KAN KRISTNE SPISE HALALKJØTT?

Butikk i Oslo

Butikk i Oslo

Begynnelsen på denne lille debatten var en «I Fokus» artikkel  I Dagen 27. feb. av gen.sekr. i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, og hadde som overskrift: Kan kristne spise halal-kjøtt? Ikke alle Agøy sine offentlig meninger er jeg enig i. Men i dette spørsmålet synes jeg hun har redegjort godt. Det det er blitt debatt av er dette avsnittet i artikkelen hennes: «I urkirka diskuterte man om kristne kunne spise offerkjøtt og mat som ikke var i tråd med jødiske spiseforskrifter. Konklusjonen var klar: det er fullt lovlig for kristne å spise all slags mat. Det finnes derfor ingen teologisk begrunnelse for at kristne ikke kan spise halal-kjøtt. Det er heller  ingen grunn til å få samvittighetskvaler om en har spist slikt kjøtt uten å være klar over det. …….Noe av det fine med å være kristen er at vi er frie til å spise av alles matfat.» (Mine uthevelser)

3.mars har Ingolf K. Ones et svar på dette i Dagen, som lyder slik:

Det er gen.sekr. i MR, Berit Hagen Agøy som stiller spørsmålet, og hun besvarer spørsmålet med ja. Helen Agøy forteller at halal-kjøtt fremstilles på rituelt muslimsk vis: » For at det skal være halal-kjøtt, må det være en muslim som kutter halsen på dyret og det må fremsies en velsignelse/bønn. Slakteren må være godkjent av Islamsk Råd Norge»

Hun forteller videre at slakteriene stiller samme krav til halal-slakting som til alt annen slakting. Derfor er det ingen grunn for noen til å boikotte butikker som selger halal-kjøtt. Heller ikke til å sjikanere muslimer eller til å avstå fra å spise halal-kjøtt.

Hvor langt ut på viddene går det an å komme.?

Det finnes bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Allah og jodenes og de kristnes Gud har ingenting med hverandre å gjøre. Les Odd Sverre Hoves utredning om dette spørmålet i Dagen 22.11.1999.

Når vi kjenner litt til muslimenes lærebok og vet hvem de ber til, er det all grunn til for kristne mennesker til å ta sterk avstand fra rituell muslimsk halal-slakting!

Spørsmålet om å spise avgudsoffer var oppe i «Eldsterådet» i urmenigheten i Jerusalem, og det ble bestemt at de kristne skulle avstå «fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor». Apg 15,29.

Vi skal ikke bruke vår frihet slik at den blir til anstøt for de svake! 1.Kor.8,9. Vi kristne mennesker skal kjempe for religionsfrihet, men vi skal ikke være med å bevilge penger til avgudstempler eller annen måter å legge forholdene til rette for at noen dyrker avguder!

10.mars kom følgende svar-innlegg fra meg i Dagen

Flere har den senere tid tatt opp dette spørsmål. Senest Ingolf K. Ones i avisen Dagen. Han advarer kristne mot å spise halal-kjøtt en kan kjøpe i butikkene. Han henviser til Apg 15,28-29, der det står:
For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel!

Spiseforbudet som ble gitt til de hedningekristne av de jødiske kristne lederne i Jerusalem, har i dette tilfelle av mange, også av undertegnede, blitt forstått gitt av hensyn til de jødekristne, som det står i v.28-29: (…de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt.… ) De fire ordene jeg har uthevet synes å fortelle at dette var et nødskompromiss, for at menigheten av jøder og hedninger ikke skulle bli splittet, siden blodmat og avgudsoffer var en så utenkelig ting for jødene å ta del i.

Nå kan en spørre hvorfor Gud påla jødefolket disse spiseforskriftene som også omfattet alle urene dyr. Svaret er trolig at de ikke bare pga. disse ting, men gjennom å holde Loven som helhet, skulle bli bevart som folk gjennom de over tre tusen år som er gått og ikke bli integrert i hedningefolkene. Gud visste jo at Han ville måtte drive dem ut av landet og spre dem blant folkene (Sal.106,26-27)

Når det gjelder hva vi som kristne kan spise, så har Jesus imidlertid gitt oss klar beskjed:
Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige vei, og slik blir all mat renset. (Mark 7:18-19) Så føyer han til at det som gjør oss urene, er det som går ut fra hjertet.

Denne friheten har vært helt nødvendig for utbredelsen av Guds rike. Skulle misjonærene vært underlagt spiseforbudet, ville de blant mange folk og stammer ikke fått utført sin misjonærtjeneste.
Paulus forkynner det Jesus har sagt:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal 5,1). For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet (v.13).

