ASYLBARNSAKEN OG VALDRESPROFETIEN

I 5M 18:21-22 står det:

Kanskje du sier ved deg selv: Hva skal vi kjenne det ord på som Herren ikke har talt? Når det ord profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham.

Vi hører her at det vi skal kjenne en sann profeti på, er at alt det som er sagt går i oppfyllelse,

Emanuel Minos mottok i 1968 en profeti av en gammel gudfryktig kvinne fra Valdres. Mange kristne er kjent med den. Herren hadde talt til henne og vist hva som skulle skje framover i Norge og verden, hendelser som den gang var vanskelig for Minos helt å tro kunne skje pga lovverket. Men i 1993 fant Minos profetien igjen i en skuff hjemme. Fordi han anså profetien som så utrolig hadde han lagt den i skuffen, og glemt det hele, inntil han fant den mens han foretok en opprydning i noen papirer. Han offentliggjorde da profetien.

Alle hendelsene som denne kvinnen fikk fra Gud har gått i oppfyllelse. Derfor kan vi vite at synet ut fra bibelordet ovenfor, virkelig var fra Gud, så sant Minos var etterrettelig i sin gjengivelse, noe det ikke er grunn til å tvile på. Enda mer kan vi stole på det, siden det var så usannsynlig at det skulle skje. Hele den ugudelige utviklingen Gud varslet om gjennom kvinnen, har skjedd i rekordfart. Også det siste bildet hun fikk se (Jeg siterer fra Minos’ gjengivelse i boken «Fra Reykjavik til Jerusalem»):

«Folk fra fattige land strømmer til de rike landene. De kommer til Europa, til Skandinavia, og også til Norge. Det blir mange av dem. Og folk begynner å å mislike dem, og de blir hårde imot dem. (Da hun sa dette begynte hun å gråte, føyer Minos til). De blir mer og mer behandlet som jødene før krigen. Da er målet for våre synder fullt. Krigen bryter ut.»

Jeg avslutter sitatet her. Men krigen vil ifølge synet kvinnen fikk, utvikle seg til atomkrig som gjør det umulig å bli værende i Norge. Det blir å flykte sørover til de fattigste landene som har unngått det verste. Men der blir vi behandlet like dårlig som innvandrerne er blitt i Norge, sier hun.

Nå ser vi at også dette med den dårlige behandlingen av asylsøkerne i Norge går i oppfyllelse. Verdenskrigen, den tredje, står da for hånden. For en god stund siden sendte jeg «Valdresprofetien» til justisminister Anders Anundsen. Jeg ventet vel ikke å få noe svar, og har heller ikke fått det. Den ble vel kastet i bosskurven av den som sprettet konvolutten.

Bibelen sier: Det et menneske sår, skal det også høste. (Gal.6,7)

Det er nå kommet til en avklaring i asylbarnsaken mellom Høyre, Frp og støttepartiene. Men utviklingen videre vil vise om de som virkelig har behov for beskyttelse i Norge, vil få det. Etter å ha lest Mazyar Keshvaris uttalelse til NTB på dagen.nett, er jeg ikke optimistisk. Han viser ingen medfølelse med de som er sendt ut, og de som får returnere, bagatelliserer han. I tillegg til nåværende, har også forrige regjering sendt mange kristne konvertitter tilbake til sine land.

Uten at en sann hjertets omvendelse skjer både hos de styrende, men også i det norske folk, med tilbakevending til Guds lover for menneskelivet ser det ut for at den tredje verdenskrigen er like foran oss. Men folket vil neppe omvende seg, og ve oss da! Da har alle Jesus-troende bare Ham å sette sitt håp til. Da blir Jesu løfte livsviktig for oss: Og se, jeg er med dere ALLE dager inntil verdens ende! Da spørres det etter vår tro. Hvem vi forlater oss på. Hvem vi vil følge. Det gjør det også nå.

april 28, 2015 at 11:39 am Legg igjen en kommentar

BENJAMIN NETANYAHU

Israel, valg 4I 1.mos.35 leser vi om da Rakel fødte sin siste sønn. Det ble en hard fødsel for henne:
Og det skjedde idet hennes sjel drog bort – for hun måtte dø – da kalte hun ham Benoni. Men hans far kalte ham Benjamin.

