Posts filed under ‘Undervisning’

KAN KRISTNE SPISE HALALKJØTT?

Butikk i Oslo

Butikk i Oslo

Begynnelsen på denne lille debatten var en «I Fokus» artikkel  I Dagen 27. feb. av gen.sekr. i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, og hadde som overskrift: Kan kristne spise halal-kjøtt? Ikke alle Agøy sine offentlig meninger er jeg enig i. Men i dette spørsmålet synes jeg hun har redegjort godt. Det det er blitt debatt av er dette avsnittet i artikkelen hennes: «I urkirka diskuterte man om kristne kunne spise offerkjøtt og mat som ikke var i tråd med jødiske spiseforskrifter. Konklusjonen var klar: det er fullt lovlig for kristne å spise all slags mat. Det finnes derfor ingen teologisk begrunnelse for at kristne ikke kan spise halal-kjøtt. Det er heller  ingen grunn til å få samvittighetskvaler om en har spist slikt kjøtt uten å være klar over det. …….Noe av det fine med å være kristen er at vi er frie til å spise av alles matfat.» (Mine uthevelser)

3.mars har Ingolf K. Ones et svar på dette i Dagen, som lyder slik:

Det er gen.sekr. i MR, Berit Hagen Agøy som stiller spørsmålet, og hun besvarer spørsmålet med ja. Helen Agøy forteller at halal-kjøtt fremstilles på rituelt muslimsk vis: » For at det skal være halal-kjøtt, må det være en muslim som kutter halsen på dyret og det må fremsies en velsignelse/bønn. Slakteren må være godkjent av Islamsk Råd Norge»

Hun forteller videre at slakteriene stiller samme krav til halal-slakting som til alt annen slakting. Derfor er det ingen grunn for noen til å boikotte butikker som selger halal-kjøtt. Heller ikke til å sjikanere muslimer eller til å avstå fra å spise halal-kjøtt.

Hvor langt ut på viddene går det an å komme.?

Det finnes bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Allah og jodenes og de kristnes Gud har ingenting med hverandre å gjøre. Les Odd Sverre Hoves utredning om dette spørmålet i Dagen 22.11.1999.

Når vi kjenner litt til muslimenes lærebok og vet hvem de ber til, er det all grunn til for kristne mennesker til å ta sterk avstand fra rituell muslimsk halal-slakting!

Spørsmålet om å spise avgudsoffer var oppe i «Eldsterådet» i urmenigheten i Jerusalem, og det ble bestemt at de kristne skulle avstå «fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor». Apg 15,29.

Vi skal ikke bruke vår frihet slik at den blir til anstøt for de svake! 1.Kor.8,9. Vi kristne mennesker skal kjempe for religionsfrihet, men vi skal ikke være med å bevilge penger til avgudstempler eller annen måter å legge forholdene til rette for at noen dyrker avguder!

10.mars kom følgende svar-innlegg fra meg i Dagen

Flere har den senere tid tatt opp dette spørsmål. Senest Ingolf K. Ones i avisen Dagen. Han advarer kristne mot å spise halal-kjøtt en kan kjøpe i butikkene. Han henviser til Apg 15,28-29, der det står:
For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel!

Spiseforbudet som ble gitt til de hedningekristne av de jødiske kristne lederne i Jerusalem, har i dette tilfelle av mange, også av undertegnede, blitt forstått gitt av hensyn til de jødekristne, som det står i v.28-29: (…de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt.… ) De fire ordene jeg har uthevet synes å fortelle at dette var et nødskompromiss, for at menigheten av jøder og hedninger ikke skulle bli splittet, siden blodmat og avgudsoffer var en så utenkelig ting for jødene å ta del i.

Nå kan en spørre hvorfor Gud påla jødefolket disse spiseforskriftene som også omfattet alle urene dyr. Svaret er trolig at de ikke bare pga. disse ting, men gjennom å holde Loven som helhet, skulle bli bevart som folk gjennom de over tre tusen år som er gått og ikke bli integrert i hedningefolkene. Gud visste jo at Han ville måtte drive dem ut av landet og spre dem blant folkene (Sal.106,26-27)

Når det gjelder hva vi som kristne kan spise, så har Jesus imidlertid gitt oss klar beskjed:
Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige vei, og slik blir all mat renset. (Mark 7:18-19) Så føyer han til at det som gjør oss urene, er det som går ut fra hjertet.

Denne friheten har vært helt nødvendig for utbredelsen av Guds rike. Skulle misjonærene vært underlagt spiseforbudet, ville de blant mange folk og stammer ikke fått utført sin misjonærtjeneste.
Paulus forkynner det Jesus har sagt:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal 5,1). For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet (v.13).

Avsnittet i1.Kor 8:9 som Ones siterer, omhandler nettopp denne friheten, og hvordan vi med tanke på den skal forholde oss i møte med avgudsoffer. Her gir Paulus oss en klar veiledning som vi skal forholde oss til:

1Kor 8:4-10
4: Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. 5: For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – 6: så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
7: Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren.
8: Men mat gjør ikke til eller fra for Gud. Ikke vinner vi noe om vi eter, og ikke taper vi noe om vi ikke eter.
9: Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!
10: For dersom en ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet?

Det Paulus her advarer mot, er å spise kjøttet som avgudsoffer, (v.7). Det gjorde man tydeligvis der det ble ofret, altså i avgudshuset, (v.10). For hvis du åt det som avgudsoffer, var det det samme som å signalisere tilbedelse av en avgud. Gjør du det ikke i en offersammenheng, kan du med andre ord fritt ete det.

Vi ser at Paulus i dette tenker på de som kan ta anstøt. V.10 sier at de skal ta hensyn til dem, fordi de har bakgrunn ifra avgudsdyrkelsen og kan ved den kristne som ikke tar hensyn, bli fristet til å vende tilbake til avguddyrkelsen. Men den kristne er i prinsippet også fri i dette, men skal altså tenke på at denne bror kan miste livet i Gud, hvis han handler uforstandig.

Av samme grunn som Paulus angir i v.4-6, nemlig at vi tilber bare én Gud, den eneste sanne Gud , Faderen og Sønnen, bør en kristen  ikke gå inn i en moské etter min mening. For ved å ta av seg skoene ved inngangen, tilkjennegir han for all offentlighet og for muslimer i sær, sin respekt for Allah som guddom.

