Posts filed under ‘Omvendelse og tro’

ENDA EN VELSIGNET AVSKJED

Ruts gravHun ble begravet i går, Ruth, og det oppsiktsvekkende nok på sin 90-års dag. Min hustru og jeg kjente både henne og hennes mann, som døde for ett og et halvt år siden.

Minneordene ved hennes båre var preget av takknemlighet og glede. Også hun hadde så mye av Kristi preg i sitt liv at det var lett, slik sett, å følge henne til hennes siste hvilested. Hun var så gjestfri mot alle som kom til hennes og mannen, Bernt Edvins hjem – familie, slekt, predikanter, venner – og hvem ellers. Hun var også til å stole på og baktalte aldri noe menneske. Hun var, med sin mann, trofast på bedehuset og var med i kvinneforening for misjonen. Var et glad og humoristisk menneske, men streng, positivt forstått, i oppdragelsen av sine barn. De visste alltid hvor de hadde henne.
Siden hun var et avholdt menneske, og hun og mannen hadde stor familie og mange kjente gjennom et langt liv, var kirken fullsatt med over hundre frammøtte.

I slike tilfelle er det nok lett for presten å forestå begravelsen, og lett å forkynne de rette ord. Lett også å lese bibelstedene som liturgisk alltid hører med i Den norske Kirkes begravelser. Og med trosvisshet og glede må det være godt å tenke på ordene i Åp 14,13:
Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem.

Men hvordan har prestene det når det er en ikketroende de skal begrave, eller en gudsbespotter. Det må vel være vanskelig. En troende prest som hadde noen års tjeneste ikke langt fra Lyngdal, om ham ble det sagt omtrent følgende ord: «Ja, nu har han sendt enda en til helvete». Og sinte henvendelser kom til biskopen med beskjed om at en slik prest ville man ikke ha. Den reaksjonen ville nok alle prestene få om de ikke veide sine ord. Så er det nok det de gjør. Det er sannelig ikke lett å gi sørgende og trøst-ønskende pårørende sannheten dersom den gjør sorgen større og høster forbitrelse. Da er det fristene å si noe som ikke støter og kanskje heller ikke forteller noe om hvor den døde nå er havnet – eller hvor de som lytter vil havne, hvis de ikke vender om.

Jeg kommer i hu noe Jesus sa til en av sine disipler, da vedkommende som ville følge ham sa:
Herre, la meg først få gå bort og begrave min far.
Da svarte Jesus ham: Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Matt 8:21-22

Disse ord tas opp i neste artikkel.

januar 23, 2015 at 12:41 am Legg igjen en kommentar

VISDOMMEN OVENFRA OG VISDOMMEN NEDENFRA

Biskop Pettersen 2Etter debatten siste høst om NLA’s teologiske profil sitter jeg igjen med et inntrykk av at de fleste teologene ikke kan ha tatt inn over seg 1Kor 1-3 på en slik måte at det har blitt en advarsel for dem, noe de måtte passe seg for. Paulus lærte noe som ble en øyeåpner for ham og en sterk advarsel og veiviser for ham resten av livet da han møtte den oppstandne på veien til Damaskus. Det han lærte gir han uttrykk for i de tre første kapitlene av første korintierbrev. Vi tar her med kap.1, vers 19-29:

For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.

Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.

For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.

Eller som han sier i kap.3 vers 18-21a
La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!

For denne verdens visdom er dårskap for Gud. Det står jo skrevet: Han fanger de vise i deres list. Og et annet sted: Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme. La derfor ingen rose seg av mennesker!

Den tyske professoren Eta Linnemann som doserte liberalteologi for sine studenter, innså til slutt sin visdoms dårskap, omvendte seg til Gud, og har siden trodd og lært Bibelens selvvitnesbyrd, at den er Gud-inspirert og sannferdig i alle deler.

Hva om NLA og de andre høyskolene pluss Det teologiske Menighetsfakultetet valgte å si fra seg sine doktortitler og nedtransformere sine læresteder til bibelskoler, og bare ansette lærere som var preget av frykt for Herren og en grunnleggende tro på Bibelens guddommelige inspirasjon pluss en overbevisning om at Bibelen er skjult i sitt budskap og bare kan åpenbares av Jesus Kristus, Guds Sønn? Ville vi ikke da kunne få troverdige åndelige lærere som ble elsket og avholdt av det alminnelige lekfolk og søkende mennesker? Jeg tror det.
Eller, hva om disse utdanningsstedene, noen dager i året, påla sine doktorer, professorer og amanuensiser å lese og grunne over 1.Kor.1-3  før de startet dagen med forelesninger? Ville ikke det bygge Guds rike bedre?