Det er underlig med Guds ord. Det skjedde i historien og kan se ut som at det gjaldt bare der og da. Men profetiene i Bibelen lar budskapet oppfylles ikke bare én gang, men også gjentatte ganger. Og det gjelder ikke bare vanlige profetiske utsagn, men også slike som er knyttet til navn. For eksempel ble det sagt til Abram: 1M 17:4-5
Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk.
Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. (Abram = ”min far er stor”. Abraham = et ordspill med ”en mengde folk”.) Godt kjent er også Guds endring av Jakobs navn til Israel (se 1.M.32,24-28)

Det er derfor ikke usannsynlig at navnene Benoni og Benjamin inneholder en profeti – i dette tilfelle en profeti om Israel.

Benoni betyr ”min smertes sønn”.
Israel ble Guds smerte-sønn, og i så måte et forbilde på Jesus. Israel ble det pga. sin synd. Jesus ble det pga jødenes og verdens synd.

Han gråt over Jerusalem som ikke ville ta imot ham og led korsdøden for å skaffe soning for sitt folk. Men pga deres forkastelse av Jesus som Messias måtte Israel fortsette å lide for sine synder og vedble å være ”smertes-sønn” like til vår tid. Likevel har Gud elsket folket for sine løfters skyld.
Men smertes-sønn skulle ikke være det endelige.
Jakob ville ikke at hans siste sønn med hans elskede kone, Rakel, skulle hete Benoni, slik Rakel kalte ham, før hun utåndet. For Jakob var det nemlig en stor lykke å få denne sønnen. Så han kalte ham:

Benjamin, som betyr ”lykkens sønn”.
Israel var Benoni, smertens sønn. Men nå skjer det noe nytt. Gud er tydelig i gang med å gjøre Israel til Benjamin – lykkens sønn.
Oppfyllelsens dager n.d.gj. Guds løfter er kommet for Israel. Israel skal bli Benjamin, ”lykke-sønnen”.

Gjennom flere kriger siden jødefolket fikk sitt land tilbake i 1948, har Gud beskyttet det og latt mirakler skje, slik at Israel vant over sine fiender. Flere statsministre har landet hatt. Den nåværende kan komme til å sitte lengst av dem alle. Han og partiet hans vant valget nå 17.mars. Og han heter av alle ting BENJAMIN.

Kanskje er det å gå for langt. Men jeg har ikke kunnet fri meg fra tanken om at det ikke er tilfeldig at den statsministeren Israel har hatt nå i flere perioder, heter Benjamin. Navnet han bærer, stemmer så godt med Guds tanker for Israel i de siste dager: ”lykkens sønn”. Rom 11:15
For er verden blitt forlikt med Gud ved deres (jødenes) forkastelse (at de forkastet Jesus og frelsen i Ham), hva annet vil da deres antakelse bli (at de tar imot frelsen) enn liv av døde?

Kanskje varsler Netanyahus fornavn, Benjamin, en ny skjebnetid for Israel.
Og kanskje skal nettopp Netanyahu bli den som Gud bruker nå, like før Jesus kommer tilbake til sitt folk, til å iverksette det hele, Israels åndelige gjenfødelse og dommen over den vantro verden.

Netanyahu sa på valgdagen at Israel skal ikke mer deles. Det skal være Israels land, jødefolkets land. Ja, det er slik det skal bli, men i følge Guds ord gjennom en siste stormfull tid.

Det er i grunnen merkelig, det som skjedde med valget 17.mars. Ei uke før valgdagen viste meningsmålingene klart tap for Likud og Bibi, som Netanyahu kalles.
Til og med Israels fremste valganalytiker, Motti Morell, trodde det ville bli regjeringsskifte. ”Netanyahu går lenger mot høyre”, sa han. ”Det kommer til å felle ham”.

Israel, valg 1Men det gikk ikke slik. Likud vant valget med 30 mandater mot Sionistunionens 24. Denne unionen, en sammenslutning av venstrepartiene før valget, var avhengig av støtte fra de sammensluttede arabiske partiene for å kunne danne regjering, om de vant. Heldigvis skjedde det ikke.

Mange kristne over hele verden har vært i bønn for dette valget, som åpenbart og av mange er blitt kalt et skjebne-valg for Israel.

