Posts filed under ‘Nådegavene’

DISSE TEGN SKAL FØLGE …

Helbredelse ved bønn Vi lutheranere må nok erkjenne at vi ikke har vært like åpne for de ekstraordinære nådegavene som pinsevenner og karismatikere for øvrig har vært. Tungetalen særlig. Det skyldes nok mye at tungetalen har vært en nådegave vi ikke hadde kontroll på, med tanke på tydningen. Læren kunne vi kontrollere ut fra Skriften, om den var sunn eller usunn – ikke slik med tungene. Nådegaven til å tyde tunger kunne man heller ikke kontrollere var ifra Gud eller ikke, bare om tydningen var riktig i forhold til Skriften. Frykten eller aversjonen mot tungetale skyldtes vel også det ukjente og fremmede ved den.

Fra min tid som elev ved Indremisjonens bibelskole i Oslo, minnes jeg Thorvald Øberg. Han var vår lærer i den tredje trosartikkel. En gang hadde han og en kollega pratet sammen om tungetalen. Den andre mente at den ikke var så viktig, for den som talte i tunger oppbygget bare seg selv, som Paulus har sagt. ”Men trenger ikke jeg å bli oppbygget da”, spurte Øberg. Han hadde bedt mye om den, men ikke fått den.

Derimot hadde han fått en nådegave han ikke ønsket seg, nemlig å prøve åndene og se synd i andres liv. En evangelist som talte i Storsalen en gang, ble av Den hellige Ånd avslørt for Øberg. Han måtte si til evangelisten at han levde i synd og måtte omvende seg. Men vedkommende benektet sin synd og viste til resultatene. Den profetiske gaven er ingen lett gave å ha.

Når det gjelder nådegaven til å helbrede, så har den vært mye i bruk også blant oss lutheranere. I Nord-Norge, der jeg vokste opp på 40-50 tallet var vi godt kjent med flere helbredere, kristne som ba med håndspåleggelse og andre, som vi ikke helt visste hvor vi skulle plassere, som ”leste” på folk. Det var gjerne i form av faste formularer og kanskje også besvergelser.

Selv ble jeg som to-åring bedt for av en kristen som var kjent for å ha helbreder-gaven. Han hadde bedehuset i Narvik som sitt åndelige hjem. Jeg lå på sykehuset og svevde mellom liv og død etter en blindtarmoperasjon da min bestefar kontaktet Ivar Olsen, som han het. Da han ba for meg, frisknet jeg til.

Vi hadde også en kristen helbreder som drev småbruk utenfor Fauske i Nordland fylke, Johannes Bratteng på gården Leivseth. Det var stadig en strøm av folk som oppsøkte ham. Ingenting skulle han ha for tjenesten sin for Gud og mennesker. Men folk gav likevel. Pengene gav han til misjonen. Blant annet ble Tuva leirsted bygd opp for Indremisjonen på tomt og penger gitt av han. Siden fikk de naturalia dyrket på gården hans, som hjalp godt på matbudsjettet.

To damer lo av han fra venteværelset hans, da de så han ute på jordet i sving med å ordne noe med dyrene der ute. Grunnen var at han hadde en sykdom som preget kroppen eller bevegelsene hans, slik at de lo. Han hadde fått valget av Jesus (noe de vel ikke visste)– enten å være syk og kunne gjøre andre friske, eller bli helbredet, og ikke kunne helbrede andre. Han valgte det første.

Da han kom inn til pasientene igjen og det ble disse to sin tur, er det blitt meg fortalt at han så på dem en stund før han sa at de ikke kunne bli helbredet fordi de lo av han, da han var ute. Han hadde altså også profetisk gave.

Men disse helbrederne vi hadde der nord gikk stille i dørene. De utbasunerte ikke gaven de hadde fått å tjene med. Det hadde med gudsfrykten deres å gjøre.

I det siste har helbredelse av syke vært debattert i Dagen igjen. Men en viktig sannhet i den forbindelse har ikke vært nevnt, det jeg har kunnet se. Nådegavene er tegn. Disse tegn skal følge dem som tror, sa Jesus. Tegnene skulle vitne om hvem Jesus var, slik at mennesker kunne komme til tro på Ham. Det var altså HAM SELV Jesus ville de skulle bli opptatt med og tro på, ikke helbredelsen for sine sykdommer eller mat for kroppen: Han sier jo i Joh 6,26:
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette!
I denne forstand er helbredergaven og nådegavene ellers viktige – at de skal bli frelst!

Da Peter og Johannes hadde helbredet den lamme ved tempeldøren ’Den fagre’, stimlet folket sammen rundt dem. Da talte Peter til dem, ikke om at flere syke måtte komme og bli helbredet, men om Jesus, som hadde helbredet mannen, og på denne måten vist at Han er Guds Sønn som kom og sonet vår synd slik at vi skal fatte troen på Ham og bli frelst.

Helbredelsen av den lamme gav Peter anledning til å få folket i tale om Jesus. Tegnet var viktig for å føre dem til frelsende tro på Ham. Det var denne hovedoppgaven helbredergaven hadde for apostlene, i likhet med forkynnergaven.

Dernest er helbredergaven et vitnesbyrd om det som kommer: Himlenes Rike, som Jesus har vunnet oss med sin død og oppstandelse. Der er det ingen sykdom mer og ingen død mer, bare en herliggjort glede, takket være Ham!

Så går det an å være syk når man bare er frelst, for en kristen har noe bedre i vente!

februar 2, 2014 at 9:36 pm 3 kommentarer


Kategorier