Selv er jeg ikke kommet lenger enn til å sitte på Bibelens fang og be Gud åpne mitt hjerte og min forstand for hans evige ord. Men så tror jeg at jeg har lært noe, noe som bare Gud i sin nåde har åpenbart for meg, og som har gitt meg en grunnfestet tro på Ham og hans ord. Det kan han gjøre for en hver som finner sin rette stilling i forhold til Ham.

 Sal 119:130  Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand..

februar 6, 2014 at 1:02 pm Legg igjen en kommentar

SANNHETEN INGEN VIL SI

Tirsdag, 9.august

Innlegget som ble sendt avisen Dagen kom der torsdag 11. aug.

Med all respekt for de som lider etter terrorangrepet fredag 22.juli vil det ikke være rett å fortie sannheter som kan forhindre nye alvorlige ulykker over vårt land og folk, enten det er terror, naturkatastrofer eller krig.

Kirken har dessverre unnlatt å svare på spørsmålet: Hvorfor skjedde dette? Og hvordan kan vi forhindre at lignende ulykker kommer over oss igjen?

Om Gud står det i Klag 3,33:
For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn. Men det hender han gjør det, for om mulig at de kan vende om.

Det er en utbredt tanke blant kristne i dag, enten det er teologer eller lekfolk – at alt ondt som vi mennesker møter, kommer i fra djevelen, for det er jo han som vil oss ondt. Eller så tenker man at det er tilfeldighetene som rår eller at noen mennesker bare er så onde. Men at Gud skulle ha noe med det å gjøre, er for mange en utenkelighet.

Man kan forstå disse tankene. Men de er ikke bibelske. Gud involverer seg mer i våre liv enn vi tenker. Der står noen ord i vår Bibel som prester og teologer dessverre dekker over så godt de kan fordi de ikke tror dem. For eksempel følgende:

Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. Jes 45:7

Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. 2M 34:6-7

Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov. Jer 6:19

Sosialdemokratiet har brakt mye godt med seg for vårt folk, men også mye ondt. Gud i himmelen vet utmerket godt hvordan man har fjernet suksessivt den sanne kristendommen i folket, i skolen, og i barnehagen. Universiteter og høyskoler er stort sett fanget under evolusjonisme og ateisme. På de teologiske fakulteter tror en ikke at Bibelen er Guds ord, men tolker den med sin falne fornuft. Så er da kirken blitt ute av stand til å veilede folket. En har ikke annet å gi mennesker enn dennesidig trøst og et evig håp i Gud uten å forkynne nødvendigheten av omvendelse. Det har vi sett også nå i minnegudstjenester som har vært etter katastrofen.

Statsministeren har etter terroraksjonen talt om den store ondskap som de drepte og sårede har vært utsatt for. Ondskapen sitter i følge Bibelen i oss alle, selv om den ikke får slike utslag. Men når det her snakkes om ondskap, må det være rett å spørre hvordan våre politiske myndigheter i mange år har kunnet tillate at 15000 barn i mors liv hvert år er tatt av dage? Er den ondskapen mindre? Og den nye ekteskapsloven som ble trumfet igjennom uten noen forutgående undersøkelse om hva dette kunne få av følger for folk og land. Skulle Gud i himmelen se på alt dette uten å gi noen advarsel eller la det få noen følger? I tillegg har vi de mange andre synder som florerer i samfunnet, noen med bifall og oppmuntring av dem som styrer. Mange har prøvd via alle slags medier, både ved menneskelige argumenter og også ved henvisninger til hva Bibelen sier, å advare uten at de som styrer har villet høre. Dette er blitt gjort også n.d.gj. myndighetenes urettferdige kritikk mor Israel når de har forsvart seg mot terror. Hvorfor klager vi da når ulykken rammer?

Jer 6:16-17.19
Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov.