Avsnittet i1.Kor 8:9 som Ones siterer, omhandler nettopp denne friheten, og hvordan vi med tanke på den skal forholde oss i møte med avgudsoffer. Her gir Paulus oss en klar veiledning som vi skal forholde oss til:

1Kor 8:4-10
4: Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. 5: For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – 6: så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
7: Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren.
8: Men mat gjør ikke til eller fra for Gud. Ikke vinner vi noe om vi eter, og ikke taper vi noe om vi ikke eter.
9: Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!
10: For dersom en ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet?

Det Paulus her advarer mot, er å spise kjøttet som avgudsoffer, (v.7). Det gjorde man tydeligvis der det ble ofret, altså i avgudshuset, (v.10). For hvis du åt det som avgudsoffer, var det det samme som å signalisere tilbedelse av en avgud. Gjør du det ikke i en offersammenheng, kan du med andre ord fritt ete det.

Vi ser at Paulus i dette tenker på de som kan ta anstøt. V.10 sier at de skal ta hensyn til dem, fordi de har bakgrunn ifra avgudsdyrkelsen og kan ved den kristne som ikke tar hensyn, bli fristet til å vende tilbake til avguddyrkelsen. Men den kristne er i prinsippet også fri i dette, men skal altså tenke på at denne bror kan miste livet i Gud, hvis han handler uforstandig.

Av samme grunn som Paulus angir i v.4-6, nemlig at vi tilber bare én Gud, den eneste sanne Gud , Faderen og Sønnen, bør en kristen  ikke gå inn i en moské etter min mening. For ved å ta av seg skoene ved inngangen, tilkjennegir han for all offentlighet og for muslimer i sær, sin respekt for Allah som guddom.

Men å spise halal-kjøtt fra butikkene kan ikke undertegnede se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt og spiser det uten tanke på at det er innviet til Allah. For mat gjør ikke noe til eller fra for Gud, (v.8).

12.mars har Ones dette svar på mitt innlegg:

Kjetil Fredriksen har en lengre imøtegåelse av det jeg skrev om ovennevnte spørmål og avslutter med at han ikke kan se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra å spise halal-kjøtt fra butikkene, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt. Kjøtte som er slaktet, slik Agøy beskriver det, på rituelt vis, er ikke et hvilket som annet kjøtt! Det er nemlig blitt bedt over og velsignet av en imam som er godkjent av Islamsk Råd Norge!

Gud og Allah står minst like langt fra hverandre som øst er fra vest. Dette dokumenteres alt for ofte ved handlinger utført avIS, Al Shabab, Boko Haram og Hisbollah med fl. Vi vet med andre ord hvem imamene ber til og det er derfor all grunn for kristne mennesker til å ta kraftig avstand fra kjøtt som er blitt bedt over på nevnte måte.

Dette var ikke et aktuelt tema da apostelen Paulus levde. Ellers ville han, ut fra mitt kjennskap til ordet, frarådet kristne mennesker å spise hala-kjøtt.

Jeg må ærlig og oppriktig bekjenne at jeg ville ta anstøt, hvis jeg ble klar over at kristne mennesker kjøper og spiser halal-kjøtt.

Derfor, om mat volder din bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror (1.Kor.8,13). Jeg er med andre ord helt enig i det apostelen Paulus skriver i 1.Kor.8.

Dette innlegget har jeg foreløpig ikke svart på. Det kan se ut som at godeste Ones og jeg snakker litt forbi hverandre. Men også at han ikke ser ut til å kunne tilkjenne andre kristne samvittighetsfrihet i dette spørsmålet. Det blir kanskje vanskelig å enes med hverandre når det gjelder dette.

mars 15, 2015 at 11:53 am 2 kommentarer

GUDS UTVELGELSE

Trykt i Dagen 26.feb.

De tre korsGuds utvelgelse hører til de ting som den kristne kirke har hatt delte oppfatninger av. Hvordan utvelgelsen skal forstås, tror jeg henger sammen med Guds forutviten.

I avisen Dagen er det i dag, 17.februar, et intervju med Stifterne av menigheten Kilden på Nærbø, der en av stifterne, Asbjørn Berland, forteller om skepsis som menigheten er blitt møtt med. En av årsakene, sier han, er stifternes syn på Guds utvelgelse. Berland henviser til Ef 1,4

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. For sammenhengens skyld føyer jeg til påfølgende vers 5:
I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.

Berland utlegger dette slik (sitert av Dagen): «Det betyr at Gud har forutbestemt noen til frelse. Gud er suveren og reiser opp den han vil. Men det enkelte menneske må selv ta imot evangeliet som tilbys. Det står også i Matt 22,14: For mange er kalt, men få er utvalgt.»

Jeg vet ikke hvordan Berland vil forklare det han sier her – hva han legger i Guds forutbestemmelse. For min del tror jeg forklaringen finnes i Guds forutviten. Fordi Gud er allvitende og fra evighet av har kjent framtiden og alt som skulle hende, visste Han også fra evighet av hvem som ville komme til å ta imot frelsen og bli bevart i den.