Men å spise halal-kjøtt fra butikkene kan ikke undertegnede se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt og spiser det uten tanke på at det er innviet til Allah. For mat gjør ikke noe til eller fra for Gud, (v.8).

12.mars har Ones dette svar på mitt innlegg:

Kjetil Fredriksen har en lengre imøtegåelse av det jeg skrev om ovennevnte spørmål og avslutter med at han ikke kan se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra å spise halal-kjøtt fra butikkene, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt. Kjøtte som er slaktet, slik Agøy beskriver det, på rituelt vis, er ikke et hvilket som annet kjøtt! Det er nemlig blitt bedt over og velsignet av en imam som er godkjent av Islamsk Råd Norge!

Gud og Allah står minst like langt fra hverandre som øst er fra vest. Dette dokumenteres alt for ofte ved handlinger utført avIS, Al Shabab, Boko Haram og Hisbollah med fl. Vi vet med andre ord hvem imamene ber til og det er derfor all grunn for kristne mennesker til å ta kraftig avstand fra kjøtt som er blitt bedt over på nevnte måte.

Dette var ikke et aktuelt tema da apostelen Paulus levde. Ellers ville han, ut fra mitt kjennskap til ordet, frarådet kristne mennesker å spise hala-kjøtt.

Jeg må ærlig og oppriktig bekjenne at jeg ville ta anstøt, hvis jeg ble klar over at kristne mennesker kjøper og spiser halal-kjøtt.

Derfor, om mat volder din bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror (1.Kor.8,13). Jeg er med andre ord helt enig i det apostelen Paulus skriver i 1.Kor.8.

Dette innlegget har jeg foreløpig ikke svart på. Det kan se ut som at godeste Ones og jeg snakker litt forbi hverandre. Men også at han ikke ser ut til å kunne tilkjenne andre kristne samvittighetsfrihet i dette spørsmålet. Det blir kanskje vanskelig å enes med hverandre når det gjelder dette.

mars 15, 2015 at 11:53 am 2 kommentarer

GUDS UTVELGELSE

Trykt i Dagen 26.feb.

De tre korsGuds utvelgelse hører til de ting som den kristne kirke har hatt delte oppfatninger av. Hvordan utvelgelsen skal forstås, tror jeg henger sammen med Guds forutviten.

I avisen Dagen er det i dag, 17.februar, et intervju med Stifterne av menigheten Kilden på Nærbø, der en av stifterne, Asbjørn Berland, forteller om skepsis som menigheten er blitt møtt med. En av årsakene, sier han, er stifternes syn på Guds utvelgelse. Berland henviser til Ef 1,4

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. For sammenhengens skyld føyer jeg til påfølgende vers 5:
I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.

Berland utlegger dette slik (sitert av Dagen): «Det betyr at Gud har forutbestemt noen til frelse. Gud er suveren og reiser opp den han vil. Men det enkelte menneske må selv ta imot evangeliet som tilbys. Det står også i Matt 22,14: For mange er kalt, men få er utvalgt.»

Jeg vet ikke hvordan Berland vil forklare det han sier her – hva han legger i Guds forutbestemmelse. For min del tror jeg forklaringen finnes i Guds forutviten. Fordi Gud er allvitende og fra evighet av har kjent framtiden og alt som skulle hende, visste Han også fra evighet av hvem som ville komme til å ta imot frelsen og bli bevart i den.

Guds utvelgelse skyldes hans forutvitenhet. De som han fra evighet av visste ville komme til å tro og bli frelst, har han utvalgt til evig liv. Og de som han fra evighet av visste ikke ville komme til å ta imot evangeliet, har han bestemt til fortapelse. Det var ikke hans vilje i utgangspunktet at det skulle bli deres skjebne, for hans vilje var og er at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4). Dette sier også Joh.3,16. Men Jesu dyrebare offer fordrer at menneskene lar seg frelse. Vil de ikke, må de ta konsekvensene av sitt valg.

Denne forklaringen synes jeg stemmer best med Bibelens mange ord om saken. Det gir også en evangelisk trygghet i overensstemmelse med Guds Ord om Hans sterke frelsesvilje. Han er ikke som muslimenes Allah som bare har valgt ut noen til frelse og andre til fortapelse og hengir sine troende til usikkerhet om han vil frelse dem. Nei, da hadde Gud ikke latt sin egen Sønn bære dommen av hele verdens syndeskyld.

Nå synes jeg noen spør: Hva så med de som ikke fikk høre? Her må vi svare at Gud er rettferdig. Men det er ikke alt han har åpenbart i sitt ord: Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss …. 5M 29:29

Jesus vil ha alle.
Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.
Han kan frelse nå og her.
Jesus vil ha alle.

februar 17, 2015 at 7:13 pm Legg igjen en kommentar

FØLG DU MEG OG LA DE DØDE BEGRAVE SINE DØDE

Dale 1Jesu råd til disippelen var:
Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Dette rådet burde kanskje flere følge.

Hvordan kan Jesus være så radikal?
Forslag:
1. Han bryr seg ikke om de åndelig sett døde
2. Han vet at disippelen er usikker og kan bli værende blant de åndelig døde og dermed ikke følge Jesus.
3. Han bryr seg ikke om seremoniell begravelse.
4. Han vil løse disippelen fra å være bundet til kulturelle skikker i den grad at han ikke fritt kan følge Jesus.
5. Jesus er på reise videre og kan ikke vente på at begravelsen med de påfølgende sørgedager er over.
6. Han stiller disippelen på valget mellom å elske far og mor mer enn han (Mt.10,35-39)

Vi kan med en gang utelukke punkt 1. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1.Tim.2,4). Joh.3,16 utelukker også denne løsningen.
Punkt 3. kan vi nok også utelukke med det samme. Jesus brydde seg jo om bryllup og deltok i flere religiøse skikker som f.eks. påskefeiring. Han hadde også medlidenhet med sørgende.(Joh.11)
Punkt 2 er imidlertid et mulig svar. Jesus kan ha sett at disippelen stod på et avgjørende valg, som kanskje berørte både disippelskap og frelse. Det kan også av samme grunn sies om punkt 4.
Punkt 5 er tvilsomt. Det måtte være at Jesus skulle gjøre en gjerning et sted som ikke tillot venting. Men det radikale svaret synes ikke å synliggjøre et slikt svar.
Annerledes er det med punkt 6. Her har vi til og med skriftsteder å svare med.