I et innlegg i Beit Israel skrev Ingrid Asher Olsen en henstilling til forbønn for Likud, Netanyahu og valget. I innlegget som kom på valgdagen, skrev hun bl.a. dette:

”Venstreliberalistene vil ta bort fars og foreldres eierskap til sine barn, og gi det til staten. De vil gi bort landet til islamister, arabere og jødehatere. Venstreliberalistene støtter aktivt homofilt samliv og ekteskap. De motarbeider aktivt tro, trosforkynnelse og etterlevelse. Motpolen til dette er de høyrekonservative, hvor Likud med Benjamin Netanyahu er i fronten, og som sammen med andre partier står rakrygget med ansiktet mot fienden.”

Valgresultatet kjenner vi. Det blir spennende dager framover. Herren oppfordrer oss til å legge alt i hans hender og stole på HAM!
Og det som skjer nå, er et varsel til uomvendte. Det haster med å omvende seg til Gud!

mars 20, 2015 at 11:17 am Legg igjen en kommentar

KAN KRISTNE SPISE HALALKJØTT?

Butikk i Oslo

Butikk i Oslo

Begynnelsen på denne lille debatten var en «I Fokus» artikkel  I Dagen 27. feb. av gen.sekr. i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, og hadde som overskrift: Kan kristne spise halal-kjøtt? Ikke alle Agøy sine offentlig meninger er jeg enig i. Men i dette spørsmålet synes jeg hun har redegjort godt. Det det er blitt debatt av er dette avsnittet i artikkelen hennes: «I urkirka diskuterte man om kristne kunne spise offerkjøtt og mat som ikke var i tråd med jødiske spiseforskrifter. Konklusjonen var klar: det er fullt lovlig for kristne å spise all slags mat. Det finnes derfor ingen teologisk begrunnelse for at kristne ikke kan spise halal-kjøtt. Det er heller  ingen grunn til å få samvittighetskvaler om en har spist slikt kjøtt uten å være klar over det. …….Noe av det fine med å være kristen er at vi er frie til å spise av alles matfat.» (Mine uthevelser)

3.mars har Ingolf K. Ones et svar på dette i Dagen, som lyder slik:

Det er gen.sekr. i MR, Berit Hagen Agøy som stiller spørsmålet, og hun besvarer spørsmålet med ja. Helen Agøy forteller at halal-kjøtt fremstilles på rituelt muslimsk vis: » For at det skal være halal-kjøtt, må det være en muslim som kutter halsen på dyret og det må fremsies en velsignelse/bønn. Slakteren må være godkjent av Islamsk Råd Norge»

Hun forteller videre at slakteriene stiller samme krav til halal-slakting som til alt annen slakting. Derfor er det ingen grunn for noen til å boikotte butikker som selger halal-kjøtt. Heller ikke til å sjikanere muslimer eller til å avstå fra å spise halal-kjøtt.

Hvor langt ut på viddene går det an å komme.?

Det finnes bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Allah og jodenes og de kristnes Gud har ingenting med hverandre å gjøre. Les Odd Sverre Hoves utredning om dette spørmålet i Dagen 22.11.1999.

Når vi kjenner litt til muslimenes lærebok og vet hvem de ber til, er det all grunn til for kristne mennesker til å ta sterk avstand fra rituell muslimsk halal-slakting!

Spørsmålet om å spise avgudsoffer var oppe i «Eldsterådet» i urmenigheten i Jerusalem, og det ble bestemt at de kristne skulle avstå «fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor». Apg 15,29.

Vi skal ikke bruke vår frihet slik at den blir til anstøt for de svake! 1.Kor.8,9. Vi kristne mennesker skal kjempe for religionsfrihet, men vi skal ikke være med å bevilge penger til avgudstempler eller annen måter å legge forholdene til rette for at noen dyrker avguder!

10.mars kom følgende svar-innlegg fra meg i Dagen

Flere har den senere tid tatt opp dette spørsmål. Senest Ingolf K. Ones i avisen Dagen. Han advarer kristne mot å spise halal-kjøtt en kan kjøpe i butikkene. Han henviser til Apg 15,28-29, der det står:
For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel!

