Posts filed under ‘Om Jesus’

Sorg og savn og julens glede

Jeg burde nok ha benyttet anledningen i mitt siste innlegg til å ønske god jul. Hadde tenkt å gjøre det i et nytt innlegg som jeg hadde planer om, men rakk det ikke. Så nå vil jeg i det minste ønske godt nytt år. Ytre sett er det ikke sikkert det blir godt. Det vet vi alle. Likesom heller ikke julen blir god for alle. Vi har venner som denne julen mistet en av sine kjære i en alvorlig kreftsykdom. Ei ung mor med to små barn. En ektemann og far sitter igjen med et tungt ansvar for sine små. Foreldrene sitter igjen med sorg og savn. Julehøytiden er blitt forberedelsesdager til begravelse.

En annen av våre venner har de siste uker og måneder hatt store ryggsmerter og fikk nå like inn i julen beskjed om at hun har beinmargskreft. Og dette er bare to eksempler av mange.

Men disse som er nevnt har hatt troen på Jesus å klynge seg til og har midt i kampen med døden fått eie den fred som Jesus lovte å gi (Joh 14:27) og som bare Han kan gi, den som overgår all forstand.

Simeon i tempelet fikk opplevd sitt livs lengsel. Drevet av Guds Ånd gikk han til tempelet samme dag som Josef og Maria var der med Jesus-barnet for å framstille det for Herren. I det lå det at Jesus som den førstefødte skulle høre Herren til. Det skyldtes en lov i 2.Mos.13:2, som ikke bare var en lov for israelittene, som de alltid skulle holde, men som samtidig var en profeti om Messias, at han i tillegg til å være et helt og fullt menneske også skulle være Gud og høre Gud til, slik Lukas gjengir det: Alt av mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren. (Luk 2:23)

Den Hellige Ånd hadde varslet Simeon om at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa:

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord,for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. (Luk 2:26-32)

I møte med døden er det bare en ting som kan gi oss håp og fred – at Jesus har sonet for all synd og tatt den bort, slik at den ikke lenger er en grunn for Gud til å vise oss bort. Nå står han med åpne armer og tar imot sine barn, de som tror på Jesus at Han er deres frelser. Da kan en si som kong Agag sa til profeten og dommeren Samuel: Sannelig, dødens bitterhet er veket bort! (1Sam 15:32). Agag trodde han skulle slippe å bli drept da, men det håpet han hadde var ikke bygd på realiteter. Men det er vårt håp! Så får vi gå det nye året i møte med dette håp. Det håpet gjør ikke til skamme, hva som enn skal møte oss.

Godt nytt år!

desember 29, 2010 at 10:32 am 2 kommentarer

Jomfruen skal ut av profetien!

Bibelselskapets styre har bestemt seg. De godkjenner den nye oversettelsen av det kjente skriftstedet i Jes.7:14. Det betyr at det ikke lenger skal hete: ”Se, en jomfru skal bli med barn”, men ”Se, den unge jenta skal bli med barn”. Jomfru skal det fortsatt få hete i Luk.1:27 og 2.Kor.11:2, men altså ikke i det profetiske verset som Luk.1:27-31 er oppfyllelsen av.

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en meget interessant kopi av en side i Rickard Wurmbrands bok: ”Kristus på jødenes gate”. På side 108 skriver Wurmbrand følgende:

”Jeg har snakket med en av Berlins rabbinere, som hadde flyktet til Romania. Jeg viste ham teksten fra profeten Jesaias’ 9. kapittel, der han forutsier Messias’ komme med disse ordene:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. (Jes 9:6-7)

I denne teksten finner vi en ortografisk kuriositet. På hebraisk skrives bokstaven M (mem) vanligvis som en åpen trekant i begynnelsen og midten av et ord, og som en sluttet firkant i slutten av et ord. Denne ortografien respekteres strengt i hele Det gamle testamente, med det siterte bibelstedet som eneste unntak. Denne ortografiske feilen kopieres den dag i dag: en M som ser ut som en slutt-M, skrives mot alle forskrifter i midten av ordet ”lemarbe”.

Jeg spurte rabbineren om han hadde noen forklaring på dette. Han kunne ikke svare.