Vi står da igjen med punkt 2,4 og 6. De sier alle noe om det korset som en hver som vil følge Jesus må ta opp og bære i møte med en gudfiendtlig verden og understrekes av Jesu ord i Mt.10 og Joh.15.
I en valgsituasjon mellom å følge Jesus og noe annet, kan en disippel ikke velge begge deler. Jesus må være Herre i hans liv. Ellers kan han ikke være disippel.

I neste innlegg skal vi se på dilemmaet en prest i Den norske kirke må kjenne på om han er en gjenfødt troende kristen, eller i det minste ønsker av hjertet å være tro mot ordinasjonsløftet.

januar 31, 2015 at 2:54 pm Legg igjen en kommentar

TOLKNING AV 1.MOS.22,1-18 OM ABRAHAMS OFRING AV ISAK

Denne tolkning henviser jeg til ”Våre trosrøtter” av Chuck Cohen, som skriver mer utførlig om dette. Bakgrunnen er Jesu ord om Moses: ”Det er meg han har skrevet om.” (Joh.5:46)

Abraham og Isak 2v.1 Gud setter Abraham på prøve:
Gud prøvde Abrahams kjærlighet til Gud, om han elsket Gud mer enn hans gave, Isak. Det var viktig ikke bare for Abraham, men for Gud og verden at han besto prøven.

v.2 Ta nå din sønn:
Cohen sier ordet ”Ta nå” i den hebr. grunnteksten betyr: ’Vær så snill å ta’.
Gud stiller Abraham fritt til å gjøre det eller ikke, slik Gud har stilt oss alle fritt til å lyde Ham eller ikke, og som han stilte Jesus fritt i Getsemane-prøven å gi sitt liv for oss, eller la det være.
din eneste, ham du har så kjær:
Se til ’din eneste’: Joh.3:16; og til ’ham som du har så kjær’: Mt.3:17 og Mt. 17,5.
Det Isak var for Abraham, var Jesus for Faderen – hans eneste sønn, som han elsket.
Dra til Morialandet ..et av fjellene, som jeg skal si deg:
Tre dagers reise fra Beerseba, der Abraham bodde på det tidspunktet. Ett bestemt fjell Gud ville vise ham i Jerusalem-området.
og ofre ham der som brennoffer:
Brennofferet var et offer som ble slaktet av den ofrende som et frivillig offer til Gud. Slik Abraham frivillig ’ofret’ Isak, ofret Gud frivillig sin Sønn.

v.4 På den tredje dag:
om dette sier Cohen: Det tok Abraham tre dager å komme dit Gud ledet ham. Uten tvil tenkte han stadig på Isak og døden. Man kan si at for faren var Isak død disse tre dagene. Selvsagt var Yeshua (Jesus) virkelig død i tre dager.
fikk han øye på stedet langt borte:
Gud åpenbarte for Abraham det rette stedet. Det har sikkert vært det stedet der Gud ofret sin Sønn – på Golgata.

v.5 så kommer vi tilbake til dere:
Abraham må allerede på dette tidspunkt ha hatt i tanke det Hebr.11 sier:
Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.

v.6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn:
Slik måtte Jesus bære sitt kors.

v.7 Ja, gutten min:
Mange har tenkt at Isak den gang var en liten gutt. Men Cohen sier: Både jødedommen og den gamle litteraturen beskriver Isak som en voksen mann, et eller annet sted mellom 23 og 37 år, noe som viser at ”offeret får sin fulle verdi ut fra det faktum at Isak aksepterte Guds vilje akkurat som faren” (sitat fra en bok av H.L.Ellison). Det samme kan sies om Yeshua, som var 33 år da han aksepterte sin Fars vilje, idet han lot seg korsfeste.

v.8 Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn:
Her taler Abraham profetisk, kanskje uten å vite det. For det var akkurat det som skjedde. Gud utså seg lammet allerede fra før verden ble skapt. Jesus var dette lammet. Abraham løy jo ikke for Isak, men svaret var diplomatisk. Samtidig svarte han nok i tro.

v.10 tok kniven for å ofre sin sønn:
Cohen: Ordene ”ofre ham” (v.2) betyr bokstavelig ”løft ham opp” og kan også bety ”opphøy ham”. Yeshua opplevde begge deler. Han ble løftet opp på korset og opphøyd ved Faderen høyre hånd (Hebr.1,3)

v.11 Herrens engel:
Cohen: Den preinkarnerte Guds Sønn taler som Herrens engel, stadfestet i v.12, der engelen identifiserer seg som Gud når han sier:

v.12 siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.”:
Her ser vi betegnelsen ”din eneste” gjentas. Det samme kommer igjen i v.16: din sønn, din eneste sønn. Det er som Gud vil understreke dette, for det var jo det han selv skulle gjøre.

Abraham og Isakv.13 og han ofret den istedet for sin sønn
Abraham slapp å ofre sin sønn, men Gud slapp ikke. Jesu offer var stedfortredende for oss.

v.14 På Herrens berg skal han la seg se:
Ja, på Herrens berg lot Gud seg se (åpenbarte han seg):
Som den rettferdige, som må straffe synden og gjorde det på sin Sønn.
Som den nådige, som for Sønnens sonings skyld kunne frikjenne oss syndere fra skyld og dom, og vise sin kjærlighet og barmhjertighet, godhet og miskunn. Priset være Herren .

v.16-17 Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette …så vil jeg:
Frukten av Abrahams offerlydighet kom hele verden til gode. For så (slik, på den måte) har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh.3,16)

v.17-18 ….storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. …….og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord:

Cohen sier det slik: Endelig har vi engelens gjentakelse av løftet som Gud ga Abraham i 1.Mos.12,3; at ved hans ætt skulle den gode nyhetens velsignelse gå ut til hedningene, ”til alle jordens slekter”. Dette ser vi oppfylt i Yeshua, Abrahams etterkommer, som kom ved arvingene til løftet, jødefolket.

november 18, 2014 at 4:42 pm Legg igjen en kommentar

VISDOMMEN OVENFRA OG VISDOMMEN NEDENFRA

Biskop Pettersen 2Etter debatten siste høst om NLA’s teologiske profil sitter jeg igjen med et inntrykk av at de fleste teologene ikke kan ha tatt inn over seg 1Kor 1-3 på en slik måte at det har blitt en advarsel for dem, noe de måtte passe seg for. Paulus lærte noe som ble en øyeåpner for ham og en sterk advarsel og veiviser for ham resten av livet da han møtte den oppstandne på veien til Damaskus. Det han lærte gir han uttrykk for i de tre første kapitlene av første korintierbrev. Vi tar her med kap.1, vers 19-29:

For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.

Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.

For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.

Eller som han sier i kap.3 vers 18-21a
La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!

For denne verdens visdom er dårskap for Gud. Det står jo skrevet: Han fanger de vise i deres list. Og et annet sted: Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme. La derfor ingen rose seg av mennesker!

Den tyske professoren Eta Linnemann som doserte liberalteologi for sine studenter, innså til slutt sin visdoms dårskap, omvendte seg til Gud, og har siden trodd og lært Bibelens selvvitnesbyrd, at den er Gud-inspirert og sannferdig i alle deler.

Hva om NLA og de andre høyskolene pluss Det teologiske Menighetsfakultetet valgte å si fra seg sine doktortitler og nedtransformere sine læresteder til bibelskoler, og bare ansette lærere som var preget av frykt for Herren og en grunnleggende tro på Bibelens guddommelige inspirasjon pluss en overbevisning om at Bibelen er skjult i sitt budskap og bare kan åpenbares av Jesus Kristus, Guds Sønn? Ville vi ikke da kunne få troverdige åndelige lærere som ble elsket og avholdt av det alminnelige lekfolk og søkende mennesker? Jeg tror det.
Eller, hva om disse utdanningsstedene, noen dager i året, påla sine doktorer, professorer og amanuensiser å lese og grunne over 1.Kor.1-3  før de startet dagen med forelesninger? Ville ikke det bygge Guds rike bedre?

Selv er jeg ikke kommet lenger enn til å sitte på Bibelens fang og be Gud åpne mitt hjerte og min forstand for hans evige ord. Men så tror jeg at jeg har lært noe, noe som bare Gud i sin nåde har åpenbart for meg, og som har gitt meg en grunnfestet tro på Ham og hans ord. Det kan han gjøre for en hver som finner sin rette stilling i forhold til Ham.

 Sal 119:130  Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand..

februar 6, 2014 at 1:02 pm Legg igjen en kommentar

HVEM ER SAMARITANEN?

Den gode SamaritanI dag var det høsttakkefest i kirken. Fire dåpsbarn og full kirke under galleriene. Stort barnekor sang. Klinkende klare stemmer og uvanlig rent til å være barnekor, bestående av småskolebarn.

Prekenteksten var Den barmhjertige samaritan i Luk.10.

Presten som talte, gjengav teksten først for barna med hjelp av flanellograf, og deretter utla han teksten for oss voksne. Budskapet var for barna som for oss voksne å la oss utfordre av samaritanen og ta lærdom av det han gjorde og gjøre som han.
Alt var rett og sant, men noe manglet.
Mens jeg hørte på talen, ventet jeg på at evangeliet i teksten skulle bli lagt ut, men presten sa til slutt amen uten å ha berørt evangeliet.

Men går det virkelig an å finne evangeliet i denne teksten, evangeliet om Jesus? Ja, og jeg mener det er hovedsaken. For spørsmålet var jo hvem som er vår neste som vi skal elske. For jødene var det umulig å elske samaritanene. De gikk omveier rundt Samaria for å slippe å støte på dem. Og måtte de dra gjennom Samaria, så passet de på å ikke ha noen omgang med dem. Og samaritanene hadde nok et lignende forhold til jødene. Var det da det Jesus mente – at de skulle elske samaritanene?

Nei, Jesus kommer ikke med et bud om hva de skal gjøre. Han forteller lignelsen for å si noe om seg selv.  Han er samaritanen. Jødene kalte ham da også en samaritan, men i negativ betydning. Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt? Joh 8:48
Jesus er imidlertid den gode samaritan.
Han er den som hjelper alle som er falt blant røvere. Presten og levitten  gikk bare forbi. Jesus brukte dem som bilde på fariseerne og de skriftlærde. De elsket bare dem som fulgte loven, slik de mente de selv gjorde. Da Jesus spurte den lovkyndige om hva som står skrevet i loven, svarte han med å sitere det dobbelte kjærlighetsbudet:Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! 
Da sa Jesus til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte: Hvem er min neste? Jesus forteller så lignelsen for å fortelle mannen og alle oss andre at ingen av oss kan rettferdiggjøre oss selv i forhold til det doble kjærlighetsbudet. For ingen av oss oppfyller dette budet. Vi kan bare se oss rundt i verden, så ser vi det. Eller vi kan ransake oss selv, våre ord og gjerninger i fortid og nåtid. Da ser vi at vi verken kjente Gud eller elsket Ham, og heller ikke vår neste. Vi elsket oss selv først og fremst.

Følgende skriftsteder avslører oss:
Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Rom 3:9-12

For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. Rom 7:18-21

Hvor er så redningen? Jo, hos samaritanen!
Samaritanen er Jesus. Han tok seg av oss elendige.
I boka Steingrunnen lar biskop Bo Giertz soknepresten si til sin kappelan: ”Hjertet – det er bare en rusten hermetikkboks på en søppelhaug. … Men der kommer en underlig Herre gående og forbarmer seg over den usle boksen, stikker sin spaserstokk gjennom den og plukker den opp av søplet og tar den med seg hjem. Slik går det for seg!”

Paulus opplevde seg nok som den rustne hermetikkboksen når han utbryter:
Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! ….. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Rom 7:24- 8:1

Samaritanen betalte for pleien som skulle gjøre den døende mannen frisk. Jesus betalte verken med sølv eller gull (1.Pet.1,18-19), men med sitt dyrebare blod betalte han prisen for vår frelse.
Det er budskapet i lignelsen!  Den handler om evangeliet – det gode budskapet om hva Jesus har gjort for vår frelse.

En annen ting er at når et menneske kommer til tro på Jesus, får det lyst til å hjelpe andre. Det ser vi i ytremisjonsarbeidet – de mange som reiste ut på Jesu kall for å forkynne evangeliet både i ord og gjerning. Det var jo de kristne som startet alt barmhjertighetsarbeid både der ute og her hjemme.  Her hjemme kunne vi nevne Hans Nilsen Hauge, Evangeliesentrene, den første organiserte leseopplæringen, vekkelsene, osv.