Spiseforbudet som ble gitt til de hedningekristne av de jødiske kristne lederne i Jerusalem, har i dette tilfelle av mange, også av undertegnede, blitt forstått gitt av hensyn til de jødekristne, som det står i v.28-29: (…de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt.… ) De fire ordene jeg har uthevet synes å fortelle at dette var et nødskompromiss, for at menigheten av jøder og hedninger ikke skulle bli splittet, siden blodmat og avgudsoffer var en så utenkelig ting for jødene å ta del i.

Nå kan en spørre hvorfor Gud påla jødefolket disse spiseforskriftene som også omfattet alle urene dyr. Svaret er trolig at de ikke bare pga. disse ting, men gjennom å holde Loven som helhet, skulle bli bevart som folk gjennom de over tre tusen år som er gått og ikke bli integrert i hedningefolkene. Gud visste jo at Han ville måtte drive dem ut av landet og spre dem blant folkene (Sal.106,26-27)

Når det gjelder hva vi som kristne kan spise, så har Jesus imidlertid gitt oss klar beskjed:
Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige vei, og slik blir all mat renset. (Mark 7:18-19) Så føyer han til at det som gjør oss urene, er det som går ut fra hjertet.

Denne friheten har vært helt nødvendig for utbredelsen av Guds rike. Skulle misjonærene vært underlagt spiseforbudet, ville de blant mange folk og stammer ikke fått utført sin misjonærtjeneste.
Paulus forkynner det Jesus har sagt:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal 5,1). For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet (v.13).

Avsnittet i1.Kor 8:9 som Ones siterer, omhandler nettopp denne friheten, og hvordan vi med tanke på den skal forholde oss i møte med avgudsoffer. Her gir Paulus oss en klar veiledning som vi skal forholde oss til:

1Kor 8:4-10
4: Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. 5: For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – 6: så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
7: Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren.
8: Men mat gjør ikke til eller fra for Gud. Ikke vinner vi noe om vi eter, og ikke taper vi noe om vi ikke eter.
9: Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!
10: For dersom en ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet?

Det Paulus her advarer mot, er å spise kjøttet som avgudsoffer, (v.7). Det gjorde man tydeligvis der det ble ofret, altså i avgudshuset, (v.10). For hvis du åt det som avgudsoffer, var det det samme som å signalisere tilbedelse av en avgud. Gjør du det ikke i en offersammenheng, kan du med andre ord fritt ete det.

Vi ser at Paulus i dette tenker på de som kan ta anstøt. V.10 sier at de skal ta hensyn til dem, fordi de har bakgrunn ifra avgudsdyrkelsen og kan ved den kristne som ikke tar hensyn, bli fristet til å vende tilbake til avguddyrkelsen. Men den kristne er i prinsippet også fri i dette, men skal altså tenke på at denne bror kan miste livet i Gud, hvis han handler uforstandig.

Av samme grunn som Paulus angir i v.4-6, nemlig at vi tilber bare én Gud, den eneste sanne Gud , Faderen og Sønnen, bør en kristen  ikke gå inn i en moské etter min mening. For ved å ta av seg skoene ved inngangen, tilkjennegir han for all offentlighet og for muslimer i sær, sin respekt for Allah som guddom.

Men å spise halal-kjøtt fra butikkene kan ikke undertegnede se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt og spiser det uten tanke på at det er innviet til Allah. For mat gjør ikke noe til eller fra for Gud, (v.8).

12.mars har Ones dette svar på mitt innlegg:

Kjetil Fredriksen har en lengre imøtegåelse av det jeg skrev om ovennevnte spørmål og avslutter med at han ikke kan se noen grunn i Skriften til å avholde seg fra å spise halal-kjøtt fra butikkene, så lenge en bare kjøper det som et hvilket som helst annet kjøtt. Kjøtte som er slaktet, slik Agøy beskriver det, på rituelt vis, er ikke et hvilket som annet kjøtt! Det er nemlig blitt bedt over og velsignet av en imam som er godkjent av Islamsk Råd Norge!

Gud og Allah står minst like langt fra hverandre som øst er fra vest. Dette dokumenteres alt for ofte ved handlinger utført avIS, Al Shabab, Boko Haram og Hisbollah med fl. Vi vet med andre ord hvem imamene ber til og det er derfor all grunn for kristne mennesker til å ta kraftig avstand fra kjøtt som er blitt bedt over på nevnte måte.