Jeg fortalte ham da om den kabbalistiske tradisjon, som forteller at Jesaia har brukt en M som en sluttet firkant i midten av et ord for på den måten å vise for enhver som var kalt til å forstå det, at det guddommelige barnet som det her profeteres om skulle fødes fra en jomfrus lukkede liv.” (Mer om dette, se lenkene: Kabbalisme og Wich prophecies did Jesus fulfill? Eller google The Messianic Believer’s First Response Handbook, og bla til s.131.)

Mon tro om oversetterne og Bibelselskapets styre kjenner til denne ortografiske ”feilen”? Om de gjør det, frykter jeg for at de kanskje anser den for å være en skrivefeil i svunnen tid, som pga. frykten for feil avskrivning, senere er blitt gjentatt. Eller de anser den kabbalistiske teorien alt for mysteriøs, og derfor useriøs, til å bli tatt alvorlig.

Men vi er mange som spør om hvorfor det er så viktig å forandre ”jomfru” til ”ung jente” når alle tidligere bibeloversettelser ikke har gjort det? Kanskje sannheten er den samme som ved Bibelselskapets forrige oversettelse – nemlig at de liberale blant oversetterne også nå har fått igjennom noen av sine kjepphester? De tror jo ikke at Gud kan gjøre større ting enn det vi kan forstå.

Skulle vel noe være umulig for Gud? Hva er mer passende for Ham som kalles Under enn å komme til vår jord på en underfull måte? Noe annet kunne han ikke. For da hadde han jo bare vært som oss, en hjelpeløs synder. Skulle han redde oss syndere, måtte han komme til vår jord som den hellige Guds Sønn han var, uten arvesynd, implantert ved Guds Ånd i jomfru Marias liv uten menneskelig medvirkning.

La oss takke Gud for at Han virkelig er så grenseløst stor som Han er. Og for at Han sendte det dyrebareste Han hadde for å frelse enhver som tror!

desember 19, 2010 at 7:23 pm 1 kommentar

Hadde Jesus langt hår med skill i midten?

Er nå det et spørsmål å bry seg om, sier du kanskje. Ja, vi skal se at det ikke er en helt uvesentlig sak.

Paulus sier at kvinnene ikke skal klippe håret. Mennene derimot gjør det: Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam for ham? Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange hår er gitt henne til slør (1Kor 11:14-15).

På Paulus og Jesus sin tid var altså hårmoten for menn, kort hår. Hvordan kan det så ha seg at Jesus opp gjennom kirkehistorien skriftlig og i maler-og billedhuggerkunst vises med langt hår?
I for eksempel et apokryft dokument innenfor katolsk tradisjon, oppstått i middelalderen, beskrives Jesus slik av en førstekonsul Lentulus som opplyses å være stattholder i Judea. Denne personen kan vel å merke ikke dokumenteres historisk. Men i dette brevet stilet til keiseren, sier han om Jesus sitt hår: «Håret hans har farge som en moden hasselnøtt nedover til ørene. Derfra faller det med et blåaktig skinn i bølger og krøller nedover skuldrene hans. Etter nasareernes skikk er det på hodet delt i midten. Skjegget er tett med samme farve som håret og todelt på haken.» (Se lenke: Lentulus)

Spørsmålet vi stiller er altså: Hadde Jesus langt hår? Har de mange beskrivelsene av Jesus opp gjennom historien med langt hår rot i virkeligheten?

Kanskje finner vi svaret nettopp i uttrykket «nasareernes skikk». Vi leser Matt 2:23: Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.

Byen Nasaret er ikke nevnt i GT. Derimot er nasareer eller nasireer nevnt. Det er to mulige tolkninger:

  1. Det kan sikte til Jes.11,1: Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. (neser – gren, kvist).
  2. Det kan sikte til 4.Mos.6. Der gir Moses forskrifter om den mann eller kvinne som gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie seg til Herren (v.1). Om håret leser vi videre i v.5:
    Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Om det lange håret står det (v.7.9. og 18-19) at det var et innvielsestegn, og å la det vokse var å hellige sitt hode (v.11). I utført handling finner vi dette om Samson i Dom.13,3-7 , og om Samuel i 1.Sam.1,11