Guds utvelgelse skyldes hans forutvitenhet. De som han fra evighet av visste ville komme til å tro og bli frelst, har han utvalgt til evig liv. Og de som han fra evighet av visste ikke ville komme til å ta imot evangeliet, har han bestemt til fortapelse. Det var ikke hans vilje i utgangspunktet at det skulle bli deres skjebne, for hans vilje var og er at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4). Dette sier også Joh.3,16. Men Jesu dyrebare offer fordrer at menneskene lar seg frelse. Vil de ikke, må de ta konsekvensene av sitt valg.

Denne forklaringen synes jeg stemmer best med Bibelens mange ord om saken. Det gir også en evangelisk trygghet i overensstemmelse med Guds Ord om Hans sterke frelsesvilje. Han er ikke som muslimenes Allah som bare har valgt ut noen til frelse og andre til fortapelse og hengir sine troende til usikkerhet om han vil frelse dem. Nei, da hadde Gud ikke latt sin egen Sønn bære dommen av hele verdens syndeskyld.

Nå synes jeg noen spør: Hva så med de som ikke fikk høre? Her må vi svare at Gud er rettferdig. Men det er ikke alt han har åpenbart i sitt ord: Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss …. 5M 29:29

Jesus vil ha alle.
Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.
Han kan frelse nå og her.
Jesus vil ha alle.

februar 17, 2015 at 7:13 pm Legg igjen en kommentar

DET UMULIGE DILEMMA

UndervisningDet er prestens praktiske, teologiske og sjelesørgeriske tjeneste som kan karakteriseres slik. Jeg taler da om forholdet en prest i Den norske Kirke befinner seg i når han skal gjøre sin tjeneste i en hvilken som helst norsk menighet. Men det kan også gjelde frikirkepastorer. Ja, til dels også oss «vanlige» predikanter som er tilknyttet en eller annen organisasjon.

Dilemmaet en prest opplever må kunne sies å være dette: Valget mellom å følge ordinasjonsløftet på den ene side, og forventningene og kravene som stilles utenfra, på den andre. Vi kan da nevne de sekulære norske myndigheter, Den norske Kirke med dens rådsorganer, proster og biskoper, prestens menighet og ikke å forglemme folkets forventninger – offentligheten med sine medier og pressgrupper.

Det må presiseres at det umulige dilemmaet vi snakker om, gjelder for den troende prest som ønsker å leve etter og utføre ordinasjonsløftet han gav før tjenesten begynte. De andre prestene kan letterere leve med den umulige posisjonen de er havnet i. Noen av dem saboterer bevisst og skamløst ordinasjonsløftet. Andre prøver å dekke til løftebruddet sitt så godt de kan. Andre mener de holder løftet. Men de kan si det fordi de har et liberalt bibelsyn.

Dilemmaet jeg snakker om, opplever imidlertid de prestene som ønsker å være tro mot skriften og bekjennelsen, om de en dag skal kunne si som Paulus sa til menigheten i Efesus:

For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.

Til dette råd hører også det Paulus vitner om i 2Kor 10,5:

For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker,
idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

Hva er så dette ordinasjonsløftet som alle prester må avlegge, om de tar imot et kall fra Den norske Kirke?

Løftet er firedelt:
Presten lover
1. å ”forkynne Guds ord klart og rent»,
2. ”i sjelesorg og skriftemål å dra omsorg for hvert enkelt menneske og bære dem frem for Gud i bønn”,
3. ”å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv”, og
4. ”selv av hjertet legge vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn å trenge inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter”

Så kan vi spørre: Er det mulig å holde disse løftene i en statlig, nå biskopelig, demokratisk styrt folkekirke? Det var kanskje lettere i perioder før, mens folket i kirken og skolen enda ble opplært i katekismen. Men er det mulig i dag?
Jeg hører til dem som ikke tror det er mulig. Grunnen er at kirken ikke får lov til å være Guds kirke. Den skal nemlig være en folkekirke i den forstand at den skal styres etter folkeviljen.

Får jeg gi et råd til deg som går til gudstjeneste i Den norske Kirke, så må det være: Prøv presten(e) din(e) på ordinasjonsløftet han/de gav ved innsettelsen. Ikke på om han er en hyggelig og omsorgsfull person bare, heller ikke på om han har store talergaver, men på hans forpliktelse på ordinasjonsløftet. Setter han noe inn på å holde det eller bryr han seg ikke om det? Svaret på spørsmålet vil fortelle mye om han er en hyrde i Jesu sted, eller om han tjener en annen makt, eller seg selv.

Vi lever i ei frafallstid. Frafallet begynner alltid ovenfra. Det gjorde det i Israel. Kongen og prestene og de faske profeter ledet an. Må vi nedbe oss DHÅ’s makt til å stå imot og ikke slippe vranglære og død kristendom inn i hjertene våre, men frimodig bekjenne vår tro og tillit til Jesus og hans ord. La oss hjelpe hverandre til å følge reformatorenes råd: Skriften alene, nåden alene, troen alene, Jesus alene.