Men å legge ut teksten om den barmhjertige samaritan uten å forkynne Jesus, må være å be folk om å oppfylle det doble kjærlighetsbudet i egen kraft, særlig slik det måtte fungere for mange i kirken i dag. Her var så mange som kunne trengt å høre evangeliet utlagt fra denne teksten. Sikkert en god del av dem som var til stede var nok ikke gjenfødte kristne. Det de fikk høre var bare en appell om å hjelpe andre så godt de kan, fordi Gud vil det.

Men Loven frelser ingen!

oktober 20, 2013 at 9:34 pm Legg igjen en kommentar

OFFERET

5. bibeltime om Abraham. Bibeltekst: 1.M. kap.22
(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

Vi er nå kommet til den femte bibeltimen holdt på Evjetun bibelcamp i sommer. Det handler om det store offeret som JHWH, Herren, ba Abraham om å gi på Moria- fjellet, Dette fjellet er identisk med det fjellet der Salomos tempel ble bygget, noe som bevitnes i 2.Krøn.3,1:
Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moria-fjellet.

Ortodokse jøder er overbevist om at den offersteinen som Abraham bant Isak fast på, var grunnsteinen i tempelet, i dag å finne i Klippedomen på tempelplassen. I det samme geografiske området, på en av Jerusalems høyder, skulle Kristus senere gi seg selv som offer for verdens synd.

Å miste Sara til farao var sikkert ikke noe lett offer for Abraham. Å miste Isak var så mye, mye mer: For å kunne være lydig mot Guds kall, måtte han ofre den sønn han hadde fått som oppfyllelse av Guds løfte og som han derfor elsket mer enn noe annet. Dessuten – hva med Guds løfter knyttet til denne sønnen?
Jeg vil nå bare kort legge ut de viktigste versene i teksten her i kap. 22 i lys av NT og Jesus.

I v.2 befaler Abraham å ta med seg Isak og ofre ham som et brennoffer på Moria berg.
Ifølge den messianske bibellæreren Chuck Cohen lyder befalingen bokstavelig slik: ”Vær så snill å ta”. – Gud gjør klart hva han vil, men det pakkes inn i en bønn, sier Cohen, og fortsetter: – Vi ser at det var et frivillig aspekt ved det. Slik også med Jesus som underkastet seg sin Fars vilje og frivillig gav seg selv som offer for verdens synd. (Karen og Chuck Cohen: ”Våre trosrøtter” s.113 ,115).
Videre ser vi at det var som brennoffer, Isak skulle ofres. Tre ting var spesielle for brennofferet:
• Det var et frivillig offer (”Vær så snill å ta”) 3.M.1,2-3. Slik også med Jesus.
• Det skulle ikke slaktes av prestene, men av den ofrende 3.M.1,2-5a. Slik Gud frivillig ofret sin Sønn.
• Brennofferet som ble ofret i lydig tro, var en velbehagelig (søt, tilfredsstillende) duft for Herren 3.M.1,9b: Det er et brennoffer, et ildoffer til velbehagelig duft for Herren. Slik og med Jesus som ofret seg selv i lydig tro og sa: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning. (Joh 4:34)

I v.4 leser vi:
den tredje dag da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte.
Cohen finner en type på Jesus også i dette verset. Abraham hadde allerede fra starten av reisa ofret sin sønn. På en måte var Isak allerede død for Abraham. Og det var han i tre dager før Abraham fikk ham tilbake ifra døden. Slik Jesus var i dødens grep tre døgn før oppstandelsen, og Faderen fikk Ham tilbake derfra.

V.5: Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.
Her ser vi Abrahams tro på Gud løfte. Han visste ikke hvordan Gud ville løse dette, bare at han ville: Dette kommenterer Heb 11,19 slik:
Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.

I v.7 er Abraham og Isak på vei alene de to opp til offerstedet. Da sier Isak: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Da svarer Abraham (v.8): Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!
Det gjorde Gud, og lammet var Jesus.

I v. 11-12 stopper Gud Abraham i det Abraham løfter kniven over sin sønn, og han sier til ham:
Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. De samme ordene kommer igjen i v.16. Også her er Abraham åpenbart et profetisk forbilde på Faderen som ofret sin Sønn, slik vi finner det i Joh.3,16 , der det sies at Jesus var Guds sønn og hans eneste (enbårne) sønn.

I v.14 står det om Abraham: Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.
Cohen refererer til dette en rabbiner, Dr. Herz, som oversetter denne setningen slik: På Herrens berg ”skal Herren åpenbare seg, eller bli sett.” Begge deler gikk i oppfyllelse på Jesus. På Ham åpenbarte Gud seg, lot seg se som den som lar sin sønn sone for all verdens synd. For så (slik, på denne måten) har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes men ha evig liv. (Joh.3,16)

Gud roste Abraham for at han fryktet Gud så høyt at han var villig til å ofre sønnen. I denne frykten ligger det også kjærlighet til Gud. Det var denne gudsfrykt og kjærlighet som preget apostlene og martyrene i oldkirken. De var villige til å ofre både sine liv og barnas liv for troen på Kristus. Når Gud legger  på sine barn et offer, velsigner Han når de gir Ham det. Slik viste jo offeret seg å bli til velsignelse for Abraham. Det ble til slutt ikke noe offer. Han fikk jo Isak igjen.
Mang en misjonær opplevde kallet som en dødsdom da de fikk det. Det var som Gud ville ta ifra dem alt som var verdt noen ting i livet. Men da de svarte ja, fikk de fred, og ”der ute” opplevde de en rik tjeneste og ble til stor velsignelse. De fikk det de ofret tilbake med renters rente. Følgende ord av Jesus gikk i oppfyllelse på dem:
Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv! (Matt 19:29)

Til slutt må vi ta med v.15-18:
Herrens engel ropte så for annen gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.
Disse ordene: Fordi du gjorde dette synes å fortelle at Guds villighet til å gi sin Sønn som offer for våre synder henger sammen med Abrahams villighet til å ofre Isak. Vi ser jo at velsignelsesløftet som fulgte etter disse ordene, forteller om den stor frukten eller følgen av Jesu Kristi offer, nemlig misjonens frukt, som Åp 7:9-10 fremstiller så herlig:
Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.