Byen Nasaret på Jesu tid var en ubetydelig by som ikke nevnes i GT. Koblingen Matteus gjør med profetene at han skulle kalles en nasareer, kan derfor sikte til både profetien i Jes.11,1 og nasireer-løftet. Begge deler oppfylte Jesus. Han var den kvisten i Jes.11, som skjøt ut fra Isais stubb, den fullkomne nye David av Isais ætt, kongen og frelseren for sitt folk. Og han var den innviede i 4.Mos.6, som gjorde et løfte for Herren – å være helliget Ham, født under Loven for å kjøpe dem fri som var under Loven (Gal.4,4), være vår frelser til å bære og sone straffen for all verdens syndeskyld og fjerne det skyldbrevet som lå på oss alle. Hellig, utskilt til å være Herrens eiendom levde han hele sitt liv, og kunne derfor være det påskelam som med sitt blod renser fra all synd –  alle dem som befinner seg skjult bak dette blodet, utenfor rekkevidde av dødsengelen (2.Mos.12).

Jo, det er mye trolig at Jesus hadde langt hår for sin innvielses skyld. Takk Jesus for det han var og gjorde for deg, og åpne ditt hjerte for ham og hans ord og verk i det nye nådeåret som er gitt oss!

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.Joh 3:16

januar 20, 2010 at 12:05 pm Legg igjen en kommentar

Julestjernen og Jesu fødsel

Matt 2:1-2
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’* dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem.
De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.

To opplysninger kan tyde på at Jesu fødsel skjedde om høsten – nærmere bestemt i september/oktober. I Luk.1:5 nevnes presten Sakarias, som var av Abias skifte. I l.Krøn.24:10 fremgår det at Abias skifte var det åttende. Prestene hadde to ukers tjeneste pr. år ved helligdommen. Det jødiske religiøse år startet i måneden mars/april (abib/nisan). Med to presteskift pr. måned, kan juni/juli (tammuz) ha vært Sakarias’ skift. Elisabet, står det, ble fruktsommelig «like etter disse dager» (vers 24) – det kunne være samme måned. Maria bebudelse var 6 måneder etter (vers 36) – vi kommer til desember/januar (tebet). Det står i vers 39 og 40 at hun skyndte seg i de dager for å besøke Sakarias og Elisabet. Da var hun gravid, og hadde 9 måneder foran seg til fødselen. Dette fører oss til september/oktober (tishri).

For det andre fant Johannes Kepler på 1600-tallet ut at Betlehem-stjernen dreiet seg om en helt spesiell planetarisk konstellasjon mellom Saturn og Jupiter i Fiskens tegn. Dette bekreftes i vår tid av astronom Konradin Ferrari d’Occieppo. Etter sigende skal denne konstellasjon ha funnet sted hele tre ganger i år 7 f.K., nemlig i mai/juni, september/oktober og desember (munken Dionysius Exiguus i Roma feilberegnet året for Jesu fødsel). September/oktober er derfor en mulighet.

Sannsynligvis ble Jesus født ved innledningen av løvhyttefesten i oktober (jødenes tishri). Løvhyttefesten var den siste høytiden i det jødiske året. Det var en gledens høytid, der de mintes utgangen og befrielsen fra Egypt. Festen slulle vare en hel uke iflg. 3.Mos.23:39-44, og hele uken skulle alle være glade:

Luk 2:10-11
Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.

Løvhyttefesten skulle også minne dem om Messias’ komme. Men jødene forstod ikke at han skulle komme to ganger. Festen skulle vare i åtte dager, der den første dagen var sabbat, hviledag, og likeens den åttende.  Heb.4 og Åp.20 forteller oss at det gjenstår en hviledag for Guds folk, tusenårsriket . Den innvarsles av Jesu gjenkomst og kan tilsvare den siste dagen i løvhyttefesten. Den første dagen i festuken, som også skulle være en sabbat, en hviledag, kan være innvarslingen av Jesu første komme. Det minner oss om Jesu ord i Matt 11,28:
Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Jesus kom for å bringe oss hvile, hvile fra fangenskapet under synd og djevel og hvile fra trellelivet under Loven. Han kom for å forkynne en «glede for alt folket», et gledesbudskap om hvile, om forløsning og frelse. Om vi ikke feirer Jesu første komme på rette tid, i løvhyttefesten, som Gud innsatte nettopp med tanke på sin Sønn og hans forløsningsverk, så la oss som tror på Ham glede oss nå i julen over at han kom og at han kommer igjen ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham. (Heb 9:28b)

Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø. For deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne Sin rette gledes stund, At du er født her inne I hjertets dype grunn.

desember 20, 2009 at 4:05 pm Legg igjen en kommentar


Kategorier