Apg 2:42
De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.

Ennå kan vi be Gud oppreise sanne hyrder for sitt folk.

februar 11, 2015 at 9:27 pm 2 kommentarer

FØLG DU MEG OG LA DE DØDE BEGRAVE SINE DØDE

Dale 1Jesu råd til disippelen var:
Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Dette rådet burde kanskje flere følge.

Hvordan kan Jesus være så radikal?
Forslag:
1. Han bryr seg ikke om de åndelig sett døde
2. Han vet at disippelen er usikker og kan bli værende blant de åndelig døde og dermed ikke følge Jesus.
3. Han bryr seg ikke om seremoniell begravelse.
4. Han vil løse disippelen fra å være bundet til kulturelle skikker i den grad at han ikke fritt kan følge Jesus.
5. Jesus er på reise videre og kan ikke vente på at begravelsen med de påfølgende sørgedager er over.
6. Han stiller disippelen på valget mellom å elske far og mor mer enn han (Mt.10,35-39)

Vi kan med en gang utelukke punkt 1. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1.Tim.2,4). Joh.3,16 utelukker også denne løsningen.
Punkt 3. kan vi nok også utelukke med det samme. Jesus brydde seg jo om bryllup og deltok i flere religiøse skikker som f.eks. påskefeiring. Han hadde også medlidenhet med sørgende.(Joh.11)
Punkt 2 er imidlertid et mulig svar. Jesus kan ha sett at disippelen stod på et avgjørende valg, som kanskje berørte både disippelskap og frelse. Det kan også av samme grunn sies om punkt 4.
Punkt 5 er tvilsomt. Det måtte være at Jesus skulle gjøre en gjerning et sted som ikke tillot venting. Men det radikale svaret synes ikke å synliggjøre et slikt svar.
Annerledes er det med punkt 6. Her har vi til og med skriftsteder å svare med.

Vi står da igjen med punkt 2,4 og 6. De sier alle noe om det korset som en hver som vil følge Jesus må ta opp og bære i møte med en gudfiendtlig verden og understrekes av Jesu ord i Mt.10 og Joh.15.
I en valgsituasjon mellom å følge Jesus og noe annet, kan en disippel ikke velge begge deler. Jesus må være Herre i hans liv. Ellers kan han ikke være disippel.

I neste innlegg skal vi se på dilemmaet en prest i Den norske kirke må kjenne på om han er en gjenfødt troende kristen, eller i det minste ønsker av hjertet å være tro mot ordinasjonsløftet.

januar 31, 2015 at 2:54 pm Legg igjen en kommentar

ENDA EN VELSIGNET AVSKJED

Ruts gravHun ble begravet i går, Ruth, og det oppsiktsvekkende nok på sin 90-års dag. Min hustru og jeg kjente både henne og hennes mann, som døde for ett og et halvt år siden.

Minneordene ved hennes båre var preget av takknemlighet og glede. Også hun hadde så mye av Kristi preg i sitt liv at det var lett, slik sett, å følge henne til hennes siste hvilested. Hun var så gjestfri mot alle som kom til hennes og mannen, Bernt Edvins hjem – familie, slekt, predikanter, venner – og hvem ellers. Hun var også til å stole på og baktalte aldri noe menneske. Hun var, med sin mann, trofast på bedehuset og var med i kvinneforening for misjonen. Var et glad og humoristisk menneske, men streng, positivt forstått, i oppdragelsen av sine barn. De visste alltid hvor de hadde henne.
Siden hun var et avholdt menneske, og hun og mannen hadde stor familie og mange kjente gjennom et langt liv, var kirken fullsatt med over hundre frammøtte.

I slike tilfelle er det nok lett for presten å forestå begravelsen, og lett å forkynne de rette ord. Lett også å lese bibelstedene som liturgisk alltid hører med i Den norske Kirkes begravelser. Og med trosvisshet og glede må det være godt å tenke på ordene i Åp 14,13:
Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem.

Men hvordan har prestene det når det er en ikketroende de skal begrave, eller en gudsbespotter. Det må vel være vanskelig. En troende prest som hadde noen års tjeneste ikke langt fra Lyngdal, om ham ble det sagt omtrent følgende ord: «Ja, nu har han sendt enda en til helvete». Og sinte henvendelser kom til biskopen med beskjed om at en slik prest ville man ikke ha. Den reaksjonen ville nok alle prestene få om de ikke veide sine ord. Så er det nok det de gjør. Det er sannelig ikke lett å gi sørgende og trøst-ønskende pårørende sannheten dersom den gjør sorgen større og høster forbitrelse. Da er det fristene å si noe som ikke støter og kanskje heller ikke forteller noe om hvor den døde nå er havnet – eller hvor de som lytter vil havne, hvis de ikke vender om.