Dette var ikke et aktuelt tema da apostelen Paulus levde. Ellers ville han, ut fra mitt kjennskap til ordet, frarådet kristne mennesker å spise hala-kjøtt.

Jeg må ærlig og oppriktig bekjenne at jeg ville ta anstøt, hvis jeg ble klar over at kristne mennesker kjøper og spiser halal-kjøtt.

Derfor, om mat volder din bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror (1.Kor.8,13). Jeg er med andre ord helt enig i det apostelen Paulus skriver i 1.Kor.8.

Dette innlegget har jeg foreløpig ikke svart på. Det kan se ut som at godeste Ones og jeg snakker litt forbi hverandre. Men også at han ikke ser ut til å kunne tilkjenne andre kristne samvittighetsfrihet i dette spørsmålet. Det blir kanskje vanskelig å enes med hverandre når det gjelder dette.

mars 15, 2015 at 11:53 am Legg igjen en kommentar

GUDS UTVELGELSE

Trykt i Dagen 26.feb.

De tre korsGuds utvelgelse hører til de ting som den kristne kirke har hatt delte oppfatninger av. Hvordan utvelgelsen skal forstås, tror jeg henger sammen med Guds forutviten.

I avisen Dagen er det i dag, 17.februar, et intervju med Stifterne av menigheten Kilden på Nærbø, der en av stifterne, Asbjørn Berland, forteller om skepsis som menigheten er blitt møtt med. En av årsakene, sier han, er stifternes syn på Guds utvelgelse. Berland henviser til Ef 1,4

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. For sammenhengens skyld føyer jeg til påfølgende vers 5:
I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.

Berland utlegger dette slik (sitert av Dagen): «Det betyr at Gud har forutbestemt noen til frelse. Gud er suveren og reiser opp den han vil. Men det enkelte menneske må selv ta imot evangeliet som tilbys. Det står også i Matt 22,14: For mange er kalt, men få er utvalgt.»

Jeg vet ikke hvordan Berland vil forklare det han sier her – hva han legger i Guds forutbestemmelse. For min del tror jeg forklaringen finnes i Guds forutviten. Fordi Gud er allvitende og fra evighet av har kjent framtiden og alt som skulle hende, visste Han også fra evighet av hvem som ville komme til å ta imot frelsen og bli bevart i den.

Guds utvelgelse skyldes hans forutvitenhet. De som han fra evighet av visste ville komme til å tro og bli frelst, har han utvalgt til evig liv. Og de som han fra evighet av visste ikke ville komme til å ta imot evangeliet, har han bestemt til fortapelse. Det var ikke hans vilje i utgangspunktet at det skulle bli deres skjebne, for hans vilje var og er at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4). Dette sier også Joh.3,16. Men Jesu dyrebare offer fordrer at menneskene lar seg frelse. Vil de ikke, må de ta konsekvensene av sitt valg.

Denne forklaringen synes jeg stemmer best med Bibelens mange ord om saken. Det gir også en evangelisk trygghet i overensstemmelse med Guds Ord om Hans sterke frelsesvilje. Han er ikke som muslimenes Allah som bare har valgt ut noen til frelse og andre til fortapelse og hengir sine troende til usikkerhet om han vil frelse dem. Nei, da hadde Gud ikke latt sin egen Sønn bære dommen av hele verdens syndeskyld.

Nå synes jeg noen spør: Hva så med de som ikke fikk høre? Her må vi svare at Gud er rettferdig. Men det er ikke alt han har åpenbart i sitt ord: Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss …. 5M 29:29

Jesus vil ha alle.
Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.
Han kan frelse nå og her.
Jesus vil ha alle.

februar 17, 2015 at 7:13 pm Legg igjen en kommentar

DET UMULIGE DILEMMA

UndervisningDet er prestens praktiske, teologiske og sjelesørgeriske tjeneste som kan karakteriseres slik. Jeg taler da om forholdet en prest i Den norske Kirke befinner seg i når han skal gjøre sin tjeneste i en hvilken som helst norsk menighet. Men det kan også gjelde frikirkepastorer. Ja, til dels også oss «vanlige» predikanter som er tilknyttet en eller annen organisasjon.

