne dette ned, den ene etter den andre på begge trekningene hos ett menneske framfor de fleste andre. De som vant flere gevinster kunne kanskje telles på ei eller to hender. Og her var det mange titalls mennesker som hadde tatt årer.

For mange år siden mens skipsreder Andrew Glastad ennå levde, kom han og jeg til å sitte ved samme bord på en misjonsbasar på Farsund bedehus. Jeg skulle tale på basaren og hadde ikke husket å få med meg penger. Men Glastad som var en varmhjertet misjonsmann og hadde gitt både masse penger, tid og krefter til misjonens sak, tok sikkert godt med årer, selv om han kanskje ikke tok mer enn noen av de andre gjorde.
Det som imidlertid forundret meg, var at Glastad så ut til å vinne nesten alt det som var av gevinster. Det hopet seg opp rundt ham. Ved møtets slutt sa han bare: Se, her Kjetil, ta du med deg disse tingene hjem!

Jeg kan ikke unngå når jeg er på basar, å tenke på ordet i Ordspråkene:
Loddet blir ristet i kappens fold, men avgjørelsen kommer alltid fra Herren. (Ord 16:33) Og jeg undrer meg: Sitter Gud og styrer med hvem som skal vinne på misjonsbasaren? Det kan nesten se slik ut.

En assosiasjon til et annet bibelord gir straks alvorligere tanker, nemlig dette ord av Jesus:
For mange er kalt, men få er utvalgt. (Matt 22:14)

Hvordan utvelger Gud hvem som skal vinne Livet og herligheten hjemme hos han? Foretar han loddkasting? Er det slik at Han kastet lodd for å finne ut hvem som skal frelses og hvem som skal gå fortapt? Eller har han satt en grense for hvor mange lovbrudd han vil godta hos oss mennesker, før han forkaster oss? Så og så mange prikker i sertifikatet, så mister vi det?

Nei, heldigvis. Gud er ikke slik! Det vitner Bibelen klart.
Da han sendte sin sønn, den eneste, som han elsket så høyt, til verden, var det for å frelse den. For så (slik, på den måten) har Gud elsket verden… leser vi i Joh.3:16 .. at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.Her ser vi hvordan Gud utvelger de som arver evig liv: Det er de som TROR PÅ HAM som han utvelger. Slik står det.
Mange er altså kalt og har vært kalt opp gjennom kirkehistorien, og mange har kalt seg kristne. Men bare de som trodde på ham, Jesus Kristus, som herre og frelser for sitt liv, er utvalgt.

1Pet 1:1-3
Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia,
utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til å bli renset med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål!
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,

april 7, 2011 at 9:10 pm Legg igjen en kommentar

Fantastisk tur til Russland

Snorklipping for Barnebyen "Vårsol"

Fra 3. til 13. juni var jeg så heldig at jeg fikk være med Steinar Harilas gruppereise til Russland. Vi var 60 stykker til sammen, fra ungdommer i tenåringsalderen til dem over pensjonsalderen. Steinar hadde med to erfarne sjåfører foruten ham selv, Kjell Andersen fra Kristiansand og Jarl Eftestad fra Finsland. Disse skiftet om å kjøre bussen og kombibussen.

Stedene vi skulle innom var først Vyborg. Der besøkte vi Den lutherske kirken, Baptistkirken Agape-senteret, Barnesanatoriet og det jødiske samfunnet. Dernest reiste vi videre til Sovjetski, hvor vi besøkte Lada-senteret. Deretter Primorsk. Så gikk turen videre til St.Petersburg. Da vi nærmet oss, var det helt spesielt å se den vakre naturen langs Finskebukta og den flotte byen på andre siden av bukta. St.Petersburg er en vakker by og Russlands kulturelle hovedstad, med mange kanaler som er forbundet med elva Neva og øyene utenfor. Vi brukte en hel dag på sightseeing i byen, bl.a en times tur med en av kanalbåtene og omvisning i Eremitasjen (se lenke). Byen er absolutt verd et besøk, særlig om sommeren.

Våre ungdommer (seks jenter) fikk besøke fengsel nr. 5, et kvinnefengsel, sammen med tre fra styret, siden bare ni stykker fra gruppa fikk tillatelse til å slippe inn. Disse seks fikk en opplevelse de nok seint vil glemme, og de innsatte var veldig glad for besøket, særlig av de seks jentene, siden de var unge, noe mange av de innsatte kvinnene er.

"Vårsol", slik det skal bli

Torsdag 10. kjørte vi til Taitzy hvor vi markerte grunnsteinsnedleggelsen til Barnebyen «Vårsol». Det var feststemning og glede i kommunen. Borgermesteren i Gatsjinski distrikt Alexander Hudilainen, ordfører i Taitzy Ivanov og  borgermester i Taitzy Tamara Pavlova deltok på seremonien og de uttrykte stor takknemlighet forat Hjelp til Russland vil etablere barneby i Taitzy. Den ortodokse presten Fader Mihail var rørt og glad.  I grunnsteinen var det lagt inn en russisk og en norsk bibel, som skal være fundamentet for barnebyen. Dette rørte Fader Mihails hjerte. Det var flott at Bibelen ble brukt i en offentlig handling ,sa han. Fader Mihail ønsker å samarbeide for han synes det er svært viktig å gi hjelp til foreldreløse barn. Etter markeringen gikk vi noen hundre meter inn til sentrum av landsbyen hvor det først var en festmarkering som varte en time, med fremragende kunstneriske opptredener på en scene som bestod av sang og dans av barn og voksne før ”koret” vårt og Steinar Harila slapp til med sang, tale og innbydelse, slik vi hadde gjort det på alle stedene vi hadde vært.  

Fra St.Petersburg dro vi på vei mot Estland innom Nytt Liv Senteret i Kotly, bestående av tidligere stoffmisbrukere, noen av dem med familier. De har fått leie et tidligere militæranlegg hvor de bor, arbeider med jordbruk og husdyrhold og tar imot nye misbrukere som de prøver å rehabilitere og føre til frelse. En utrolig stor opplevelse å få møte dem.

Turen til Russland var i det hele en stor opplevelse for meg å få være med på og kan bare anbefales alle som ikke før har deltatt på Hjelp Russlands hjelpesendingsturer (se lenke). Det går to turer i året, en i juni og en i oktober-november.

Besøkene rundt på institusjonene og kirkene har både en diakonal og åndelig karakter, med frimodig innbydelse til å ta imot Jesus til frelse overalt. Det er en betingelse Steinar Harila alltid har stilt i forbindelse med den materielle hjelpen, at han også må få forkynne evangeliet til frelse. Disse to ting går hånd i hånd og har møtt respekt og velvilje også fra myndighetene på de lokale stedene, på fylkesplan og sentralt i Moskva, en mottakelighet som Steinar Harila og Hjelp til Russland er alene om å ha fått, noe som har med måten han arbeider på, og som Gud har velsignet.

Spesielt med dette arbeidet er også at alle innsamlede midler går uavkortet til de trengende i Russland, siden alt skjer på dugnad. Verken sjåførene eller Steinar og hans kone Alfhild tar lønn for arbeidet. De er pensjonister som ofrer seg helt for dette.

Barnebyprosjektet er det som nå først og fremst trenger midler. Vil du gi en gave til arbeidet er kontonr.: 30803271530. Anbefales!

juli 19, 2010 at 12:42 pm 1 kommentar


Kategorier