Jeg kommer i hu noe Jesus sa til en av sine disipler, da vedkommende som ville følge ham sa:
Herre, la meg først få gå bort og begrave min far.
Da svarte Jesus ham: Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Matt 8:21-22

Disse ord tas opp i neste artikkel.

januar 23, 2015 at 12:41 am Legg igjen en kommentar

EN VELSIGNET AVSKJED

Begravelse 12.des. 001Torhild nådde en høy alder, litt over det Bibelen strekker seg til: Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted. Sal 90:10

Ja, slik er det. Vi merker det nå, enda vi bare er 67, kona mi og jeg, at livet flyr av sted med oss, og snart er det forbi. Her, vel å merke. For etterpå er det evigheten og den er ikke snart forbi. Det ligger i navnet. Salig er den som da er kommet vel i havn – i Himlens land!

Det tror vi Torhild gjorde. Jeg og min kone var i begravelsen og ble møtt med program og velkommen i Farsund kapell. Jeg måtte se mye på forsiden – robåten trukket opp på land. Det var en beskjed fra Torhild eller hennes nærmeste om hvor hun var gått hen. I troen på Jesus la hun seg til å sove – inn i døden.

Men som forrettende pastor Thorvald sa: Torhild er ikke her i kista. Det er bare det tomme skallet som er her. Nei, Torhild har dratt til et bedre sted. Mange ganger sikkert sagt med urette om en død, men her sagt med rette og med slik forvissning.

Så ble det så mange gode ord, ikke tomt skryt. Nei, Torhild levde for sin frelser. Derfor var det så mange som fikk nyte godt av hennes energi, hennes kjærlighet og hjelpsomhet. Både familie, venner og menighet. Derfor var det også så lett å si noe godt om henne. Sorg og savn, men ikke som hos dem som er uten håp. Nei, savnet vil være der. Men minnene er så gode og håpet om Himlen så fast. Derfor er gleden der midt i alt.

I sommer fikk vi besøkt Torhild i hennes praktiske og koselige hjem i et leilighetsbygg like nedenfor kapellet. Fra stuevinduet kunne hun se opp dit, og kanskje tenkte hun da på sin bortgang? Hun var jo snart nitti. Å, nei, jeg er i tvil om det. Hun fortalte leende under vårt besøk om hvordan hun i sommer stadig var å se nede i hageområdet og stelte med det som vokste der. Til de andre beboernes stor forbauselse. De forstod ikke hvordan hun hadde slikt overskudd og livslyst så gammel som hun var.

Ja, slik var Torhild. Som prekentekst hadde pastor Thorvald valgt Rom 14:8 For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. Dette syntes han passet på Torhild, for han hadde lært henne å kjenne gjennom mange år, først mens mannen, Harald, levde – og så de mange år hun fikk etter han var død.

Da stunda ved gravkanten var over, takket den ene sønnen for frammøte med et lyst og glad smil på munn, og innbød alle til minnemøte på bedehuset etterpå.

Tenk at en kan oppleve en begravelse slik! Og tenk selv å få dø slik! Med denne visshet – jeg hører Herren til! Du gode, gode Gud! Vi dro glade hjem fra begravelsen, enige om at det hadde vært ei god stund. Men et vemod er der. Vi er kommet i en alder da vi har mistet så mange som betydde så mye for oss. De er ikke her lenger. Bare minnene er igjen. Men mange av dem er så gode. Jesu ord til Maria sitter igjen: Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Joh 11:25-26.

Tror du dette? Lykkelige du om du gjør det!

januar 19, 2015 at 9:27 pm Legg igjen en kommentar

SATIRE OG KRISTEN ETIKK

Trykt i Dagen 14.januar

Charlie 3Bakgrunnen for innsendte innlegg til Dagen er reaksjoner som er kommet i kjølvannet av terroraksjonen i Paris, i Charlie Hebdos avisredaksjon og den jødiske kosher-butikken dagen etter, der fire mennesker ble drept. (Bildene er fotos gjort med mitt mob.kamera, under NRK 2’s reportasje om Charlie Hebdo.)

Innlegget:

Av det som er kommet av reaksjoner og vurderinger i etterkant av masakren i Paris onsdag 7.januar, er den nokså unisone reaksjonen at ytringsfriheten, og under den friheten til å offentliggjøre satire i ord og tegninger fortsatt må beskyttes og gjerne forsterkes. Også Dagens redaktør er overbevist om at denne retten ikke må få bli begrenset eller stoppet av ytterligående islamisters terror-svar.

Undertegnede har tenkt over om dette er en rett reaksjonsform av kristne som vil følge sin mesters, Jesu Kristi, lære og eksempel. Og jeg kan ikke finne at det er rett.

Jeg forstår verdien av ytringsfrihet og at det er viktig for et hvert demokrati. Men Jesu disipler er et annerledes folk i denne verden (Joh.17,16). Og fordi det er annerledes, reagerer det på en annen måte på denne verdens ondskap enn det verden gjør.