Ved dette ser vi at vi skylder  jødene våre liv. Vi skylder dem evangeliet som vi fikk fra dem!

august 23, 2012 at 12:07 pm Legg igjen en kommentar

PRØVEN

4. bibeltime om Abraham.
(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

I Abraham sitt liv, ser vi at troen hos en kristen prøves på forskjellige måter. Vi kan gruppere det i to:

På den ene siden selve trosprøven, altså det å tro. Her prøves en kristen i sin tro på Gud.
På den andre siden troskapsprøven. Her prøves en kristen i forhold til omgivelsene, når han fristes til ulydighet pga. frykt for mennesker, og når han blir fristet av sitt kjød eller av andre mennesker til ulydighet. Ofte henger disse sammen, slik at troen bevises eller vises ved troskapen.

Abrahams tro ble prøvd i det øyeblikket han ble kalt til å bryte opp og dra til Løfteslandet. Skulle han tro Gud? Var det virkelig Gud som kalte? Ville Gud holde sitt ord om å velsigne ham?
Hans tro ble også prøvd da han og Sara var blitt gamle og Gud lovte ham en sønn som Sara skulle føde ham og som skulle bli til et stort folk. Skulle han våge å tro dette? Med tanke på barn var jo ikke Sara lenger i produktiv alder. Vanskeligere ble det for troen jo flere år som gikk før Gud innfridde løftet.

Den største prøven for troen var vel da han noen år etter Isaks fødsel fikk befaling om å ofre denne løftessønnen Gud hadde knyttet så store løfter til. Vi kan jo forestille oss at Abraham spurte seg om Gud drev gjøn med ham. Likte Gud å plage ham?Var ikke Gud til å stole på likevel?

Kanskje det bare er vi som spør slik. Vi får jo ingen hentydning om hva Abraham tenkte. Men det aner oss at Abraham må ha hatt mange kamper om det å tro Gud.

Og det er når troen prøves at også troskapen prøves. Hvordan gikk det for Abraham i disse trosprøvene? Det var jo når tiden gikk og ingenting skjedde, og når vanskelighetene tårnet seg opp, at det ble vanskelig for Abraham å sette ut i livet og følge og holde fast på det Gud hadde sagt. Når vi leser disse beretningene om Abraham i 1.Mosebok, ser vi at han både bestod troskapsprøven og ikke bestod den.

Han bestod den ved at han brøt opp fra Mesopotamia og Karan da Gud kalte ham, på tross av mulige innvendinger og kanskje trusler fra omgivelsene.

Men i Egypt sviktet han da han av frykt for sitt liv utgav Sara for å være hans søster (Kap.12). Og da han ble satt på samme prøven i Gerar (kap.20), sviktet han igjen. Han hadde tydeligvis ikke lært å stole på Gud av det som skjedde i Egypt.

Han synes også å ha sviktet prøven da han fulgte Saras råd om å gå inn til Hagar og få en sønn med henne, i stedet for å vente på en Isak som kanskje ikke ville bli unnfanget.

Men da han avstod fra å berike seg på Sodomakongens gods og gull etter å ha befridd både folket og godset fra fienden (kap.14), bestod han prøven.

Og endelig bestod han den ufattelige prøven da Gud ba ham ta med seg Isak til offerstedet for å ofre han som brennoffer for Herren. Og mens han bestod denne prøven, viste han også sin sterke tro på Guds visdom og makt i følgende uttalelser: til Isak: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Og til tjenerne: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Og i selve ofringsøyeblikket sier hebr,brevet at Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde.

Selv om Abraham, som vi ser, sviktet trosprøven og dermed troen på sin Gud i enkelte tilfeller, ser vi også at han gjorde det motsatte. Vi skal også legge merke til at det var når Gud var taus og ikke gav Abraham beskjed om hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle forholde seg – at han sviktet.

Alle har vi minner om situasjoner der troen vår ble prøvd. En ting er å rose seg av sin tro på Herren. Langt vanskeligere er det å vise denne troen i handling. Når vi synger om vår tro og vår store kjærlighet til Gud, spørs det derfor om vi ikke ofte tar munnen for full. Snart befinner vi oss i Peters situasjon når Gud vil prøve denne troen vår om det er noe tak i den. Da må vi i ettertid si som han: Herre du vet alt, du vet at jeg (på tross av at jeg sviktet) har deg kjær! Og da er det forsoneren, frelseren Jesus vi er så glad i og klynger oss til, han som tilgir og er trofast, når vi er troløse.

Jeg husker for eksempel fra sommerjobb på ”Bolaget” i Narvik, der jeg sviktet troskapsprøven. Fristelsen som kom fra arbeidslaget var å bryte av arbeidet og gå hjem en time før tiden. Troen hadde jeg, men i prøvens stund sviktet den. Jeg visste hva Gud ville og hva som var rett, men pga. feighet sviktet jeg. Dermed mistet jeg frimodighet og gleden over å ha bestått prøven.

En annen gang bestod prøven i å trosse mørkeredsle og frykt for en stor, fremmed, svart hund jeg kunne møte langt inne på fjellet nær der han bodde, hvis jeg fulgte samvittigheten som bestod i å hjelpe en gammel mann hjem en sen og nattmørk kveld. Den prøven bestod jeg. Og lykkefølelsen og gleden som fylte meg etterpå, måtte være av Den hellige Ånd, fordi jeg hadde vært lydig.

Likevel må jeg si at alt i alt har jeg sviktet mer enn bestått denne prøven. Når jeg tenker på det, føler jeg i anfektelsens stund at langt andre enn meg vil få høre Jesu ord: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!

I stadig flere, om ikke de fleste land, er troskapsprøven så mye alvorligere, fordi det går på livet løs. Og vi tenker på de mange som har oppgitt og oppgir alt for troen på Jesus, som utholder tortur og død for hans navns skyld, fordi de ikke kan fornekte ham.

Men også i Norge kjenner vi nå et øket trykk og jeg spør meg: Hvor mange vil svikte troen når den virkelig blir satt på prøve? For utviklingen synes å gjøre det stadig trangere for troende kristne, særlig i jobbsituasjon, og for organisasjoner og kristne fagskoler. Vil troen svikte når pengestøtten trues med å bli stoppet, eller når ugudelige lover blir presset på oss kristne?