Dilemmaet en prest opplever må kunne sies å være dette: Valget mellom å følge ordinasjonsløftet på den ene side, og forventningene og kravene som stilles utenfra, på den andre. Vi kan da nevne de sekulære norske myndigheter, Den norske Kirke med dens rådsorganer, proster og biskoper, prestens menighet og ikke å forglemme folkets forventninger – offentligheten med sine medier og pressgrupper.

Det må presiseres at det umulige dilemmaet vi snakker om, gjelder for den troende prest som ønsker å leve etter og utføre ordinasjonsløftet han gav før tjenesten begynte. De andre prestene kan letterere leve med den umulige posisjonen de er havnet i. Noen av dem saboterer bevisst og skamløst ordinasjonsløftet. Andre prøver å dekke til løftebruddet sitt så godt de kan. Andre mener de holder løftet. Men de kan si det fordi de har et liberalt bibelsyn.

Dilemmaet jeg snakker om, opplever imidlertid de prestene som ønsker å være tro mot skriften og bekjennelsen, om de en dag skal kunne si som Paulus sa til menigheten i Efesus:

For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.

Til dette råd hører også det Paulus vitner om i 2Kor 10,5:

For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker,
idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

Hva er så dette ordinasjonsløftet som alle prester må avlegge, om de tar imot et kall fra Den norske Kirke?

Løftet er firedelt:
Presten lover
1. å ”forkynne Guds ord klart og rent»,
2. ”i sjelesorg og skriftemål å dra omsorg for hvert enkelt menneske og bære dem frem for Gud i bønn”,
3. ”å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv”, og
4. ”selv av hjertet legge vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn å trenge inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter”

Så kan vi spørre: Er det mulig å holde disse løftene i en statlig, nå biskopelig, demokratisk styrt folkekirke? Det var kanskje lettere i perioder før, mens folket i kirken og skolen enda ble opplært i katekismen. Men er det mulig i dag?
Jeg hører til dem som ikke tror det er mulig. Grunnen er at kirken ikke får lov til å være Guds kirke. Den skal nemlig være en folkekirke i den forstand at den skal styres etter folkeviljen.

Får jeg gi et råd til deg som går til gudstjeneste i Den norske Kirke, så må det være: Prøv presten(e) din(e) på ordinasjonsløftet han/de gav ved innsettelsen. Ikke på om han er en hyggelig og omsorgsfull person bare, heller ikke på om han har store talergaver, men på hans forpliktelse på ordinasjonsløftet. Setter han noe inn på å holde det eller bryr han seg ikke om det? Svaret på spørsmålet vil fortelle mye om han er en hyrde i Jesu sted, eller om han tjener en annen makt, eller seg selv.

Vi lever i ei frafallstid. Frafallet begynner alltid ovenfra. Det gjorde det i Israel. Kongen og prestene og de faske profeter ledet an. Må vi nedbe oss DHÅ’s makt til å stå imot og ikke slippe vranglære og død kristendom inn i hjertene våre, men frimodig bekjenne vår tro og tillit til Jesus og hans ord. La oss hjelpe hverandre til å følge reformatorenes råd: Skriften alene, nåden alene, troen alene, Jesus alene.

Apg 2:42
De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.

Ennå kan vi be Gud oppreise sanne hyrder for sitt folk.

februar 11, 2015 at 9:27 pm 2 kommentarer

FØLG DU MEG OG LA DE DØDE BEGRAVE SINE DØDE

Dale 1Jesu råd til disippelen var:
Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Dette rådet burde kanskje flere følge.