Jeg kan ikke finne noe sted i Skriften der Jesus latterliggjør mennesker, hvem det så er. Det eneste som kunne nærme seg noe sånt er hans omtale av Herodes som rev. Men det var mer en sann karakteristikk enn en satire.
Charlie 1

Jeg kan heller ikke huske å ha lest at de første kristne drev med satire eller unnskyldte den. Det vi hører om dem er at de levde barmhjertig og rettskaffent og søkte å overbevise mennesker ved å forkynne Guds ords sannhet og gjøre godt mot alle, slik også apostlene lærer.

Hvordan kan vi latterliggjøre mennesker, stille dem så og si i gapestokken, hvis vi elsker dem? Når islamister dreper i Muhammeds og Allahs navn, er det dypt tragisk. De er kommet inn i et åndelig, sjelelig mørke som jeg som kristen ikke er i stand til å finne noe tragikomisk ved. De drives av onde åndsmakter og jeg kan bare synes synd på dem. Som kristne kan vi bare reagere med kjærlighet og ved å forkynne sannheten i respekt for deres menneskeverd.

En annen ting er at Jesus ikke har lovet sine disipler respekt og godord fra vantro mennesker. Men tvert imot både satire, trusler og overgrep. Og dette skal en kristen bære med tålmodighet uten å svare med samme mynt. Jeg sier ikke at jeg alltid har gjort det, men Jesus lærer oss det. Som kristne vinner vi ikke muslimer med å latterliggjøre dem, Muhammed eller Allah. Provokasjonen en kristen avstedkommer med sine ord eller liv, kan bare rettferdiggjøres når det er sin Herre han følger .

Når det gjelder ytringsfriheten, så trenger den grenser, hvis et samfunn skal overleve. Det er ikke bare Guds ord som har kraft. Også djevelens ord og budskap har kraft. Det lærer vi av syndefallet. Hva onde ord kan gjøre med et kristent fellesskap, har vi som kristne erfaring for. Det samme kan skje med storsamfunnet.

Vi hadde en blasfemiparagraf tidligere. Den var et vern ikke bare for kristne, men også for folket som helhet. Vi kan ikke stoppe de onde ord i storsamfunnet, men vi bør tenke over om vi som bekjenner at vi følger Jesus, elsker mennesker. Elsker vi dem, da må det få følge for hvordan vi kommuniserer med dem og hva slags kommunikasjon vi forsvarer.

Se lenken til Johny Noers blogg http://www.noer.info for 16.jan. som ytterligere gir bibelsk belegg til denne artikkelen.

januar 16, 2015 at 3:18 pm Legg igjen en kommentar

TOLKNING AV 1.MOS.22,1-18 OM ABRAHAMS OFRING AV ISAK

Denne tolkning henviser jeg til ”Våre trosrøtter” av Chuck Cohen, som skriver mer utførlig om dette. Bakgrunnen er Jesu ord om Moses: ”Det er meg han har skrevet om.” (Joh.5:46)

Abraham og Isak 2v.1 Gud setter Abraham på prøve:
Gud prøvde Abrahams kjærlighet til Gud, om han elsket Gud mer enn hans gave, Isak. Det var viktig ikke bare for Abraham, men for Gud og verden at han besto prøven.

v.2 Ta nå din sønn:
Cohen sier ordet ”Ta nå” i den hebr. grunnteksten betyr: ’Vær så snill å ta’.
Gud stiller Abraham fritt til å gjøre det eller ikke, slik Gud har stilt oss alle fritt til å lyde Ham eller ikke, og som han stilte Jesus fritt i Getsemane-prøven å gi sitt liv for oss, eller la det være.
din eneste, ham du har så kjær:
Se til ’din eneste’: Joh.3:16; og til ’ham som du har så kjær’: Mt.3:17 og Mt. 17,5.
Det Isak var for Abraham, var Jesus for Faderen – hans eneste sønn, som han elsket.
Dra til Morialandet ..et av fjellene, som jeg skal si deg:
Tre dagers reise fra Beerseba, der Abraham bodde på det tidspunktet. Ett bestemt fjell Gud ville vise ham i Jerusalem-området.
og ofre ham der som brennoffer:
Brennofferet var et offer som ble slaktet av den ofrende som et frivillig offer til Gud. Slik Abraham frivillig ’ofret’ Isak, ofret Gud frivillig sin Sønn.

v.4 På den tredje dag:
om dette sier Cohen: Det tok Abraham tre dager å komme dit Gud ledet ham. Uten tvil tenkte han stadig på Isak og døden. Man kan si at for faren var Isak død disse tre dagene. Selvsagt var Yeshua (Jesus) virkelig død i tre dager.
fikk han øye på stedet langt borte:
Gud åpenbarte for Abraham det rette stedet. Det har sikkert vært det stedet der Gud ofret sin Sønn – på Golgata.