Eller vi kan spørre i denne materialistiske og gudløse tid om pastorer, forkynnere og kristne ledere vil passe munnen sin mer enn det er behagelig for Gud, av frykt for å miste noe. Selv om ikke jobben og lønnen trues, er forventningspresset der. Suksessen måles jo i dag i stor grad i øket medlemstall og frelste sjeler. Dessuten er det ofte i dag bibelske emner som forkynnere ikke får lov til å berøre i sin forkynnelse. Jeg minnes for eksempel Hans Svartdal fortalte i en preken i Lyngdal noen år før han døde at det mer enn én gang var blitt nektet ham å forkynne bestemte ting. Hvem vil man da være tro mot, mennesker eller Gud?

Jeg tenker ofte på Jesu ord: Vil også dere gå bort? Er vi forkynnere i likhet med Jesus villige til å bli stående igjen uten tilhørere og tilhengere, bare fordi vi ikke vil forkynne det som klør i øret påfolk. Eller består vi ikke prøven?

Jak 2:20-24
Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig.
Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene. Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. 
Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro.

Det Jakob sier er at troen viser seg i gjerning! Da er det naturlig å spørre: Har du og jeg noe å be Herren om tilgivelse for, og vende om fra?

Luk 17:5
Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!

juli 21, 2012 at 3:08 pm Legg igjen en kommentar

TROEN

3. bibeltime om Abraham.
(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

1M 15:6
Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

Hva er tro?
He. 11:1  … tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.

Dette er definisjonen av tro og kan for så vidt gjelde hva som helst. For eksempel at verden er blitt til av seg selv, uten styring eller at muslimenes Allah eller hinduenes Krishna er gud.

Men A. trodde at Gud hadde skapt verden og at Gud talte sant. Han trodde derfor fullt og fast at det Gud sa han ville gjøre, det kom han til å gjøre. I tillegg trodde han, som vi leser i He.11:6, at Gud lønner dem som søker Ham. Det var vel det Abraham gjorde i Mesopotamia. Han var nok tvilende til avgudene der og hadde vel sett at det ikke var noen virkning i å søke dem. Så hadde han vel sett på skaperverket og forstått at det måtte stå en Gud over alt dette og skapt det og at det har ført til at han har begynt å henvende seg til den levende Gud. I dag hører vi jo også om mennesker som ikke har hatt noen gudstro, men som i en eksistensiell krise i livet har søkt Gud og opplevd at han har åpenbart seg for dem. Men det kan også være fedrenes fortellinger om den levende Gud som har gjort inntrykk på Abraham. I allefall kom han til troen på Gud og ble av Gud regnet som rettferdig pga. troen.  

En annen måte å definere bibelsk tro på, er å si at tro er den positive reaksjon på Guds tiltale, enten det er et kall til å gjøre noe eller det er et løfte eller et annet utsagn ifra Gud. Her var det et løfte, hans ætt skulle bli som stjernene på himmelen. Det trodde han, enda han og Sara var for gamle, menneskelig sett, til å få barn. Så selv om han ikke forstod hvordan det skulle skje, trodde han likevel, fordi det var Gud som sa det, Han som ikke kan lyve.

Tro kan derfor også defineres som lydighet, fordi troen var A. sin lydige reaksjon på Guds ord. Den viste seg da også i at A. handlet og forholdt seg etter det som Gud sa.

For Paulus var det derfor en selvsagt ting at forkynnelsen av troen som frelsesgrunn skulle virke lydighet, slik han sier iRom 1,5: 

Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

Hvis ikke A. hadde adlydt Gud og brutt opp fra Mesopotamia og tatt med seg sine folk og sin eiendom og reist til Kanaan, må vi vel si at A.’s tro hadde vært en død tro. Den hadde i alle fall ikke fått utvikle seg og vokse. Han hadde ikke lært Gud å kjenne og sannsynligvis heller ikke blitt frelst og heller ikke blitt den forbilledlige far, som han ble, for alle frelste troende. Det samme hadde skjedd med disiplene hvis de ikke hadde lydd Jesu kall: Følg meg! Da hadde de ikke lært ham å kjenne og heller ikke fått den frelsende troen på ham.

Troen viser seg altså ved lydighet. Ved lydighet lærer en kristen å kjenne sin avhengighet av Kristus, fordi han ikke makter noe av seg selv. Det betyr at en kristen ikke bare har Jesus som sin frelser, men også har tatt imot Kristus som Herre.

Det var likevel ikke lovgjerninger Herren regnet ham til rettferdighet. Loven var jo ikke kommet ennå (Se Gal.3). Men det var som vi leser i Jakobs brev : troen virket sammen med hans gjerninger, og troen ble fullkommen ved gjerningene. Jak 2:22

Men den troen som Abraham hadde, var selvfølgelig preget både av det han visste og ikke visste om Gud. Han forholdt seg til de åpenbaringer, pakter og oppdrag som Gud møtte ham med. Det var, slik det fremkommer i Bibelen, en enkel, fast tro på Skaperen, for hvem ingenting var umulig, men som likevel var nådig mot den som svarte Gud med tro på tiltale. Denne Gud ville han tilhøre, tro på og følge i livet.

Etter hvert som åpenbaringstiden skred fram, lot Gud lyset over pakten i Kristus som offerlammet og grunnlaget for frelsen og samfunnet med Gud,  bli klarere nedtegnet i Skriften, inntil den fulle åpenbaringen kom med Jesus Kristus. Det var først da at alt det som var skrevet om ham i GT kunne åpenbares. Dette hadde nok ikke Abraham lys over. Men kvaliteten av den tro som Abraham hadde, var åpenbart den samme som den som kjennetegner en levende kristen. Dette understreker jo Paulus så klart i Gal.3.

Svikt i troen ser vi likevel hos Abraham som hos oss. Det kan skje når troen prøves mens Gud er taus. Vi kan for eksempel nevne fallet i Egypt, da han av frykt for sitt liv fremstilte Sara som sin søster og ikke som sin hustru. Vi ser det også i det at han lød Sara og gikk inn til Hagar, for med henne å få barnet som Gud hadde lovt. Men nåden holdt ham oppe. Gud var fortsatt nådig mot ham og øvde ham i troens lydighet.

Heb 11:8-12
Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte.
For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.
Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet.
Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.

Hva så når det svikter for deg og meg, for det gjør det?
Da skal du bekjenne din synd for Jesus og tro at han har forlikt Gud med oss ved sin død på korset. Det er vår tro på Ham som frelser oss. Det er han som har tatt ansvaret for din frelse. Frelsen er i ham. Hele veien. Når du synes det lykkes og når du anfektes pga. dine feiltrinn. Hele tiden er det han som er din trygghet i frelsesspørsmålet.