Hvordan kan Jesus være så radikal?
Forslag:
1. Han bryr seg ikke om de åndelig sett døde
2. Han vet at disippelen er usikker og kan bli værende blant de åndelig døde og dermed ikke følge Jesus.
3. Han bryr seg ikke om seremoniell begravelse.
4. Han vil løse disippelen fra å være bundet til kulturelle skikker i den grad at han ikke fritt kan følge Jesus.
5. Jesus er på reise videre og kan ikke vente på at begravelsen med de påfølgende sørgedager er over.
6. Han stiller disippelen på valget mellom å elske far og mor mer enn han (Mt.10,35-39)

Vi kan med en gang utelukke punkt 1. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1.Tim.2,4). Joh.3,16 utelukker også denne løsningen.
Punkt 3. kan vi nok også utelukke med det samme. Jesus brydde seg jo om bryllup og deltok i flere religiøse skikker som f.eks. påskefeiring. Han hadde også medlidenhet med sørgende.(Joh.11)
Punkt 2 er imidlertid et mulig svar. Jesus kan ha sett at disippelen stod på et avgjørende valg, som kanskje berørte både disippelskap og frelse. Det kan også av samme grunn sies om punkt 4.
Punkt 5 er tvilsomt. Det måtte være at Jesus skulle gjøre en gjerning et sted som ikke tillot venting. Men det radikale svaret synes ikke å synliggjøre et slikt svar.
Annerledes er det med punkt 6. Her har vi til og med skriftsteder å svare med.

Vi står da igjen med punkt 2,4 og 6. De sier alle noe om det korset som en hver som vil følge Jesus må ta opp og bære i møte med en gudfiendtlig verden og understrekes av Jesu ord i Mt.10 og Joh.15.
I en valgsituasjon mellom å følge Jesus og noe annet, kan en disippel ikke velge begge deler. Jesus må være Herre i hans liv. Ellers kan han ikke være disippel.

I neste innlegg skal vi se på dilemmaet en prest i Den norske kirke må kjenne på om han er en gjenfødt troende kristen, eller i det minste ønsker av hjertet å være tro mot ordinasjonsløftet.

januar 31, 2015 at 2:54 pm Legg igjen en kommentar

ENDA EN VELSIGNET AVSKJED

Ruts gravHun ble begravet i går, Ruth, og det oppsiktsvekkende nok på sin 90-års dag. Min hustru og jeg kjente både henne og hennes mann, som døde for ett og et halvt år siden.

Minneordene ved hennes båre var preget av takknemlighet og glede. Også hun hadde så mye av Kristi preg i sitt liv at det var lett, slik sett, å følge henne til hennes siste hvilested. Hun var så gjestfri mot alle som kom til hennes og mannen, Bernt Edvins hjem – familie, slekt, predikanter, venner – og hvem ellers. Hun var også til å stole på og baktalte aldri noe menneske. Hun var, med sin mann, trofast på bedehuset og var med i kvinneforening for misjonen. Var et glad og humoristisk menneske, men streng, positivt forstått, i oppdragelsen av sine barn. De visste alltid hvor de hadde henne.
Siden hun var et avholdt menneske, og hun og mannen hadde stor familie og mange kjente gjennom et langt liv, var kirken fullsatt med over hundre frammøtte.

I slike tilfelle er det nok lett for presten å forestå begravelsen, og lett å forkynne de rette ord. Lett også å lese bibelstedene som liturgisk alltid hører med i Den norske Kirkes begravelser. Og med trosvisshet og glede må det være godt å tenke på ordene i Åp 14,13:
Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem.

Men hvordan har prestene det når det er en ikketroende de skal begrave, eller en gudsbespotter. Det må vel være vanskelig. En troende prest som hadde noen års tjeneste ikke langt fra Lyngdal, om ham ble det sagt omtrent følgende ord: «Ja, nu har han sendt enda en til helvete». Og sinte henvendelser kom til biskopen med beskjed om at en slik prest ville man ikke ha. Den reaksjonen ville nok alle prestene få om de ikke veide sine ord. Så er det nok det de gjør. Det er sannelig ikke lett å gi sørgende og trøst-ønskende pårørende sannheten dersom den gjør sorgen større og høster forbitrelse. Da er det fristene å si noe som ikke støter og kanskje heller ikke forteller noe om hvor den døde nå er havnet – eller hvor de som lytter vil havne, hvis de ikke vender om.

Jeg kommer i hu noe Jesus sa til en av sine disipler, da vedkommende som ville følge ham sa:
Herre, la meg først få gå bort og begrave min far.
Da svarte Jesus ham: Følg du meg, og la de døde begrave sine døde. Matt 8:21-22

Disse ord tas opp i neste artikkel.

januar 23, 2015 at 12:41 am Legg igjen en kommentar

Eldre innlegg Nyere innlegg


Kategorier