v.5 så kommer vi tilbake til dere:
Abraham må allerede på dette tidspunkt ha hatt i tanke det Hebr.11 sier:
Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.

v.6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn:
Slik måtte Jesus bære sitt kors.

v.7 Ja, gutten min:
Mange har tenkt at Isak den gang var en liten gutt. Men Cohen sier: Både jødedommen og den gamle litteraturen beskriver Isak som en voksen mann, et eller annet sted mellom 23 og 37 år, noe som viser at ”offeret får sin fulle verdi ut fra det faktum at Isak aksepterte Guds vilje akkurat som faren” (sitat fra en bok av H.L.Ellison). Det samme kan sies om Yeshua, som var 33 år da han aksepterte sin Fars vilje, idet han lot seg korsfeste.

v.8 Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn:
Her taler Abraham profetisk, kanskje uten å vite det. For det var akkurat det som skjedde. Gud utså seg lammet allerede fra før verden ble skapt. Jesus var dette lammet. Abraham løy jo ikke for Isak, men svaret var diplomatisk. Samtidig svarte han nok i tro.

v.10 tok kniven for å ofre sin sønn:
Cohen: Ordene ”ofre ham” (v.2) betyr bokstavelig ”løft ham opp” og kan også bety ”opphøy ham”. Yeshua opplevde begge deler. Han ble løftet opp på korset og opphøyd ved Faderen høyre hånd (Hebr.1,3)

v.11 Herrens engel:
Cohen: Den preinkarnerte Guds Sønn taler som Herrens engel, stadfestet i v.12, der engelen identifiserer seg som Gud når han sier:

v.12 siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.”:
Her ser vi betegnelsen ”din eneste” gjentas. Det samme kommer igjen i v.16: din sønn, din eneste sønn. Det er som Gud vil understreke dette, for det var jo det han selv skulle gjøre.

Abraham og Isakv.13 og han ofret den istedet for sin sønn
Abraham slapp å ofre sin sønn, men Gud slapp ikke. Jesu offer var stedfortredende for oss.

v.14 På Herrens berg skal han la seg se:
Ja, på Herrens berg lot Gud seg se (åpenbarte han seg):
Som den rettferdige, som må straffe synden og gjorde det på sin Sønn.
Som den nådige, som for Sønnens sonings skyld kunne frikjenne oss syndere fra skyld og dom, og vise sin kjærlighet og barmhjertighet, godhet og miskunn. Priset være Herren .

v.16-17 Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette …så vil jeg:
Frukten av Abrahams offerlydighet kom hele verden til gode. For så (slik, på den måte) har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh.3,16)

v.17-18 ….storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. …….og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord:

Cohen sier det slik: Endelig har vi engelens gjentakelse av løftet som Gud ga Abraham i 1.Mos.12,3; at ved hans ætt skulle den gode nyhetens velsignelse gå ut til hedningene, ”til alle jordens slekter”. Dette ser vi oppfylt i Yeshua, Abrahams etterkommer, som kom ved arvingene til løftet, jødefolket.

november 18, 2014 at 4:42 pm Legg igjen en kommentar

DEN FJERDE DAGEN

Lånt fra Bibelkurs

Lånt tegning

Har i dag lest Odd Sverre Hove sin gjennomgåelse av dagens prekentekst. Setter stor pris på disse tekstgjennomgåelsene hans i Dagen. De er tidvis til stor nytte for oss som bare er lekmenn. Han opplyser om denne søndagen at den på grunn av tekstene ofte kalles ”høstsemesterets påskedag”, fordi tekstene vitner så sterkt om oppstandelsesbudskapet.

Min erfaring når det gjelder Bibelen er at tilsynelatende ubetydelige detaljer i bibelteksten mange ganger åpenbarer noe en normalt ikke legger noe større i. Jeg opplever det som feststunder når Gud kaster lys over ting i Ordet en ikke har sett før. Slik skjedde det i dag under lesningen av Hoves gjennomgåelse.

Han forklarer for eksempel navnenes betydning: Navnet Lasarus er en gresk utgave av det hebraiske navnet Elasar som betyr ”Gud hjelper”. Og stedsnavnet Betania heter på hebraisk Bet Anjah som betyr ”Herren svarer’s hus”.

Dette får vi demonstrert i dagens tekst. Et rop i Marta og Marias hjerte var: Jesus kom og hjelp! For de var sikker på at han kunne hjelpe og gjøre Lasarus frisk. Joh 11,3: Søstrene sendte nå bud til ham og sa: Herre! se, han som du elsker, er syk. Og Marta og Maria fikk oppleve at Herren svarte med å komme. Men hjelpa ble annerledes enn de ventet.

Dette er det som ble en åpenbaring for meg, og da utover det som Hove nevner. Det gjelder dette at Jesus ventet i fire dager. Oppvekkelsen av Lasarus peker fram mot Jesu oppstandelse, minner Hove om.