Men at du tar Guds og Kristi bud nøye og vil leve etter dem, det er grunnlaget for at du skal kunne leve i troen på Jesus. Likeens at du tar korset opp (forsmedelsen i verden ved å være en kristen) og følger ham..

Den billige nåden som vi har så mye av i dag vitner ikke om et sant gudsliv. Den stiller ingen krav til en kristen. Derfor tror han at han kan leve som han vil og likevel få nåde. Men det kan han ikke, for da lar han fremdeles sitt kjød leve og ikke oppstandelseslivet i Kristus. Siden han ikke vil ha del i dødssamfunnet med Kristus, bedrar han seg selv når han tror at han lever i livssamfunnet med Ham: Dette sier Bibelen så klart i Rom 6,3-7:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.
For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.
Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.

Døds og livssamfunnet med Kristus. Det var der Abraham levde.
Og de mange troende ellers opp gjennom tidene, for eksempel misjonærene som fulgte kallet i lydighet og ved det opplevde stor velsignelse av sin gjerning, først her og så hjemme hos Gud. De var på ingen måte fullkomne, men de fulgte kallet og fikk gjøre Herrens gjerning. Men frelsen hadde de i Jesus alene.

Hva er så lønnen for troens lydighet?
Guds ord til Abraham gir svaret: Rettferdiggjørelse (1M 15,6) og velsignelse (1M 12:2).

Og til slutt evig liv:
Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin.       
For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Åp 19:8

juli 19, 2012 at 4:16 pm Legg igjen en kommentar

LØFTENE

2. bibeltime om Abraham(Bibeltimene om Abraham legges under kategorien Undervisning)

Abraham fikk tre store løfter av Gud:

  1. Landløftet
  2. Løftet om å bli til et stort folk
  3. Løftet om velsignelse.

LANDLØFTET

1M 15:18 Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat,

Landløftet gjentas 4 ganger til Abraham, 1 gang til Isak, 3 ganger til Jakob, minst 10 ganger til Moses. Videre finner vi det i Josva 2 ganger og ellers mange ganger i Jesaia, Jeremia og Esekiel og hos flere av småprofetene.

Det er tydelig når en leser landløftene hos profetene at noen av dem aldri er blitt oppfylt helt ut, at det endelige i dem ennå gjenstår, nemlig aliyahen fra alle verdens land, folkets gjenfødelse og Jesus Messias’ gjenkomst. Moses er den første av profetene som klart og tydelig profeterer tilbakekomsten til landet, slik vi har opplevd det de siste hundre år. Men løftene til Jakob i kap.28 kan leses som en profeti om det samme, hvis vi strekker det ut over den konkrete oppfyllelsen i hans eget liv.

1M 28:13-15:
13 Og se, Herren stod over den (stigen og englene)og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt.
14 Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. (Skjedde ved Moses, Josva, David og Salomo) Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes (skjedde ved apostlene og de første messianske jøder).
15 Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går (Gud bevarte jødefolket fra å gå til grunne gjennom to tusen års landflyktighet e. Kr.), og jeg vil føre deg tilbake til dette landet (den siste tilbakevending til landet). For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg.

Men profetien ved Moses er i alle fall tydelig nok og går langt ut over det som skjedde da den andre aliyah fra Babel fant sted på 500-tallet f.Kr. Den passer derimot med den tredje aliyah i det tjuende årh. e.Kr.:
5M 30:1-6
Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt deg, og du tar det til hjerte ute blant alle de folk som Herren din Gud har drevet deg bort til, (Altså ikke bare Babel)
og når du av hele ditt hjerte og hele din sjel omvender deg til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn,
da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg. Han skal igjen samle deg fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt deg iblant.
Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg mer tallrik enn dine fedre.
Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. Da skal du få leve.

Hos Hosea finner vi en profeti som stemmer godt med jødenes skjebne fra år 70 e.Kr.:
For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager. Hos 3:4-5.
Særlig uttrykket ”uten offer” passer tiden etter at tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr. og offertjenesten opphørte.

Israel har hatt landet til låns. Landet var og er Herrens land (Jer.2,7) og Jerusalem er Herrens by (Jes.45,13). De måtte ut av landet første gangen pga. sitt frafall og andre gang pga sin fornektelse av Messias, men Gud lovte å forbarme seg over dem igjen.
I dette landet skal Israel bli frelst som folk til slutt og her skal Gud dømme alle hedningefolk.
Her gjorde Jesus Kristus sin forsonergjerning. Her skal han ifølge profetiene komme tilbake som Herre og konge og regjere over verden. Da skal han dømme levende og døde og gi sitt folk (de som har Abrahams tro) evig liv.

 

LØFTET OM ET STORT FOLK

1M 13:16
Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles.

Abrahams ætt er:

  1. et entallsord som menes Kristus Gal.3,16

1M 15:4-5  Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg.

Gal 3:16  Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.

  1. Abrahams folk, israelittene 1M 15,4-5

Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.

  1. De troende av alle folk Jes 49,6 og Gal.3,29

Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.

Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.

Men dette kommer vi tilbake til under temaet ætten.                           

LØFTET OM VELSIGNELSE

1M 12:3
Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

  1. Gjaldt løftet om velsignelse og forbannelse bare dem som velsignet eller forbannet Abraham eller gjaldt det også når de velsignet eller forbannet hans folk? Det står jo tydelig ”deg” og ikke ”ditt folk”                                

4M 24:9 (Bileams profeti) gir svar på spørsmålet: Han (Israel) legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne. Hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg!  Denne profetien har åpenbart ikke bare med Abraham å gjøre, men også hans folk, israelittene, og gjelder hedningene, hvordan de forholder seg til jødefolket.

  1. Likevel kom forbannelse fra Gud også over Israel, men da på grunn av deres frafall fra Gud, og ble i likhet med velsignelsen på forhånd lyst over folket da de kom inn i landet.

5M 11,29: Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelsen og forbannelsen:Velsignelsen, så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, og forbannelsen, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud, men viker av fra den veien jeg i dag byder dere å vandre på, og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Når Herren din Gud fører deg inn i det landet du nå drar inn i og skal ta i eie, da skal du lyse velsignelsen på fjellet Garisim og forbannelsen på fjellet Ebal. (Se også Josva 8,30-35)

juli 16, 2012 at 1:44 pm Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg


Kategorier