Skulle det som har skjedd av naturødeleggelser og ulykker de senere år ha noe med dette å gjøre? Jeg tror Gud ber oss tenke etter

august 2, 2011 at 1:16 pm 1 kommentar

VEIEN UT AV LABYRINTEN

Onsdag, 8. juni

Like før jeg våknet i morges, drømte jeg om en labyrint. Det fikk meg til å tenke videre. Vi har alle forestillinger om hva en labyrint er. Noen labyrinter kan være lette å finne veien ut av – andre vanskeligere. Vi har sett dem som løsningsoppgaver for barn, og det er laget spill av dem – for eksempel kula som en skal få til å trille på brettet gjennom labyrinten uten å falle igjennom før den når målet.

Labyrinten jeg drømte om, fikk ingen løsning før jeg våknet. Den var bare en endeløs mengde veikryss med nye korridorer som ikke førte noe sted.

I Italia ved hovedstaden Roma finnes en kirkegård under bakken. Navnet på denne gravplassen er katakombene. Der ligger tusener av skjeletter etter kristne som fikk sin siste hvileplass der under de svære forfølgelsene mot de kristne de første århundrene etter Kristus. Der hadde de kristne også sitt skjulested.

Katakombene er en eneste stor labyrint av kryssende ganger, som kan være umulig å finne veien ut av hvis du våger deg inn i dem uten kjentmann.12 km med ganger er foreløpig gravd ut. Tenk å vandre rundt i disse gangene. Stadig komme til nye kryss: Hvor skal jeg nå ta veien? Mat og drikke er snart brukt opp. Kreftene minker. Desperasjonen øker. Døden nærmer seg uten redning ettersom dagene går. Dag og natt holder du ikke rede på lenger fordi mørket omslutter deg hele tiden.

Ikke rart at det å drømme om en labyrint kan være et mareritt som ikke tar slutt før du våkner.

Hva jeg vil med dette? Jo, mange mennesker vandrer gjennom livet som i en labyrint. De prøver det ene og det andre uten å finne det de søker etter. Vi har lest om mennesker som har prøvd alt innen alternativ medisin, for om mulig å bli friske. Eller alternative religiøse retninger, meditasjonsformer eller hva som helst som kan fylle sjelen med lykke, mening og tilfredsstillelse, men uten å finne fram. Ikke før de fant Jesus.

En kjent kristen sang begynner slik: ”Jesus er løsningen på dine problemer min venn”. Livet med Jesus er ikke problemfritt, men problemene blir ikke lenger problemer fordi du ikke lenger svever rundt uten ”det eneste festet som held”, som en dikter har skrevet. Tvert imot kan du mitt i vanskelighetene kjenne på denne freden som bare Jesus kan gi. For problemet vårt som menneske er atskillelsen ifra Gud pga. vår synd. Og det problemet blir bare løst ved at vi får høre og ta imot i tro budskapet om Jesus og hans forsoning. Da ser en utgangen på labyrinten. Lyset flommer over en og en spaserer ut i friheten.

Jer 6:16
Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

Veien er Jesus!

juni 8, 2011 at 11:42 am Legg igjen en kommentar

Egenrettferdige Sidsel Wold og vi andre.

Når vi kristne som er rettferdiggjort ved troen på Kristus, så ofte fristes til å rettferdiggjøre oss sjøl når vi har syndet i ett eller annet, så trenger vi ikke å undre oss over at vantro mennesker gjør det.

I dagens Dagen gjør NRKs midtøstenreporter Sidsel Wold det. Hun har vært flittig i å kritisere Israel urettferdig og fremstille landet i et dårligere lys enn hva som er rett å gjøre. Hun dømmer Israel som en ondsinnet okkupasjonsmakt, men taler utelukkende vel om ”palestinerne”, selv om de lærer generasjon etter generasjon å hate jødene, demoniserer dem og Israel og sender selvmordsterrorister og granater og raketter mot dem. Hun snur saken på hodet i det hun kriminaliserer Israels forsvarshandlinger og rettferdiggjør ”palestinerne” sitt hat og terror.
Når hun så blir konfrontert av Israels ambassade på en mild måte om sine ugjerninger, har hun ikke gjort noe galt. Det er i stedet Israel som driver pr-kampanje, sier hun.

Vel, det en kan si om reportere og journalister som helhet, er at de er flinke til å offentliggjøre alt det de kan finne av synder, forgåelser og forsømmelser hos hvem som helst (og det er jo noe av jobben deres). Men de er som andre mennesker lite villige til å komme i rampelyset når de sjøl har forgått seg. Og trekker man dem fram i lyset, så rettferdiggjør de seg selv og har ikke gjort noe galt. Ja, slik er vi mennesker av natur.