Maleri av G.P.Bredland

Maleri av G.P.Bredland

Da kom tanken til meg: Jesus stod opp på den tredje dag, men Lasarus måtte ligge fire dager i graven før Jesus vekte ham opp. Hvorfor fire dager, spurte jeg meg selv. Hvorfor ikke tre?

Da tenkte jeg umiddelbart på Bibelens tallsymbolikk. Om firetallet, sier Lars Eritsland i Bibelverkets fortolkning av Johannes Åpenbaring: (sitat) ”4 er skapningens tall. Det står fire levende vesener for Guds trone (Åp.4,6/Esek.1,6). Hele skapningen samles i fire grupper, og dens lovsang har fire ledd (Åp.5,13). Menneskeheten nevnes i fire kategorier: stammer og tungemål, folk og nasjoner (Åp.5,9).” Og så videre.

Tallet fire er altså skapningens tall. Tretallet er Guds tall.

Jesus måtte stå opp på den tredje dag for å vise at han er Guds Sønn, den ene av personene i Tre-enigheten, mens han ventet i fire dager for å forkynne at hans troende menighet, representert med fire-tallet skal bli reist opp fra de døde på den ytterste dag. Dette gjelder imidlertid også Skapningen, slik Paulus lærer oss det i Rom 8:19-21:

For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares.
Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.

Jeg heller derfor til å tro at Lasarus sin oppvekkelse på den fjerde dag peker fram mot skapningens (mennesker, dyr og planters) frigjørelse fra trelldommen under forgjengeligheten på den store oppstandelsens dag som nå nærmer seg så veldig.
En påminnelse i den anledning gis oss i denne sangen:

Du må ikkje mista det evige liv, du må ikkje arven din selja.
Når dårande draumar mot dalen deg driv, du himmelens høgder må velja.

Du må ikkje mista den evige vår, der livet ustanseleg strøymer!
Du berre mot visning* og vonløysa går når himmelens gleda du gløymer.

Du må ikkje mista den evige lut for fattigsleg fagnad her nede.
Lat livskjelda sløkkja din lengt og di sut, då går du mot æveleg glede.

*visning = visne hen (og dø)

Ps.
Guds menighet har spurt så mang en gang, slik som Marta og Maria: Hvorfor kom du ikke før? Hvorfor venter du så lenge med å komme igjen? Hvorfor tar det så lang tid? Men det er plan i alt Gud gjør uten at vi alltid forstår hvorfor han gjør det og det.

Peter sier i 2Pet 3:8-9
Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.

Jesus sier i Luk 13,32:
Gå og si til den reven (Herodes): Se, jeg driver ut onde ånder og helbreder syke i dag og i morgen, og den tredje dagen blir jeg ferdig.
En dag = tusen år. (2.Pet.3, 8b) Dvs. det tredje årtusen blir han ferdig. Det er det vi står foran.

Og om hviledagen 2.Mos. 20:9-10
Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.
Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid.
Seks dager = seks tusen år (som ca. er tiden siden skapelsen iflg. Bibelen. Den sjuende dagen = tusenårsriket (Åp.20,1-6)

oktober 5, 2014 at 6:57 pm Legg igjen en kommentar

BESTE MÅTEN Å FREMME FRED?

Peres og kjempenDette bildet unngikk ikke min oppmerksomhet da jeg i dag leste i siste nr. av Bladet ”Israel today”.

2,15 m lange Pau Gasol, som spiller på baseballaget Chicago Bulls, fikk hilse på president Shimon Peres da han var gjest hos baseballaget HaPoel Yerushalaim.

Peres sa: ”Du er en rollemodell for israelske barn, og det du gjør gir oss nytt håp. Jeg vil få uttrykke min personlige takknemlighet.”

– ”Sport er den beste måten å fremme fredens sak på. Da er det uten betydning hvilken religion du har”, svarte Gasol.

Dette siste måtte jeg tenke litt på. Fant ut at her bommer baseballspilleren Gasol to ganger. Sport kan nok gjøre ikke så lite for fredens sak. Men den virkelige freden kan bare levende kristen tro på Jesus skape.
Paulus hadde erfart evangeliets kraft til å skape fred mellom fiender, og sier i Ef 2:13-16:
Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter.

Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.

Det er det samme vi erfarer i dag, både i forholdet mellom jøder og kristne og jøder og arabere.

Den andre bommerten Gasol til en viss grad gjør, er å si at i forhold til å skape fred er det uten betydning hvilken religion du har. Jeg betviler at det ville hjelpe med baseballspill mellom jøder og radikale IS-terrorister. Men om jøden og IS-terroristen ble frelst, så ville det bli fred mellom dem.
Jesus bærer nemlig navnet FREDSFYRSTEN (Jes.9,6)

Bare så synd at så få lar seg frelse. Derfor lykkes alt annet fredsarbeid så dårlig. Dessverre.

september 29, 2014 at 9:14 pm Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg Nyere innlegg


Kategorier