Men en kristen er ikke slik, er han vel? Når en kristen har falt til fote for Guds rettferdige dom over sin synd og ser at han ingen rettferdighet har, men har fått ta sin tilflukt til Kristi rettferdighet. Ja, når dette store har skjedd med ham, da kan han vel ikke ha behov for fortsatt å rettferdiggjøre seg eller dekke over sine feil? Vel, skulle han ha lyst til det, må han heller erkjenne si synd, sørge over den, bekjenne den og søke å gjøre det godt igjen.

I bekjennelsen ligger nemlig legedom og mulighet til å vende en ond tilstand og kurs om til gjenopprettelse og en bedre framtid. Da Natan på Guds befaling hadde avslørt Davids store synd for ham, svarte David: Jeg har syndet mot Herren. Da svarte Natan: Så har også Herren tatt bort din synd, du skal ikke dø. 2Sam 12:13
Da ble David løst, noe vi kan lese om i Salme 32 og 51.

Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:6-9

I morgen er det Maria budskaps dag. Har trang til å hilse med engelen Gabriels hilsen til Maria. Det ble så godt for mitt eget vedkommende å tenke på: Vær hilset, du som har fått nåde! Luk 1:28. Ja, Gud møter mennesker som åpner seg for lyset og sannheten – med nåde! Det er større enn stort!

Velsignet god helg!

mars 26, 2011 at 4:03 pm 2 kommentarer

Det må jeg gjøre før jeg dør!

Du skjønner nok hva jeg tenker på med denne tittelen. Tore Strømøy er en hyggelig fyr som leder hyggelige underholdningsprogram på TV. Først var det ”Tore på sporet”. Nå er det serien ”Det må jeg gjøre før jeg dør”. Siste program var riktig rørende, eller var det det forrige? Jeg tenker på det med 15 år gamle Erik Nettum som hadde en drøm om å få sykle sykkelløpet Oslo Trondheim, men ikke så noen mulighet til det fordi han ikke hadde råd til å skaffe sykkel. Det ordnet seg i programmet. Han fikk sykkel og mye mer, og det var rørende å se hans vantro glede over å skulle få alt dette av sykkelklubben på stedet og tur til et sykkelløp i Italia i tillegg. Et medmenneskelig godt program, bedre enn mye annet som serveres på TV.

Som sagt Tore Strømøy virker å være en hyggelig fyr og programmene hans virker medmenneskelig gode, positive og byggende. Så jeg har ikke noe kritisk å si om dem. Men programtittelen fikk meg til å tenke i andre baner.

Det må jeg gjøre før jeg dør”. Trykket ligger vel på må. Det vitner om at det er et stort ønske om å få virkeliggjort dette før en dør. Altså noe som er veldig viktig å få gjort, opplevd eller vært med på. Dette må jeg altså få gjort!

Da jeg tenkte over dette og disse hyggelige menneskene som er med i programmene, fikk jeg en følelse av tristhet over meg. Ikke fordi jeg hadde noen uoppnåelige drømmer om opplevelser her i livet for min egen del, for jeg har alt jeg trenger og ønsker meg.  Nei jeg tenkte på disse menneskene og spørsmålet: Hva er egentlig viktig å gjøre før en dør?

Disse menneskene, hvor hyggelige, velmente og menneskekjærlige de enn måtte være, så slo tanken meg: Det et menneske trenger å gjøre før det dør, er dette: Å omvende seg til Gud! Er det noe en virkelig trenger hvis en er uomvendt, så er det dette framfor noe annet: Å omvende seg til Gud. Dette må en bare gjøre. Ellers går det galt!

For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? Matt 16:26

Det et uomvendt menneske gjerne tenker på, er jo dette å få mest mulig ut av det korte livet en lever her. Vi er jo skapt for å leve i denne verden med alle sanser skapt for å orientere oss nettopp innenfor det vi ser med våre øyne og kan ta på med våre hender og gå på med våre føtter. Så det er ikke så rart at det er det dennesidige, synlige vi er opptatt av.

Men Gud skapte oss til samfunn med seg, og et menneskes uomvendte tilstand vitner om at det er fremmed for Gud og skilt fra ham pga av sin synd som det har gjort mot Ham. Et menneske har med andre ord ikke bare et legeme som er skapt for denne verden, men en sjel som er skapt for himmelen, for samfunn med Skaperen, han som har skapt oss. Hva da om jeg skulle gå evig fortapt, bare fordi jeg var opptatt av alt jeg måtte få med meg her, men ikke stoppet opp for å tenke over evigheten og livet etter døden? Livet der er jo evig mens livet her er noen mikroskopiske år i forhold. Er det ikke bedre å få det godt der enn å ha det godt her?

Alle mennesker, uansett hvor hyggelige de er, har synd – først og fremst dette at en ikke elsker Gud! Og denne synden og de mange andre som den førte til, korsfestet Kristus! Da det gikk opp for jødene som Peter talte til på pinsedagen,

stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave . For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Apg 2:37-39 

februar 19, 2011 at 1:03 pm Legg igjen en kommentar

Amazing Grace

John Newton (1725-1807) hadde ingen visst hvem var eller forbundet noe med om det ikke var for at han ble frelst og med sitt vitnesbyrd om sin omvendelse, ved å skrive Amazing grace, har sunget seg inn i utrolig mange folks hjerter. Han vokste opp uten religiøs påvirkning, ble som ung sjanghaiet til Royal Navy som soldat og deltok i slavehandel. I en forferdelig stormnatt ble han så redd at han tilkalte Guds hjelp og barmhjertighet. Da startet hans religiøse oppvåkning. Han ble reddet og forlot etter få år slavehandelen og begynte å studere teologi. I stedet for å drive med slavehandel ble han nå en sterk talsmann mot slaveriet.

Han ble etter utdannelsen ordinert til prest i Church of England i 1764 og innsatt som sjelesørger i Olney i Buckinghamshire, hvor han også begynte å skrive hymner sammen med poeten William Cowper. Da ble Amazing grace til, utgitt første gang i 1974. Diktet som har blitt sunget på mer enn 20 melodier, men etter hvert spesielt knyttet til melodien ”New Britain”, bestod av seks vers. Senere ble et sjuende vers lagt til av en ukjent forfatter. Trygve Bjerkreim tok med dette syvende verset som det femte og siste i sin frie oversettelse (se SB nr.137) Ellers tok han ikke med v.4,5 og 6, men laget et nytt vers som ble det tredje i hans oversettelse.

Sangen, slik Newton skrev den kan du finne på internett (se linken Amazing Grace og John Newton) sammen med ytterligere opplysninger om forfatteren og sangen. Personlig fikk jeg lyst til å oversette den til norsk, siden den vitner så sterkt om Newtons radikale omvendelse til Gud og hans store glede og takknemlighet over å få leve i og av Guds nåde i Kristus Jesus, vår Frelser.

Dette innlegget mitt er inspirert av en e-post jeg fikk fra Jørgen Høgetveit, der denne sangen ble lagt ved med opplysninger om forfatteren.

I oversettelsen min har jeg også tatt med vers 7, som altså ikke ble skrevet av Newton.

 

Underfulle nåde! Hvor nydelig var klangen av dette ordet

Som frelste en elendig som meg!

Jeg var fortapt, men nå er jeg funnet,

Var blind, men ser nå.

 

Det var nåden som lærte hjertet mitt å frykte,

Og nåden som løste meg fra frykten.

Hvor kjær nåden ble for meg

Da jeg kom til troen.

 

Mange farer, slit og snarer

Har jeg kommet igjennom til nå.

Det er nåden som har brakt meg trygt så langt,

Og den vil lede meg hjem.

 

Herren har lovet å være god mot meg.

Hans ord gjør håpet mitt sikkert.

Han vil være mitt vern og min del

Så lenge jeg lever.

 

Ja, når denne min kropp og mitt hjerte svikter

Og mitt dødelige liv opphører,

Skal jeg innenfor forhenget eie

Et liv i glede og fred.

 

Jorden skal snart oppløses lik snøen

Solen holde opp å skinne.

Men Gud som kalte meg her nede

Vil for alltid være min.

 

Syvende vers:

Når vi har vært der ti tusen år

Skinnende som solen,

Vil vi ikke slippe opp for dager til å synge Herrens pris

Når vi først har fått begynt.

august 13, 2010 at 11:42 am Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg


Kategorier